Svart hvitt klassebilde fra 1800-tallet

Kampen for en bedre skolehverdag

Etableringen av Larvik lærerforening i 1870 ble starten på en utvikling som skulle løfte Larviksskolen og gjøre skolehverdagen bedre for elevene.

Fra slutten av 1800-tallet ble det stadig flere barn i Larvik. Det ble stadig trangere om plassen i klasserommene der opptil seksti elever kjempet om oppmerksomheten.  Dette var en av mange kamper lærerforeningen tok for å bedre elevenes skolehverdag.

For større plass

På et av de første møtene i foreningen ble situasjonen i Larviksskolen diskutert. Lærerne beskrev en vanskelig undervisningssituasjon med store klasser og trange rom. Klassen måtte deles inn i flere partier hvor en gruppe skrev, en annen gruppe regnet og en tredje gruppe fikk muntlig undervisning. Læreren holdt alle i gang, og skulle samtidig sørge for ro og orden. Klasserommene hadde ikke elektrisk lys, og om morgenen måtte skolearbeidet skje i lyset fra spinkle stearinlys. Lærerforeningen forsøkte å få kommunen til å forstå at en slik måte å drive undervisning på var helt uholdbar, men vant ikke fram i første omgang.

Lærerne kjempet imidlertid videre, og en lov som ble vedtatt i 1869 hjalp noe på den vanskelige situasjonen. Den ga kvinner lov til å undervise de laveste klassetrinnene, samt rene jenteklasser. Det ble ansatt flere kvinnelige lærere i Larvik i de kommende årene. For kommuneøkonomien var det selvsagt en stor fordel med kvinnelige lærere, fordi lønnskostnadene til kvinner var mye lavere enn for menn. Lærerinnene tjente halvparten av det mannlige lærere gjorde.

Men selv om lærerinnenes inntog i Larviksskolen gjorde undervisningen noe bedre, var plassproblemene like prekære. For å løse dette ble det lagt opp til at noen klasser måtte flytte sine skoletimer til ettermiddagen. Snart var heller ikke dette nok, og det ble klart for kommunen at man måtte lytte til lærerforeningen og ta tak i skolesituasjonen.

I 1883 besluttet bystyret derfor å kjøpe en stor tomt i sentrum. Tre år etter sto Romberggata skole ferdig. Skolen ble et av Larviks mest moderne bygg og hadde hele 18 klasserom, egen gymnastikksal, lærerværelse og til og med elektrisk lys. I dag er bygningen Larviks rådhus.

For rett til skolegang

Selv om folkeskolen skulle gi barn likeverdig rett til opplæring, var de sosiale forskjellene store.

Da Folkeskoleloven ble vedtatt i 1889 hadde Larvik kommune allerede gjennomført de viktigste endringene som den nye loven krevde. Folkeskoleloven ga alle elever rett til likeverdig opplæring, uavhengig av hvilken sosial klasse de tilhørte. Folkeskolen ble syvårig, og klassene skulle ikke ha flere enn 35 elever. Men selv om folkeskolen skulle gi barn likeverdig rett til opplæring, var de sosiale forskjellene store.

Mange barn måtte jobbe for å bidra til familiens økonomi. Skoleinspektøren kjempet for å holde barna i skolen, og gjorde i 1889 en undersøkelse av forholdene. Han fant at minst 195 skolebarn i Larvik hadde fast arbeid i industrien. Trolig var tallet langt høyere. I Larvik var det særlig tobakksindustrien som sysselsatte barn. Fabrikktilsynsloven av 1892 forbød barn under 12 år å jobbe i industrien, men denne loven kunne lett omgås. En av de som jobbet på glassverket har fortalt at når fabrikkinspektøren kom på tilsyn på glassverket, løp bare de yngste barna og gjemte seg.

For sko på bena

Sko var en stor kostnad for familier med skolebarn, og de fattigste barna hadde ikke egne sko. I 1905 besluttet skolestyret i Larvik at det skulle deles ut tresko til trengende skolebarn. Men selv om tresko nok var bedre enn ingen sko, var det noen som mente at kommunen burde strekke seg lenger for de fattige barna. I et leserinnlegg i Østlandsposten i februar 1905 ba innsenderen om å «La Fattigbørnene få slippe Træsko!» Innsenderen var bekymret for at «de kommunale Træsko herefter vil sætte Stempel paa hver af de ulykkelige Individer, der er anviste til at træde sine Barndomssko i Træsko.»

I 1880- og 1890-årene ble det vanlig med barnetog på 17. mai, men det var få barn fra folkeskolen som var med i toget. Skoleinspektøren ble bedt om å sørge for at flere stilte opp, men dette nektet han å gjøre. Han mente at mange barn hadde så dårlig fottøy at de ville kvie seg for å være med i toget.

For gratis skolebøker

Skolebøker og skrivesaker utgjorde også en kostnad som mange ikke hadde råd til. For lærerne var det vanskelig å kreve at elevene skulle ha med seg bøker og skrivesaker når de visste hvilken vanskelig situasjon mange av elevenes familier befant seg i. Samtidig var det vanskelig å drive undervisning når mange av elevene ikke hadde bøker.

Fra 1902 kom saken om gratis skolemateriell gjentatte ganger opp for bystyret, men det ble avvist fordi man mente at offentlig støtte kunne virke negativt på samfunnsmoralen. Arbeiderforeningen kjempet for å endre på dette, og satte ned et aksjonsutvalg for å bearbeide bystyret. I 1910 lyktes de, og gratis skolemateriell ble et faktum.

For bedre helse

Skolen fikk på begynnelsen av 1900-tallet stadig større ansvar for det vi i dag kaller folkehelse. Oppblomstringen av tuberkulose gjorde at skolen fikk en stadig viktigere oppgave i å lære skoleelevene om viktigheten av god hygiene. Skoleelever fikk gratis adgang til sjøbadene i skoletida, og om vinteren kunne de vaske seg i det nyopprettede folkebadet i Romberggata.

I årene fra 1870 – 1915 tok skolen et stadig større ansvar for barnas utvikling og viste også et stadig større sosialt ansvar. De økonomiske forskjellene var fortsatt store, men både nasjonale og lokale reformer gjorde kunnskap mer tilgjengelig for et bredere lag av folket.


Denne artikkelen sto på trykk i Arkivert 2017.

Svart hvitt bilde av barn på stupebrett over sjøen, med flere barn uti vannet
SVØMMING: Svømmeopplæring for jenter i Larvik i 1917. Fotograf ukjent. Per Nyhus' fotosamling, Larvik Museum.
Svart hvitt bilde av tre jenter ute på gårdsplass
LANGESTRAND: Fra Langestrand skole. Fotograf ukjent. Per Nyhus' fotosamling, Larvik Museum.
Svart hvitt foto av oppstilt menneskegruppe ute på plass foran bygning
TOBAKK: Barn på Falchs tobakksfabrikk. Fotograf ukjent. Per Nyhus' fotosamling, Larvik Museum.