Årene 1945–1967

Nye markeder og satsningsområder

Den tyske okkupasjonsmakten la grunnlaget for en utvidelse av norsk aluminiumindustri etter krigen. Det påbegynte tyske anlegget i Årdal ble ferdigstilt i 1948 i statlig regi. Det fikk navnet Årdal Verk. Videre ble Norges største smelteverk, Sunndal Verk, etablert i 1951 ved hjelp av amerikanske myndigheter og Marshallplanen. De statseide verkene ble senere slått sammen og fikk navnet Årdal og Sunndal Verk (ÅSV). Mens ÅSV satset på eksportrettet metallproduksjon, konsentrerte Norsk Aluminium Company (Naco) seg om metallproduksjon og videreforedling til hjemmemarkedet ved datterbedriften A/S Nordisk Aluminiumindustri (Nordisk) i Holmestrand.

Etter krigen var det varemangel og etterspørselen etter aluminiumvarer steg kraftig. Gjenreisningspolitikken la til rette for at det ble skapt nye markeder for varer i lettmetallet. Foruten kjøkkentøy, var det stort behov for elektriske kabler og plater til transport- og byggsektoren. Mellom 1945 og 1950 ekspanderte derfor fabrikken i Holmestrand både areal- og produksjonsmessig. Kjøkkentøyavdelingen doblet kapasiteten, båndelokseringen til hermetikkmaterialer skjøt fart og valseverkets kapasitet økte kraftig. 

Regjeringens gjenreisningspolitikk hadde blant annet satt seg som mål at befolkningen skulle få dekket sitt behov for kjøkkentøy på en billig og rask måte. Nordisk, som var landets største kjøkkentøyfabrikk, skulle stå for over halvparten, men Il-o-Van i Moss, Triangel i Bergen, Furjo i Halden og Halden Aluminiumvarefabrikk fikk også krav om å levere store kvanta. Aluminiumvarefabrikantene svarte med både å modernisere de tradisjonelle kjøkkentøyartiklene og utvikle nye produkter for et stadig mer kjøpesterkt og kresent hjemmemarked. 

 

Fabrikkenes egne tegnekontorer ble rundt 1950 styrket ved å inngå avtaler med eksterne formgivere, kalt «brukskunstnere», som kom fra profesjoner som lå utenfor aluminiumproduksjonsmiljøene. De var arkitekter, gullsmeder og andre former for kunsthåndverkere. Il-O-Van i Moss fikk hjelp av landets første industridesigner, Thorbjørn Rygh, til å tegne ut deres nye kaffekjele. Den fikk navnet «Skjenkekjelen», og viste seg å bli den største markedssuksessen for kaffekjeler i aluminium noensinne her til lands.

 

 

Den unge designeren Tias Eckhoff tegnet kaffekjele for Halden aluminiumvarefabrikk, mens den erfarne gullsmeden Oskar Sørensen, som både jobbet for gullsmedfirmaet Tostrup i Oslo og underviste på Statens håndverks- og kunstindustriskole, fikk i oppdrag å tegne ut mange typer kjøkkentøy for Nordisk. Hans mest kjente produkt er kasserollesettet Høyang Extra, senere kalt Høyang Luxus.

 

 

Han tegnet også flere kaffekjeler, kasseroller, kanner, mugger og spesialartikler for Holmestrandbedriften. Men ingen produkter oppnådde samme salgssuksess som Skjenkekjelen til Il-O-Van i Moss. Suksessen bidro til at Il-O-Van konsentrerte produksjonen stadig mer omkring kjøkkentøy, mens Nordisk satset friskt også på andre områder. Aluminiumfolie ble introdusert på markedet, og utviklingen av kjøleteknologien gjorde såkalte «roll-bond», fordampere til kjøleskap og frysere, til et viktig satsningsområde for Nordisk. Da etterspørselen etter kjøkkentøy flatet ut på midten av 1950- tallet, konsentrerte ferdigvareavdelingen seg mer og mer om produktene til kjøleskap og frysere og etter hvert også og bildeler og felger til Volvo, Saab og Porsche i 1960-årene.

 

 

Det var likevel hermetikkmarkedet som vokste sterkest. Eloksering av hermetikkbåndene hadde langt på vei løst problemene med bruk av aluminium som matemballasje, men ikke helt og fullt. Gjennom den canadiske deleieren Alcan fikk Nordisk etter krigen tilgang til forskningslaboratoriet Alulabs i England. Laboratoriet hadde datidens mest moderne teknologi innenfor halvfabrikata, og allerede i 1948 lyktes det å videreutvikle den norske elokseringsprosessen. Elokserte aluminiumbånd kombinert med nye sveitsiske lakkeringsmetoder og en spesiell legering viste seg å være den «endelige» løsningen på det 30 år gamle «hermetikkspørsmålet». Lakkeringsprosessen av bånd til hermetikkindustrien fikk navnet «con-ano-lac» og ble først implementert i Holmestrand. Prosessen gjorde det mulig å lakkere bånd til å tåle matvarer med høy surhetsgrad, og Nordisk kunne nå levere bånd til alle aluminiumindustriens produkter.

 

 

Nyvinningen la grunnlaget for en stor utvidelse av fabrikken i Holmestrand. I 1960 kjøpte Nordisk en tomt på 60 mål på Vesthøy utenfor byen. Her ble det reist et prestisjetungt anlegg for lakkering av bånd og et trådvalseverk for elektriske kabler.

 

 

Den nye og mer effektive lakkeringsprosessen, gjorde det også mulig å lakkere aluminiumbånd på begge sider i en og samme operasjon, noe ingen andre fabrikker i verden var i stand til. I samarbeid med Alulabs og ander utenlandske forskningsmiljøer, forbedret Holmestrandingeniører prosessen ytterligere, slik at energiforbruket gikk ned og kvaliteten på materialene ble bedre.

 

 

De nye elokserte og lakkerte legeringene kombinert med lav vekt viste seg å være velegnet for flere av Alcan-konsernets satsningsområder. Sammen med Naco kunne de nå satse på materialer til elektro-, transport, – og byggindustrien. Det viste seg at lakken som ble brukt til hermetikkmaterialer også var svært værbestandig, og at den derfor kunne benyttes til overflatebehandling av materialer til bygningsformål. I 1962 testet Nordisk ut fasadeproduktet Høyang-panel. Lakkerte bånd ble presset ut til vegg-, tak- og akustikkplater til nærings- og landbruksbygg. Den norske kunnskapen var avgjørende for at aluminium vant terreng på stadig nye områder. Innenfor halvfabrikata var Nordisk på midten av 1960-tallet mer avansert og vitalt enn noen gang.

 

 

I dag er aluminium et betydningsfullt materiale innenfor byggteknologi, spesielt med hensyn til bruk i bærende konstruksjoner i bygningsstrukturer, men også når det gjelder innendørs installasjoner og design. Bygningsmaterialer er i dag kjernevirksomheten til Hydro Holmestrand.