Årene 1915–1940

Industribyggeren Sigurd Kloumann og pionerbedriften A/S Nordisk Aluminiumindustri

Sigurd Kloumann binder sammen etableringen av Norsk Hydro i 1905, satsingen på aluminium i Høyanger i 1915 og oppbyggingen av en videreforedlingsindustri i Holmestrand i 1919.

Kloumann var ingeniør og hadde hovedansvaret for Hydros utbyggingsprosjekter både på Notodden og Rjukan. Da han mente at Hydros grunnlegger, Sam Eyde, tok all ære, vendte han ryggen til Telemark og Hydro for å bli sin egen sjef. Sammen med sentrale skikkelser fra etableringen av Norsk Hydro og en gruppe vitenskapsmenn og investorer stiftet han i 1915 det helnorske aluminiumselskapet A/S Høyangfaldene. Det ble starten på et norsk industrieventyr som skulle få global betydning.

 

Det nystiftede A/S Høyangfaldene satset på å få hånd om alle ledd i aluminiumproduksjonen, det vil si alt fra bauksittgruver og oksidframstilling til metallproduksjon og videreforedling av produkter. Lenge hadde det verdensomspennende aluminiumkartellet, som bestod av selskaper som hadde sikret seg patenter i industriens spede begynnelse, kontrollert tilgangen på markeder, produksjon, priser og råvarer. Men da disse patentene gikk ut, lå alt til rette for den helnorske satsningen.

 

Mens ambisjoner om å sikre seg bauksittforekomster i Frankrike måtte oppgis, ble det anlagt en oksidfabrikk i Høyanger. Metallet herfra skulle videreforedles i Norge, og ved årsskiftet 1917/18 ble datterbedriften A/S Nordisk Aluminiumindustri etablert i Stavanger for å produsere aluminiumbånd- og bokser til hermetikkindustrien.

 

Hermetikkindustrien var på denne tiden en av landets største næringer, og målet var at emballasje i aluminium skulle erstatte bokser i blikk. Men det viste seg snart at metallet reagerte kjemisk med innholdet og boksene bulet ut.

 

Hvorfor innholdet ekspanderte og boksene svulmet opp, var det ingen som visste. Selskapet var fast bestemt på å løse problemet, men manglet kompetanse og fagmiljøet i Norge var lite. Men A/S Sveiseverket i Holmestrand var et unntak. De hadde norsk enelisens på å sveise av aluminium, bred erfaring med metallbearbeiding og eget forskningslaboratorium. I 1919 inngikk de to selskapene en samarbeidsavtale, og Nordisk ble flyttet fra Stavanger til Holmestrand. I tillegg til kompetent arbeidskraft, kunne Holmestrand tilby et utbygd vei- og jernbanenett, gode havneforhold og nærhet til markeder.

 

I 1919 var aluminium et relativt ukjent metall som hadde få anvendelsesområder. Naco hadde derfor et klart mål om å utvide bruksmulighetene samtidig som man forsøkte å løse det som ble omtalt som «hermetikkspørsmålet». Satsningen bidro til at Nordisk ble et av landets mest avanserte industrimiljøer, og den eneste aluminiumvarefabrikanten som produserte både halvfabrikata og ferdigvarer.

I støperiet i Holmestrand ble aluminium fra Høyanger støpt til valseblokker.

 

I valseverket ble valseblokkene bearbeidet til halvfabrikata i form av plater til transportindustrien, rondeller til kjøkkentøyproduksjon og etter hvert også bånd til hermetikkindustrien.

 

I Holmestrand ble det også installert et trådtrekkeri for elektriske kabler og satset på ferdigvareproduksjon av kjøkkentøy, melkespann, store tanker til meierier, bryggerier, kjemiske fabrikker og petroleumstransport.

 

Allerede i 1921 ble merkevaren Høyang lansert. Kjøkkentøy merket Høyang ble så å si bedriftens ansikt utad, og i løpet av mellomkrigstiden skulle det knapt finnes et hjem i Norge som ikke hadde en Høyang-kasserolle. Den største konkurrenten var selskapet IL-O-Van Aluminiumvarefabrikk A/S i Moss.

 

Etter første verdenskrig var den økonomiske situasjonen i Norge svært vanskelig. Det var dyrtid og Naco fikk et akutt behov for kapital. I 1923 kom det amerikanske selskapet Alcoa inn på eiersiden, og A/S Høyangfaldene skiftet navn til Norsk Aluminium Company (Naco). De nye eierne sikret seg majoriteten i selskapet, og ønsket å prioritere råvareproduksjonen i Høyanger. Dermed fikk fabrikken i Holmestrand lite gehør for sitt ønske om å satse på hermetikkmaterialer. Men da det canadiske selskapet Alcan overtok aksjeposten til Alcoa i 1928, markerte det en endring i strategi. Selskapene delte markedet mellom seg, og Naco fikk monopol på det skandinaviske markedet. De nye eierne var dessuten langt mer interessert i videreforedling, noe som blant annet la til rette for et etterlengtet gjennombrudd i hermetikkforskningen.

Med de nye eierne i ryggen, tok Kloumann kontakt med forskningsmiljøet til hermetikkindustrien. Samarbeidet med hermetikkindustrien var avgjørende for at Nordisk på midten av 1930-tallet greide å utvikle en prosess for avfetting og eloksering av hermetikkbånd. Prosessen var ny i verdenssammenheng, og den la til rette for bruk av aluminium til innpakking av næringsmidler. Eloksering ga metallet en overflate av oksid, slik at det ikke reagerte med matvarene. Naco sikret seg patent til prosessen i 1936. Året etter var et pilotanlegg i drift i Holmestrand. I 1939 hadde Nordisk 4 elokseringsanlegg i drift som til sammen produserte 1000 tonn bånd elokserte hermetikkbånd.

 

I Norge var det fortsatt stor skepsis mot de elokserte aluminiumboksene, men de gjorde suksess på eksportmarkedet og ble svært godt mottatt i USA og England.

 

Gjennombruddet var et resultat av hermetikk- og aluminiumindustriens framstøt for å markedsføre norsk aluminiumhermetikk i utlandet. Det bidro til at produksjonen av bånd til hermetikkindustrien økte kraftig og til ytterligere satsing på halvfabrikata. Den nye prosessen med la også grunnlaget for produksjon av plater til trikk, tog, båter og fly, samt store tanker til ulike formål.

 

Nye markeder og økonomisk framgang gjorde oppkjøp av Svensk Aluminium Kompani (Sako) og Dansk Aluminiumindustri (Dai) mulig, og Nordisk stod både teknologisk og økonomisk meget sterkt da andre verdenskrig brøt ut i 1939. Etter krigen skulle elokseringsteknologien legge grunnlaget for utviklingen av byggprodukter, noe som er dagens kjernevirksomhet i Holmestrand.