Utforsk aluminiumhistorien

Etter lang tids politisk press på å konsolidere og privatisere norsk aluminiumindustri, fusjonerte ÅSV og Norsk Hydro i 1986. Det nye selskapet Hydro Aluminium ble dermed den nye eieren av fabrikken i Holmestrand. Med Hydro på eiersiden ble det satset på internasjonal ekspansjon. Hydro hadde ikke vært et aluminiumselskap lenge da fusjonen var et faktum.

De etablerte seg i aluminiumindustrien i 1963, da etablerte smelteverket Alnor på Karmøy med det amerikanske selskapet Harvey og. Hydro overtok verket i 1973, og en rekke europeiske pressverk som del av en avtale med Alcan på slutten av 1970-tallet. Ved pressverk lager man aluminiumprofiler, eller extrusions, som industrien gjerne kaller det. Selv om ÅSV var en betydelig større metallprodusent, var graden av videreforedling grunnen til at politikerne mente at det var viktig at selskapet fusjonerte med Hydro.

Mens ÅSV kun videreforedlet knappe 20 % av sitt metall, gjorde Hydro det med nesten 80% av sitt. Det å øke videreforedlingsgraden var sett på som viktig av flere grunner. Det kunne sikre arbeidsplasser som krevde høy kompetanse, og passet sånn sett sammen med moderniseringen av norsk økonomi. Det ga også større inntekter enn å eksportere primæraluminium, som også ofte ble kalt «frossen strøm». Hydro kunne i tillegg benytte kapital fra sin oljerelaterte virksomhet til å modernisere virksomheten, og sitt store internasjonale nettverk og omdømme ble sett på som en konkurransemessig fordel i en krevende periode for aluminiumindustrien.

Omorganiseringer og automatisering

Etter fusjonen bedret markedene seg, og Hydro Aluminium satset på å styrke sin posisjon innen valsing og extrusions (Aluminiumprofiler). Valseverkene på Karmøy og i Holmestrand var selskapets eneste. Lønnsomheten var størst på Karmøy, og Nordisk, som ble døpt om til Hydro Aluminium Holmestrand, fikk kniven på strupen. Bedriften gjennomgikk store omorganiseringer, produksjonen ble automatisert og konsolidert rundt halvfabrikata og antall ansatte ble ytterligere redusert, selv om dette hadde startet lenge før fusjonen. Fabrikken fikk dermed en annen funksjon enn å være avtaker av råaluminium eller hovedsenter for forskning og utvikling. Produksjonen ble konsentrert rundt valsing og lakkering av bånd, samtidig som fabrikken igjen ble involvert i samarbeid med norske og utenlandske forskningsmiljøer. Selv om produktiviteten ved overgangen til 1990-tallet var doblet, ble produksjonskostnadene likevel vurdert som for høye av Hydros ledelse. Løsningen skulle bli å satse på en ny kilde til metall.

Satsing på resirkulering

Ettersom det ikke var mulig å øke prisene på produktene ytterligere, ble det store spørsmålet hvordan man kunne redusere produksjonskostnadene. Svaret ble å basere seg på resirkulering. Omsmelting var ikke noe nytt i Holmestrand. Kapp fra valseprosessen hadde alltid blitt brukt på nytt, men omsmelting i større skala ville kreve store investeringer i teknologi og kunnskap. Å basere virksomheten på resirkulering innebar at man måtte kjøpe skrapmetall i store mengder og at man hadde kontroll på hva dette skrapet inneholdt av ulike legeringer. Fabrikken i Holmestrand kunne velge mellom a) å hente skrap med et kjent innhold, b) kartlegge hva skrapmetallet inneholdt hos de forskjellige leverandørene og c) innføre prosesser for å balansere innholdet i smeltemassen selv.

Holmestrandfabrikken forfulgte alle disse strategiene. I dette arbeidet kom bedriftens rolle som kunnskapssenter innen metallurgi og overflatebehandling gjennom mange år, til å bli viktig. Fabrikkens sammensatte kompetanse fra alle ledd i produksjonen gjorde det mulig å eksperimentere med nye metoder innenfor støpning, valsing og lakkering. I 1992 var et nytt anlegg med en resirkuleringskapasitet på 90.000 tonn på plass, og i 1994 var det klart at aluminiumindustrien i Holmestrand kunne fortsette.

Rendyrket halvfabrikatprodusent

Hydro Aluminium Holmestrand ble nå utviklet til en rendyrket halvfabrikatprodusent. Det som var igjen av kjøkkentøy- og melkespannproduksjonen, samt roll-bond til frysere og kjøleskap ble utkonkurrert og produksjonen i Holmestrand ble lagt ned i 1996. Hydro satset i stedet på å utvikle produkter ut fra kundenes behov og gi teknisk støtte og oppfølging. Etter hvert ble Hydro Aluminium Holmestrand i stand til å produsere materialer med egenskaper som markedet etterspurte.

Et eksempel på markedsorienteringen var utviklingen av et spesialtilpasset materiale til varmevekslere for bilindustrien. Hydros pressverk tok store deler av markedet, og produksjonen kom til å utgjøre en stabil inntjening for valseverket i Holmestrand. Men nye metoder for valsing og overflatebehandling kom til å gjøre bygningsmaterialer basert på resirkulert aluminium til det største satsningsområdet.

Hydro blir et integrert globalt selskap

Overgangen til produksjon basert på omsmeltet skrap i Holmestrand ble gjort mulig gjennom et nasjonalt forskningssamarbeid bestående av Forskningsrådet, NTNU og Sintef. Strategiendringen til Norsk Hydro innebar ikke bare økt videreforedling og resirkulering, men også integrasjon og internasjonalisering av aluminiumvirksomheten. På slutten av 1990-tallet vendte konsernet blikket mot europeiske aluminiumselskaper med tanke på fusjon eller oppkjøp. I 2002 lyktes det Hydro å kjøpe det tidligere tyske statseide Vereinigte Aluminium Werke. (VAW) Oppkjøpet gjorde Hydro til et av de største aluminiumselskaper i verden. Da Hydro kjøpte det brasilianske gruveselskapet Vale var selskapet endelig et integrert globalt selskap.

Investeringene utenlands betød ikke at norske metallverk ikke ble modernisert. Konsernet har investert tungt i det som er verdens mest energieffektive aluminiumverk på Karmøy. Det viser at bedre miljøtilpasset aluminiumproduksjon er en sentral del av selskapets innovasjons- og produksjonsstrategi. Etterspørselen av resirkulerte materialer økte i Hydros periode. Bygg-materialer fra Holmestrand ble i stadig større grad presset maskinelt på byggeplassen, og det ble levert til spektakulære bygg over hele verden. Eksempler på dette er flyplassen i Beijing og Gardermoen, og store idrettsarenaer i Romania, VM i fotball i Brasil og London-OL.

Etter oppkjøpet av VAW kan det synes merkelig at Hydro beholdt et så lite valseverk. Forklaringen kan ligge i utviklingen av teknologi for omsmelting av skrap, i kombinasjon med at bedriften kontrollerer en relativt lang verdikjede innenfor et lite geografisk område, noe som gjør produksjonen mer fleksibel enn større valseverk. I 2021 var det likevel slutt på Hydros eierskap i Holmestrand, ettersom bedriften bestemte seg for å selge hele sin valseverkdivisjon og satse på produksjonen av primærmetall og aluminiumprofiler.