Svart hvitt fotografi av store og små bygninger med slette og elv i forgrunn

Eiker – Et treforedlings-Norge i miniatyr

Fra en beskjeden start omkring 1860 vokste treforedling i løpet av 50 år til å bli en av Norges viktigste industrier. Det ble anlagt fabrikker i de fleste store vassdrag. Men ingen steder lå tremasse- og papirfabrikkene så tett som i Drammensvassdraget.

Med smått og stort har det vært hele 45 treforedlingsbedrifter, fra Valdres og ned til fabrikkene langs Drammensfjorden.

Mekaniske tresliperier, cellulosefabrikker og papirfabrikker

Utviklingen av treforedlingsindustrien gikk i bølger. Pionérene var små mekaniske tresliperier som ble startet omkring 1870. Neste fase, fra midten av 1880-tallet til slutten av 1890-tallet, ble dominert av kjemisk tremasse – også kalt cellulose. Til slutt kom papirfabrikkenes tidsalder. Mellom 1905 og 1920 ble det bygd papirfabrikker ved flere av de eksisterende tresliperiene og cellulosefabrikkene, men framfor alt ble det anlagt mange «ukombinerte» papirfabrikker – det vil si fabrikker som kjøpte inn tremasse som halvfabrikata. På Eiker fantes alle disse fabrikktypene.

De to første tresliperiene i Drammensvassdraget ble anlagt i Vestfossen omkring 1870; Brødrene Foss’ sliperi og Jacob Borchs sliperi, som seinere endret navn til Ekers træsliberi. De produserte råstoff til Ekers Papirmølle, en bedrift som helt siden 1801 hadde laget papir med gamle tøyfiller som råstoff. Nå tok den i bruk moderne teknologi og ble dermed en treforedlingsbedrift. Eierne sto også bak Drammenselvens Papirfabrikker, som kom i gang på Geithus i 1873, og i mange år var en viktig papirprodusent.

Også når det gjaldt cellulose var Vestfossen først ute. Wilhelm Melhuus tok i 1886 initiativ til å starte Vestfos Cellulosefabrik, som var landets andre produsent av sulfittcellulose. Den brukte en patent som var utviklet av fabrikkens bestyrer, Anton Løvstad, men som viste seg å ikke være brukbar. Etter få år måtte en bite i det sure eplet og isteden ta i bruk Backe-Wiigs metode som var utviklet ved Bøhnsdalen på Eidsvoll. Da hadde imidlertid Eiker alt fått sin andre produsent av kjemisk tremasse, Skotselv Cellulosefabrik, som startet i 1888 og seinere ble kalt for “Norges første noenlunde vellykkede cellulosefabrikk”. Året etter fulgte Hellefos Træsliberi ved Hokksund, og på første halvdel av 1890-tallet kom Krogstad Cellulosefabrik og Mjøndalen Cellulosefabrik. Det som i starten var blitt kalt for “et morsomt eksperiment” var i ferd med å bli en av grunnsteinene i norsk industri.

Det aller meste av tremassen gikk imidlertid til utenlandske papirfabrikker. Lokalt fantes det lenge bare to papirfabrikker: Drammenselvens på Geithus og Holmen i Drammen, som fra 1898 hadde samme eier som Hellefos på Eiker.

Etableringsbølge etter 1905

For papirfabrikkene kom den store etableringsbølgen etter 1905, etter at elektrisk kraft for alvor hadde blitt tilgjengelig. Vestfos Cellulose utvidet med papirproduksjon i 1911, og i 1917 flyttet A/S Holmen-Hellefos papirproduksjonen fra Drammen til Hokksund. Det ble også bygd egne papirfabrikker som baserte driften på innkjøp av tremasse. Størstedelen av disse «ukombinerte» papirfabrikkene ble anlagt i Drammen by, men det kom også tre stykker i Mjøndalen: Eker Papirfabrikk, Papyrus Paper Mill og Papirfabrikken Tissue (som seinere skiftet navn til Albion) – alle anlagt mellom 1905 og 1912.

En bransje av treforedlingsindustrien som aldri slo rot i Drammensvassdraget, var sulfatcellulosefabrikkene. I motsetning til sulfittcellulose, som ble brukt til finere skrivepapir, bøker og spesialkvaliteter som «tissue» (silkepapir) og «greaseproof» (smørpapir), ble den brunaktige sulfatmassen brukt til papirposer og innpakningspapir. Det var nære på at Eiker også fikk en fabrikk av denne typen. I 1908 hadde nemlig en av distriktets største trelasthandlere og industrigründere, konsul Andres Sveaas, planer om å anlegge en sulfatcellulosefabrikk ved Hoenselva utenfor Hokksund. Det prosjektet strandet imidlertid på motstand fra naboene, som kjempet med nebb og klør mot «den ildeluktende stank» som fulgte med slike fabrikker (også kjent som «Mosselukta» etter sulfatcellulosefabrikken i Moss).

Viktig eksportvare

Omkring 1920 var det slutt på etablering av nye treforedlingsbedrifter – men de som alt eksisterte, ble stadig utvidet, og produksjonen ble mangedoblet. I mange år sto papir og tremasse bortimot en fjerdedel av verdien av Norges samlede eksport, og tusenvis av mennesker hadde sitt levebrød i denne bransjen.

Treforedlingsbransjens storhetstid varte i temmelig nøyaktig hundre år. Rundt 1970 startet nedleggelsen, dels gjennom konkurser, men enda oftere gjennom fusjoner og samling av produksjonen i større enheter. På begynnelsen av 2000-tallet produserte Nye Tofte Cellulosefabrikk og Follum Fabrikker ved Hønefoss langt mer tremasse og papir enn det rundt 30 fabrikker hadde gjort hundre år tidligere. Men til slutt måtte også de gi tapt i konkurransen på verkstedet. I dag er A/S Hellefoss ved Hokksund den eneste gjenlevende av de mange treforedlingsbedriftene i Drammensvassdraget.

Kilder:

  • «Treforedlingsindustrien i Drammensvassdraget 1870-1920» av Bent Ek. Hovedoppgave ved UiO 1991.
  • «Masse papir. Norske papir- og tremassefabrikker gjennom 150 år.» Norsk Skogmuseums særpublikasjon nr. 16, 2006.

Denne artikkelen sto på trykk i Arkivert 2018.


I mange år sto papir og tremasse bortimot en fjerdedel av verdien av Norges samlede eksport, og tusenvis av mennesker hadde sitt levebrød i denne bransjen

Enkelt kart over Drammensvassdraget
DRAMMENSVASSDRAGET: Ingen steder lå tremasse- og papirfabrikkene så tett som i Drammensvassdraget.