Bildet viser et malt portrett av greve Christian Conrad Danneskiold-Laurvik.

Christian Conrad Danneskiold-Laurvig (1723–1783)

Den nye greven var typisk for sin tid. På den ene siden vel orientert om tidens mekaniske eksperimenter, på den annen side en ustoppelig libertiner.

«Ieg fast som en Ugle ibland Krager er besat af Kreditorer!»

– skrev den nye oberinspektøren Frederik Ludvig Fabricius. Han overtok stillingen etter faren omtrent samtidig som Christian Conrad Danneskiold-Laurvig ble greve i 1762.

I 1764 bortførte han en ung skuespillerinne fra hennes hjem i København. Dette førte til at han ble forvist fra den danske hovedstaden, og han bodde deretter i Larvik frem til 1766. I 1766 vendte han tilbake til København, men allerede i 1771 kom han igjen til Larvik. Der oppholdt han seg frem til sin bortgang i 1783.

Det meste av tiden bodde han på gården Roligheten i Hedrum sammen med Ingeborg Ackeleye, som tidligere hadde vært gift med Herman Løvenskiold til Fossum.

Greven ble umyndiggjort

Grevens pengeforbruk rammet grevskapet og gjelden økte raskt, det samme gjorde korrupsjonen og underslagene blant de grevelige betjenter.

I 1771 ble greven umyndiggjort og grevskapet satt under administrasjon. En kommisjon ble oppnevnt i Kristiania som fra da av skulle styre grevskapets finanser. Greven på sin side ble sittende igjen med et bidrag på 5.000 riksdaler i året.

Innenfor amtsordningen var Larvik grevskap Norges minste administrasjonsdistrikt på amtsnivå. I 1769 hadde det 10.570 innbyggere – en fjerdedel av gjennomsnittet for amtene i Norge. Få amt hadde så mange tjenestemenn med øvrighetsstatus.

Innbyggerne i grevskapet sto ansikt til ansikt med maktpersoner langt oftere enn folk i de fleste andre strøk av landet. Men greven i egen person hadde de færreste sett. Han tilhørte det danske imperiets absolutte elite; fjern, men tydelig når det kom til å hevde sine rettigheter og synliggjøre rangen i arkitektur, kunst, symboler og ritualer.

Løfter som aldri kunne innfris

Plutselig var greven midt blant dem. De henvendte seg med bønner og klager, og greven holdt gode miner til slett spill og ga løfter som aldri kunne innfris.

Han fortsatte i sin gamle rolle med å motta klagebrev og bønner med mine til slett spill. De kunne aldri bli innfridd. Folk hadde vanskelig for å fatte at greven ikke hadde samme enerådende som før.

Blant byens finere borgere og embetsmenn ble han en husvenn.  I 1779 skrev han at presten og frue har «gjort oss den fornøyelse og spist et smørbrød og lovet å komme til oss med det snareste på middag».

Christian Conrad var den siste grev Danneskiold-Laurvig og varslet en ny tid for  grevskapet og det opplyste eneveldet som gikk  inn i sin siste fase. Han ble en skyteskive for gryende misnøye og fikk ettermæle som «den onde greve».

Les mer om grevene i Larvik
Grevskap og Herregårder
Bildet viser et malt portrett av greve Christian Conrad Danneskiold-Laurvig malt av Carl Gustav Pilo.
Portrett av greve Christian Conrad Danneskiold-Laurvig malt av Carl Gustav Pilo.