Uendelighetssymbolet

Design er et viktig element i fortellingen om aluminium. I museet formidles dette i form av et uendelighetssymbol bestående av 19 lysende modernistiske stilleben i gulvet.  Tekstene er skrevet av professor i designhistorie, Kjetil Fallan. (Du får en kronologisk historie ved å gå mot høyre og følge symbolet rundt i lokalet).

lyskasse_1_foto_hanne_bergby_olsen_aluminiummuseet_vestfoldmuseene

MONTER 1

Markeder oppstår ikke av seg selv, de må skapes. Kort tid etter storskala aluminiumproduksjon kom i gang i Norge, ble flere nye fabrikker etablert for å foredle råmaterialet til industriprodukter. Kjøkkentøy viste seg å være en velegnet spydspiss i arbeidet med å overtale forbrukerne om dette moderne materialets fortreffelige egenskaper.

Tidlig på 1920-tallet knivet Høyang-produkter fra Nordisk Aluminiumsindustri med Triangel fra Norsk Aluminiumvarefabrikk i Bergen, Il-O-Van Aluminiumvarefabrikk i Moss, og Halden Aluminiumvarefabrikk om å tilby de mest attraktive kopper og kar i aluminium til husstander over det ganske land. I den tidligste fasen var produktenes formgivning ikke særskilt originale, men fulgte i stor grad etablerte konvensjoner for lignende gjenstander i andre materialer. Denne kaffekjelen er et godt eksempel på en slik praksis, hvor aluminium bokstavelig talt snikes inn i de tusen hjem kjøkkenveien.

MONTER 2

I mellomkrigstiden var aluminium et nytt og moderne metall, og egnet seg svært godt som medium for modernismens kjerneverdier, som teknologisk fremskritt, effektivitet, standardisering og hygiene. Denne kaffekannen, som var i produksjon fra ca. 1935 og frem til slutten av 1960-tallet, illustrerer hvordan aluminium i denne perioden ble det dominerende materialet i kjøkkentøyindustrien. I slike gjenstander møtes tidens funksjonalistiske designidealer, formidlet bl.a. gjennom Foreningen Brukskunsts utstrakte utstillings- og publikasjonsvirksomhet og vitenskapeliggjøringen av husarbeidet, som kulminerte i opprettelsen av Statens forsøksvirksomhet i husstell i 1939. I tråd med dette, var markedsføringen av kjøkkentøy i aluminium i denne perioden preget av en retorikk som fremhevet egenskaper som plassbesparing, energiøkonomisering, og renslighet.

lyskasse_2_foto_roy_stranna_aluminiummuseet_vestfoldmuseene
lyskasse_3_foto_roy_stranna_aluminiummuseet_vestfoldmuseene

MONTER 3

Overflatebehandlingen kromalin endret aluminiumsproduktenes karakter betraktelig. Den skinnende blanke overflaten symboliserte renhet, nyhet og glamour, og fikk billige aluminiumsprodukter til å ligne på langt mer eksklusive materialer som sølv og forniklet stål. Senere skulle andre teknikker på lignende måter «forfine» aluminiumets vanligvis matt-grå overflate. Dette ble stadig viktigere etter hvert som materialet i seg selv ikke lenger hadde nyhetens interesse, men tvert imot ble den nye standarden.

MONTER 4

Kaffeperkolatorer ble produsert i enorme mengder fra 1930-tallet.  De ble mest brukt fram til 1970-årene, da de ble erstattet av kaffetraktere og forsvant fra markedet.

lyskasse_4_foto_roy_stranna_aluminiummuseet_vestfoldmuseene
lyskasse_5_foto_hanne_bergby_olsen_aluminiummuseet_vestfoldmuseene

MONTER 5

Med økt modenhet i aluminiumsindustrien og større konkurranse om kundene, økte også behovet for profesjonell designkompetanse, noe som raskt resulterte i langt mer raffinerte produkter. Denne elegante, formsikre kasserollen, med utsøkt linjeføring og detaljering, er designet av illustratør og tinnsmed Ingeborg (Ingse) Gude Folkestad. En versjon i kromalin ble, sammen med et kaffeservise i samme design, vist på verdensutstillingen i New York i 1939. På denne utstillingen, som hadde det optimistiske og fremskritts-idealiserende mottoet «The World of Tomorrow», ble også andre Høyang-produkter vist frem, bl.a. stekepanner designet av gullsmed Oscar Sørensen, som skulle bli bedriftens mest sentrale designer i lang tid fremover.

MONTER 6

Profesjonaliseringen og spesialiseringen av produktutviklingsprosessene fortsatte i etterkrigstiden, både hos Nordisk Aluminiumindustri og hos konkurrentene, i takt med konsolideringen av industridesign som et eget fagfelt, i delvis opposisjon til det etablerte brukskunstbegrepet. Disse bollene fra slutten av 1950-tallet er designet av Grete Prytz Kittelsen, som var en sentral overgangsfigur i denne prosessen. Fra sin stilling i familiebedriften, gullsmedfirmaet J. Tostrup, designet hun alt fra eksklusive praktstykker til rimelige, serieproduserte emaljesmykker. På oppdragsbasis arbeidet hun også med industrielt produserte produkter som vist her, samt de mer kjente fat, skåler, kanner og kasseroller i emaljert stål for Cathrineholm i Halden. Aluminiumbollene var ment som gaveartikler, og eksemplifiserer således en markant ekspansjon og dreining av varesortimentet fra mellomkrigstidens fokus på husarbeidets redskaper til å inkludere også produkter hvor de estetiske og symbolske funksjonene er vel så viktige som de utilitaristiske.

lyskasse_6_foto_hanne_bergby_olsen_aluminiummuseet_vestfoldmuseene
lyskasse_7_foto_roy_stranna_aluminiummuseet_vestfoldmuseene

MONTER 7

Etter nesten tyve år som oppdragsdesigner for Nordisk Aluminiumindustri sa gullsmed Oskar Sørensen i 1957 opp sin hovedstilling hos J. Tostrup for å vie seg til design av Høyang-produkter på heltid. Et av de første resultatene av hans nye posisjon var denne «luksustrakteren», som tydelig oppviser Sørensens karakteristiske sobre korpusformer. Den er også et godt eksempel på hvordan elokseringsteknikken på 1950-tallet forvandlet kjøkkentøy i aluminium fra noe grått og matt til noe fargesprakende og skinnende. Den dype, rubinrøde fargen går igjen i mange produkter fra denne perioden, og fremstår som en tidsmarkør, lett gjenkjennelig på loppemarkeder og brukthandlere den dag i dag.

MONTER 8

Nordisk Aluminiumindustri ble etter hvert den dominerende aktøren i markedet, og Høyang den sterkeste merkevaren. Men Il-O-Van bet godt fra seg, og deres sterkeste kort var den såkalte «Skjenkekjelen» introdusert i 1951. Denne kaffekjelen, designet av Thorbjørn Rygh, ble enormt populær, til både frustrasjon og inspirasjon for konkurrentene. Her er den vist sammen med Oskar Sørensens konkurrerende kaffekjele fra Nordisk, lansert i 1960, attpåtil i samme elokserte utførelse. Samme år inngikk Nordisk et salgs- og markedssamarbeid med Il-O-Van (samt Halden Aluminiumvarefabrikk og Norsk Aluminiumvarefabrikk (Triangel)), og fra 1968 ble kjøkkentøydivisjonen til Nordisk fusjonert med Il-O-Van, med Høyang som felles merkevare.

lyskasse_8_foto_roy_stranna_aluminiummuseet_vestfoldmuseene
lyskasse_9_foto_roy_stranna_aluminiummuseet_vestfoldmuseene

MONTER 9

Rasjoneringssystemene og gjenoppbyggingsmentaliteten som preget de første etterkrigsårene ble avløst av en langt mer hedonistisk forbrukerkultur mot slutten av 1950- og utover 1960-tallet, muliggjort av sterk økonomisk vekst. Økt kjøpekraft kombinert med bedre velferdsordninger, samt kortere arbeidstid og lengre ferier, skapte også grobunn for en ny fritidskultur. Her fant de norske aluminiumfabrikantene nye markeder, og tilbød alt fra picnic-sett og campingutstyr til små fritidsbåter for de mange som ville ut i naturen—men også produkter for mer kontinentale fritidsvaner, som for eksempel dette barsettet fra 1957 designet av Oskar Sørensen. Bestående av en mugge, isbøtte, klype, og serveringsbrett representerer dette formfullendte settet en kjølig eleganse og en sosial status kraftig distansert fra de snusfornuftige saftkokere og fiskekjeler som dominerte sortimentet kun noen år tidligere. Både det bakenforliggende designarbeidet og den designkultur som barsettet og lignende produkter inngikk i bidro således til å endre materialets mening.

MONTER 10

Il-O-Vans skjenkekjele fra 1951 er et utsøkt stykke industridesign signert en pioner i feltet i Norge, Thorbjørn Rygh. Som navnet indikerer ble den formgitt for enkel og sølefri skjenking, med særlig fokus på tutens detaljering, vektfordeling  og et ergonomisk utformet håndtak. Opprinnelig levert i polert aluminium med eloksert lokk solgte den godt allerede fra starten, men salget tok virkelig av først etter man fra slutten av 1950-tallet begynte å eloksere selve kjelen. Det ble da produsert ca. 100.000 stykk i året, og den forble i sortimentet helt frem til 1976. Rygh designet også kasserollehåndtak i bakelitt for Il-O-Van. Han var med å starte bransjeforeningen Norske Industridesignere i 1955, og ble senere Norges første professor i industridesign.

Kaffekanne i aluminium
lyskasse_11_foto_hanne_bergby_olsen_aluminiummuseet_vestfoldmuseene

MONTER 11

Dette sukker- og fløtesettet fra Il-O-Van ble lansert som tilbehør til skjenkekjelen, i samme, runde formspråk og i samme elokserte utførelse.

MONTER 12

«Cocktail-kulturens» vektlegging av elegant presentasjon smitter også over på spisebordet, som vist i disse serveringsfatene fra ca. 1960.

lyskasse_12_foto_roy_stranna_aluminiummuseet_vestfoldmuseene
lyskasse_13_foto_hanne_bergby_olsen_aluminiummuseet_vestfoldmuseene

MONTER 13

Kontinentale mat- og drikkevaner begynte for alvor å gjøre inntog på norske bord på 1960-tallet, og endret dermed også den materielle kulturen, som for eksempel gjennom denne vinkjøleren fra Halden Aluminiumvarefabrikk. Samtidig utfordres aluminiumets hegemoni i kjøkkentøyindustrien, spesielt gjennom konkurranse fra rustfritt stål, som i denne isbøtten. Den er designet av danske Adam Thylstrup og produsert av svenske Nilsjohan, og viser at denne perioden også bød på helt nye utfordringer for den norske konsumentvareindustrien. Internasjonale frihandelsavtaler, og spesielt EFTA-avtalen fra 1960, betød at tollbarrierer og importrestriksjoner falt som dominobrikker, slik at norske produsenter fikk sterk konkurranse fra utenlandske aktører også på hjemmemarkedet.

MONTER 14

Enkelt dekketøy som skåler, fat, serviettringer, vaser, og lignende i fargesprakende eloksert aluminium ble nærmest en farsott i 1950-tallets Norge. Eloksering, som foregår ved å dyppe aluminiumsprodukter i et strømførende oksidbad tilsatt farge, viste seg å være en effektiv måte gjøre rimelige, masseprodusere varer attraktive. Formene var enkle og uten ornamenter, men fargene ble i seg selv et dekorativt element. Mest kjent av de aktørene som hev seg på denne bølgen er Emalox, som senere ble kjøpt opp av Nordisk Aluminiumindustri. Skålene vist her er del av er bredt assortiment som Bjørn Engø designet for bedriften fra 1955, som med sine elegante former og brilliante farger slo godt an både hos forbrukerne og hos fagfolk. De ble bl.a. belønnet med sølvmedalje på triennalen i Milano i 1957, og Norsk Designcentrums Merket for God Design i 1968. Engøs målsetting var da også å skape “billige varer i god design”, som han uttalte til Bonytt.

lyskasse_14_foto_roy_stranna_aluminiummuseet_vestfoldmuseene
lyskasse_15_foto_roy_stranna_aluminiummuseet_vestfoldmuseene

MONTER 15

En av strategiene for å møte konkurransen fra rustfritt stål, var å etterligne nykommerens visuelle kvaliteter. Kasserolleserien Høyang Extra fra 1962 bebuder—som navnet sier—noe utover et ordinært aluminiumsprodukt. Utført i polert aluminium skinner Extra like blankt som rustfritt stål, omtrent som kromalinproduktene fra mellomkrigstiden. Serien er designet av Oskar Sørensen, og da den ble hedret med Merket for God Design i 1967 ble den beskrevet som preget av «enkel, nøktern, noe motepreget design». Extra figurerte sentralt i en markedsføringskampanje fra midten av 1960-tallet med slagordet «Fremtiden velger aluminium», hvor både produktdesign, grafisk design og illustrasjoner alle bidro til produsentens iherdige forsøk på å løfte aluminiumsvarene opp i designkulturens høyere sjikt.

MONTER 16

Disse skålene er også er en del av det brede varesortimentet til Emalox designet av Bjørn Engø.

lyskasse_16_foto_roy_stranna_aluminiummuseet_vestfoldmuseene
lyskasse_17_foto_hanne_bergby_olsen_aluminiummuseet_vestfoldmuseene

MONTER 17

I tillegg til rustfritt stål, kom en annen og kanskje mer uventet konkurrent på banen i form av veldesignede og godt markedstilpassede produkter i emaljert stål, da Cathrineholm fra midten av 1950-tallet moderniserte driften og utvidet varesortimentet fra vaskefat, mugger og lignende til også å inkludere kasseroller, kjeler, kaffekanner, boller, fat, osv. Nye emaljer ble utviklet i samarbeide med Sentralinstitutt for industriell forskning og Hadeland Glassverk, tilpasset et stort nytt produktspekter designet av Grete Prytz Kittelsen. Samarbeidet med Kittelsen pågikk over en årrekke, og et av de mest folkekjære resultatene er den såkalte «Sensasjonskasserollen» fra 1962, her vist med Lotus-dekoren introdusert i 1965, designet av Cathrineholms egen dekoratør Arne Clausen. Til tross for de nye emaljeproduktenes popularitet, kunne de ikke redde bedriften, som gikk inn i 1970.

MONTER 18

Kampen mellom aluminium og stål hardnet ytterligere til mot slutten av 1960-tallet, og aluminiumets stilling ble svekket bl.a. av bekymringer for at kokekar i aluminium kunne avsette helseskadelige stoffer i maten. Her ser vi en Høyang-kaffekanne designet av Oskar Sørensen i karakteristisk rød eloksert utførelse ansikt til ansikt med konkurrenten i rustfritt stål fra Sandnes-baserte Polaris, designet av Olav Joa ca. 1966. Samtidig økte konkurransen fra utenlandske produsenter, noe som førte til strukturendringer i hele sektoren, som i norsk konsumentvareindustri forøvrig. I 1967-1968 ble både Nordisk Aluminiumindustri og Il-O-Van overtatt av Årdal og Sunndal Verk, som igjen i 1975 overdro kjøkkentøydivisjonen til Polaris. Kampen mellom aluminium og stål endte dermed en slags våpenhvile, og norsk kjøkkentøyindustri var redusert til én bedrift og én felles merkevare, Høyang-Polaris.

lyskasse_18_foto_hanne_bergby_olsen_aluminiummuseet_vestfoldmuseene
To gryter i aluminium

MONTER 19

Ved inngangen til 1970-tallet var det å tilby noe «Extra» ikke lenger nok til å opprettholde aluminiumets stilling i kjøkkentøyindustrien. En ny versjon av Oskar Sørensens prisvinnende kasserolleserie ble lansert i 1970 under det enda mer sosialt strebende navnet «Luxus». Formene var de samme, men overflatebehandlingen radikalt annerledes. Innsiden var teflonbelagt, delvis for å bekjempe ryktet om det helseskadelige aluminiumet. Utsiden var dekket av emalje i tidsriktige farger, som her, okergult og oransje. Med «Luxus» hadde kjøkkentøy i aluminium løpt linjen ut. Materialet som tidligere hadde blitt fremstilt som særlig rasjonelt og hygienisk, og hvis overflate ble blottet i tråd med modernismens ideal om ærlig uttrykk for konstruksjon og materiale, måtte nå dekkes til både innvendig og utvendig for å gjøres attråverdig.