Bildet viser et gammelt kart over Larvik.

Den planlagte byen

For 400 år siden var det ikke engang avklart hvor Larvik by skulle ligge, men det fantes flere mulige alternativer.

I sommer småløp jeg ned Brannvaktsgate og i krysset ved Romberggata sto tre frustrerte tyske turister. De så pjuskete og oppgitte ut og lette etter «sentrum» på et blafrende, søkk vått kart. Og det vet jo alle som bor i Larvik, at dette med «sentrum» ikke er selvsagt. Det kommer helt an på hva man skal og hvordan man spør. Byens bibliotek ligger for eksempel nord i byen, kulturhuset nede ved sjøen i vest, byens kirke i øst, mens handelsområdet har en historisk tyngde langs Prinsegata og rundt Torget. Rådhuset, som virkelig skulle bidra til å definere byens sentrale strøk, befinner seg både her og der.

Jeg ville forresten følt meg ganske ille berørt dersom de tre hadde spurt hvor byens styrende forsamling holder til. Ofte er jo en bystyresal i seg selv severdig arkitektur, i hvert fall på kontinentet. For Larvik sin del måtte jeg henvist til en gymsal på brannstasjonen ute ved Lågen. Sentrale funksjoner ligger med andre ord spredt utover et forholdsvis stort område, sett i forhold til byens størrelse.

Hvordan har det blitt slik? Har tilfeldigheter rådd grunnen? De siste årene har vi sett at lokalpolitiske avgjørelser har endret byens ansikt vesentlig. Hvilke andre krefter har vært i spill gjennom historien? Larvik er en gammel by og vokste fram under helt spesielle og unike forutsetninger. Både landskap og historie har spilt inn, og den som begynner å grave i fortiden får raskt like mange spørsmål som svar. Men dersom en likevel begynner å nøste i noen tråder fører sporene oss tilbake til begynnelsen av 1600-tallet.

Hvor skal byen ligge?

For 400 år siden var det ikke engang avklart hvor byen skulle ligge, men det fantes flere mulige alternativer. Farriselva hadde tidlig fanget oppmerksomheten til danske adelsmenn med sans for norske naturressurser, men selv om mye lå til rette for det ble likevel ikke Langestrand sentrum for byutviklingen.

Parallelt bosatte det seg mennesker i bunnen av Larviksfjorden. Et økende antall av dem beskjeftiget seg med tidens lukrative tømmerhandel, og satsingen gikk såpass bra at strandstedet Larvik ble ladested under Tønsberg i 1665.

På denne tiden hadde Norges stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve allerede gjort seg godt kjent med søndre Vestfold. Som del av et maktspill og en taktikk foreslo han ovenfor kongen å flytte Tønsberg til Hølen, og i kongebrevet utstedt 25. mars 1666 heter det:

«Eftersom Tønsberg Byes handel formedelst Skovens udhuggelse og de mange andre omliggende Udhavners bevaaning af Borgere ganske avtager, saa at samme By næsten skal være øde, da efterdi ved Laurvigen befindes et Sted og havn kaldet Hølen som formedelst adskillige derved forekommende Bekvemmeligheder til en Kjøbstads og handels Fundering og Brug meget considerable være skal … »

Bestemmelsen fikk ingen følger, verken for Tønsberg eller for Hølen, men banet veien for at ladestedet ble en by. Og ingen hvilken som helst by.

Å bygge opp et velfungerende apparat

Kongen hadde bestemt at det var på tide å ommøblere litt i samfunnets toppsjikt, og innførte i 1670 en ny ordning for adelen i Danmark-Norge. Gyldenløve havnet på toppen av rangstigen og godset han hadde lagt under seg i Norge ble arvelig grevskap med Larvik som residensby.

Slik byen fremtrer på de første kjente bykart er den et speilbilde av det som var målet med grevskapet: Å bygge opp et velfungerende apparat omkring grevens virksomheter knyttet til håndtering av råvarene tømmer og jern.

Byen ble inndelt i avgrensede soner for handelsborgere, håndverkere, embetsmenn, arbeidere og så videre, noe som framgår av Peder Jacob Wilster sitt kart. Dette var en form for byplanlegging, som ikke først og fremst hadde med tomter og gater å gjøre, men rett og slett handlet om å plassere folk geografisk, alt etter hvilken rolle og status de hadde i grevens system.

En annerledes by

Trolig kan konsekvensene av denne første «byplanen» spores helt fram til i dag, og kanskje gir den et delvis svar på utfordringer og spørsmål som ble beskrevet innledningsvis. Området der Grevens residens ligger, som i dag kalles Herregården, kan tjene som eksempel. Dette var en ganget et maktsenter i byen, men likevel plassert helt i ytterkanten og faktisk utenfor bygrensen.

I nærheten av Residensen lå andre viktige bygninger som Treenighets kirke og Larviks hospital. I 1821 var «grevskapstiden» over og Larviks grenser ble gått opp på nytt. Den som kunne reist tilbake i tid og fulgt med på befaring rundt i bylandskapet, lyttet til diskusjonene og hvordan de forøkte å finne løsninger.

Noe av det mer oppsiktsvekkende var at byens ledende menn valgte å videreføre grevenes gamle maktbastion, ikke som residens, men som rådhus, skole, teater og embetsmannsbolig. Viktige sentrumsfunksjoner har dermed vært litt ute av fokus helt fra starten av. I tillegg hadde byen et handelssentrum og dessuten et industrisentrum, som også befant seg utenfor byen.

Takket være grevens nytenkende og for sin tid moderne «byplanlegging» og samfunnsstruktur havnet «sentrum» i Larvik litt her og litt der. Kanskje kunne vi gjøre den helt spesielle historien som Larvik by har, tydeligere og synligere i byen? Kanskje vi skulle fremheve, i stedet for å utydeliggjøre? Kanskje det ville hjelpe turistene til å forstå? Kanskje ville vi forstå mer av oss selv?

Les mer om Larviks byhistorie
Byhistorie
Bildet viser et gammelt kart over Larvik.
Takket være grevens nytenkende og for sin tid moderne «byplanlegging» og samfunnsstruktur havnet «sentrum» i Larvik litt her og litt der.