Arbeiderpartiets kvinnebevegelse

Arbeiderkvinnebevegelsen i Norge ble etablert på begynnelsen av 1900-tallet. Da ble Arbeiderpartiets Kvindeforbund stiftet, først som lokal forening i Kristiania (1901), siden på landsbasis (1909). Teksten er et utdrag fra artikkelen "Arbeiderpartiets kvinnebevegelse" av Elisabeth Lønnå i Store norske leksikon.

Det Norske Arbeiderparti ble stiftet i 1887, og har siden vært det største partiet innenfor arbeiderbevegelsen. Partiets kvinneorganisasjon har også utgjort hovedtyngden av den norske arbeiderkvinnebevegelsen. Fra 1924 til slutten av 1930-tallet ble Arbeiderpartiets kvinneforeninger utfordret av arbeiderhusmorlag som var tilknyttet Norges Kommunistiske Parti (NKP), og fra 1954 av husmorlagenes arvtaker Norsk Kvinneforbund. Disse utgjorde imidlertid et mindretall blant de politisk organiserte arbeiderkvinnene.

Kvinnesyn, politikk og organisasjonsform innenfor Arbeiderpartiets kvinnebevegelse har skiftet med partiets politiske utvikling. Fram til midt i 1960-årene gikk det politiske arbeidet i stor grad ut på å bidra til å skape bedre hjem for arbeiderklassens familier og styrke husmødrenes posisjon i samfunnet. Samtidig var det en viktig oppgave å støtte partiet økonomisk og politisk. Fra siste del av 1960-årene har innsatsen for likestilling i arbeidsliv og politikk tatt over som viktigste arbeidsoppgaver.

Et sentralt spørsmål i den internasjonale arbeiderkvinnebevegelsen, har vært om det var riktig å ha egne kvinneorganisasjoner, eller om kvinnene skulle integreres i partiapparatet. Også i den norske arbeiderkvinnebevegelsen var dette en viktig diskusjon. I Arbeiderpartiet førte den til flere omlegginger av organiseringen, hvor hensikten var å knytte kvinnebevegelsen tettere til partiet. I 2005 ble den separate kvinneorganiseringen avskaffet og erstattet med et løsere kvinnenettverk innenfor partiet.

Politikk og stridssaker

Kvindeforbundet var først og fremst opptatt av sosiale saker som boligspørsmål, skolepolitikk, gamlehjem, kommunale føde- og barselhjem og morstrygd for enslige mødre. Forbundet samarbeidet med Katti Anker Møller om tilgang til seksualopplysning og prevensjon. Tidlig i 1930-årene tok kvinner i Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske parti opp kampen for selvbestemt abort.

I flere saker kom arbeiderpartikvinnene i konflikt med stemmerettsforeningene og Norsk Kvinnesaksforening. Dette gjaldt stemmerettskampen og kampen om særbeskyttelse for kvinner i industrien. I andre saker var den konservative husmororganisasjonen Hjemmenes Vel (fra 1915 Norges Husmorforbund) hovedmotstanderen. Dette var tilfelle i striden om De castbergske barnelovene, og i spørsmål som gjaldt organisering av hushjelp.

Under første verdenskrig protesterte arbeiderkvinnene mot militarisme, matvaremangel og sterkt økende matvarepriser. I 1915 ble den internasjonale kvinnedagen 8. mars feiret i Norge for første gang, med et stort fredsmøte i Kristiania i Kvinneforbundets regi. Her talte blant andre Aleksandra Kollontaj og Martha Thynæs.

Fra Kvindeforbund til Kvinnesekretariat

I 1921 og 1923 ble Arbeiderpartiet splittet i forbindelse med en langvarig strid om innmelding i Komintern (Den Kommunistiske Internasjonale). Splittelsen gjaldt også Kvinneforbundet. I 1921 dannet Norges Socialdemokratiske parti sitt eget kvinneforbund, og i 1924 tok det nystiftede Norges Kommunistiske Parti (NKP) initiativ til å danne egne husmorlag for arbeiderkvinner.

Arbeiderpartiet besluttet å oppløse Kvindeforbundet i 1923, blant annet etter krav fra Komintern. Som erstatning ble Kvinnesekretariatet opprettet. Dette var direkte underlagt partiledelsen, og Arbeiderpartiets sentralstyre valgte medlemmene: to menn og fem kvinner. De mange lokale kvinneforeningene fikk fortsette sin virksomhet, og nye foreninger kunne dannes.

I 1927 ble Arbeiderpartiet og Norges Socialdemokratiske Parti samlet igjen. Det gjaldt også kvinneorganisasjonene. Etter samlingen ble alle kvinnelige medlemmer i Kvinnesekretariatet valgt av Landskvinnekonferansen, mens de to mannlige ble valgt av partiets sentralstyre.

Mellomkrigstiden

I mellomkrigstiden (1918-1940) fikk likestillingskampen som den tidlige kvinnebevegelsen hadde stått for et kraftig tilbakeslag. Norske kvinneorganisasjoner var stort sett opptatt av familien og hjemmet, barna og husmødrene. Arbeiderpartiets kvinneforeninger og Kvinnesekretariatet var ikke noe unntak. Målet deres var å styrke husmødrenes stilling og kjempe fram reformer for mor og barn.

Arbeiderpartikvinnene var klare på at de var opptatt av klasseforskjeller, ikke kjønnsforskjeller. Derfor ville de heller ikke drive kvinnesak, men støtte mennene i arbeidet for felles mål. Her var de i samsvar med den internasjonale, sosialistiske kvinnebevegelsen.

Andre verdenskrig

Alle partier bortsett fra Nasjonal Samling ble forbudt høsten 1940. De fleste kvinneavdelingene i Arbeiderpartiet holdt kontakten oppe i illegale møter. Enkelte ledere og medlemmer i aktiv motstand ble fengslet, sendt i konsentrasjonsleir eller måtte flykte ut av landet. Et kvinnesekretariat ble opprettet i Sverige av kvinner som oppholdt seg der.

Kvinnens plass er – hvor?

1950- og 60-årene var Arbeiderpartiets kvinnebevegelse på mange måter en husmororganisasjon. Det har aldri vært så mange hjemmearbeidende husmødre i Norge som i disse årene. Tiden var preget av en husmorideologi hvor det ble regnet som naturlig og riktig at kvinnens plass var i hjemmet.

Kvinnesekretariatet tok imidlertid ikke opp saker som kunne støtte kvinner i arbeidslivet, og i 1950-årene aksepterte arbeiderpartikvinnene samskatten, en skatteordning som gjorde det ugunstig for gifte kvinner å ta lønnet arbeid. Forsøk på å få kvinnene mer aktivt med i politisk virksomhet i partilagene, lyktes ikke. De nådde med få unntak ikke opp innen partiet, i kommunestyrer, i Stortinget eller som regjeringsmedlemmer.

Rundt midten av 1960-tallet skjedde et skifte i opinionen når det gjaldt kvinnenes oppgaver i samfunnet og arbeidslivet. Dette falt sammen med at Arbeiderpartiet mistet oppslutning ved valgene, og medlemstallet sank. Nå økte interessen for å rekruttere kvinner, både som velgere og partimedlemmer. Etter en henstilling fra Kvinnesekretariatet satte Sentralstyret ned en komité som skulle utrede spørsmål om kvinnenes stilling og komme fram til et programforslag.

Programutkastet Kvinnens plass er – hvor? ble ferdig i 1965, og lagt fram på partiets landsmøte. Den var et uttrykk for tilpasning til endringer som allerede var i gang. Komitéen var positiv til likestilling, ville ha flere kvinner i politikken og flere kvinner i lønnet arbeid – også gifte kvinner. I 1965 tok Arbeiderpartiet for første gang likestilling mellom kjønnene med i sitt arbeidsprogram.

Den nye kvinnebevegelsen

Fra 1970 av vokste en ny, stor kvinnebevegelse fram i Norge. Nye organisasjoner oppsto, som Nyfeministene, Kvinnefronten og Brød og Roser. Kvinnene i Arbeiderpartiet var opptatt av likestilling generelt, og av de samme, store sakene som de andre organisasjonene: selvbestemt abort, bygging av barnehager, likelønn, lik adgang til utdanning, yrker og stillinger, flere kvinner i politiske organer. Som andre, norske kvinneorganisasjoner, deltok de også i markeringen av FNs kvinneår i 1975.

I løpet av 1970- og 80-årene gikk langt flere kvinner ut i arbeidslivet. Kvinner deltok i større grad både i fagorganisasjoner, politikk og ulike interesseorganisasjoner, og ble bedre representert i Arbeiderpartiets egne organer. Særlig for unge kvinner var ikke kvinnegruppene lenger attraktive politiske fora. Antallet grupper og lag sank. I 1992 vedtok Landskvinnekonferansen å legge ned Kvinnesekretariatet og erstatte det med et kvinnepolitisk styre valgt av partiets landsmøte. Målet var å integrere kvinnene bedre i det vanlige partiarbeidet.

Kvinnebevegelsen hadde flere ganger gjennom historien diskutert om det var riktig med en egen, atskilt organisering. Med den sterke integreringen av kvinner i partiet på alle nivåer, ble diskusjonen igjen aktuell.

I 2005 vedtok Arbeiderpartiets landsmøte en kjønnsfordeling på 50 prosent i alle Arbeiderpartiets organer, fra lokallag til regjeringen. Mange mente at det ikke var naturlig med egen kvinneorganisering i tillegg. På Landskvinnekonferansen som fulgte, ble kvinnebevegelsen nedlagt. Kvinnegrupper, kvinnelag og Landskvinnekonferansen selv ble avskaffet. I stedet ble et løsere kvinnenettverk opprettet. Lederen for kvinnenettverket skulle velges av landsmøtet og sitte i sentralstyret.

Nettverket arbeider i dag først og fremst innenfor partiet. Det skal være en pådriver for å sette kvinnepolitiske saker på dagsorden, og arbeider med å få kvinner inn i lederposisjoner på alle nivåer.

Illustrasjon: Arbeiderkvinden 1922 [Public domain]

Utdrag fra artikkelen “Arbeiderpartiets kvinnebevegelse” av Elisabeth Lønnå i Store norske leksikon.

FRI GJENBRUK. Creative Commons.