Bildet viser et utsnitt fra en faksimile fra ØP 6. januar 1974.

Ett avisutklipp, to gravplater og en glemt kirkegård

På vei ut fra Verksgården, gjennom den store jernporten, har du kanskje lagt merke til to store svarte jernplater festet på portnerboligene som ligger på hver sin side av veien. Går du nærmere vil du se at dette er gravplater fra 1700-tallet, og spørsmålet er da: hvorfor henger de der? For å finne svaret på det må vi gå tilbake til et avisutklipp fra 1974.

Dette året skulle firmaet Treschow Fritzøe utbedre parkeringsplassen på nedsiden av det som den gang var Tegnekontoret (i dag Larvik Museum). På denne parkeringsplassen lå tomten for den første Langestrand kirke, med tilhørende gravplass. Kirken ble revet i 1811, for å gjøre plass til en ny masovn som aldri ble realisert. Plassen ble derfor liggende ubebygd. Ved utbedring av tomten i 1974 dukket plutselig to store jernplater opp. Østlands-Posten kunne 13. november samme år meddele «Gravplater fra Fritzøe Værk opp av jorden etter 200 år». Dette var i seg selv en liten sensasjon, mange var nok ikke klar over at det hadde ligget en kirke og en kirkegård her.

Platene hadde samme størrelse og motiv som en av støpemodellene i tre som befant seg på Fritzøe Museum. En vakkert utskåret treplate med religiøse motiv, og med et stort blankt felt i midten der man kunne sette inn tekst ved bruk av løse bokstaver. Tremodellen ble skåret av Johan Jørgen Schram i 1710. Schram var engasjert som billedhugger ved Fritzøe jernverk, og fra arkivene ser vi at han fikk 24 riksdaler for jobben med gravplaten. Støpeformen var i bruk ved Fritzøe jernverk over flere tiår, beviselig frem til 1790 ifølge den ene av gravplatene på veggen.

Men hvem var personene som fikk slike flotte gravminner, og hvorfor ble de gravlagt på Langestrand kirkegård?

Overmasmester Niels Friis Pedersen

Den ene var overmasmester Niels Friis Pedersen. Han ble født ved Næs Hammer (ved Hallevannet) 1. mai 1726, og hadde sitt virke ved Fritzøe jernverk på siste halvdel av 1700-tallet. Han hadde i sin utdannelse kunnskap om tysk og svensk masmesterkunst, og i samtiden ble han betraktet som en autoritet innen sitt yrke. Fra gravplaten vet vi at han giftet seg på Langestrand i 1756 med Elisabeth Horn. Den andre platen er hennes, og hun minnes av mann og barn som en «god og kjærlig moder og en from og trofast hustru» ved sin død i 1783. I 1790 er det i sin tur de to sønnene som minnes sin far, ikke bare som den «veledle og fordums overmasmester ved Fritzøe værk» men også som «den beste far som de med ømhet må savne».

Funnet av gravplatene i 1974 kastet lys over en sentral person ved jernverket, og samtidig var de håndfaste bevis på en glemt kirke og gravplass. Før 1779 er kirkebøkene for Langestrand borte. Vi har derfor lite kunnskap om hvem som ble gravlagt på kirkegården før dette, men at det var mange graver der fremgår av samme avisartikkel. Der kan vi lese at det ved gravarbeider i 1950-årene ble kjørt vekk en rekke kranier og beinrester. Hvor disse ble av og om det ble funnet noen gravplater den gang kjenner vi ikke til, men det gjør kanskje noen av leserne?

Les mer om Larviks byhistorie
Byhistorie
Bildet viser en faksimile fra ØP i 1974.
Faksimile fra ØP 6. januar i 1974.
Bildet viser en gravplate på veggen i Verksgården.
Gravplate på veggen i Verksgården.