Bildet viser et gammelt kart over Larvik.

Et ukjent jubileum – Larvik 350 år i 2015?

I 2015 kunne Larvik ha feiret 350-års jubileum, noe som nok er ukjent for de fleste. Midt mellom fjorårets viktige og nasjonale feiring av grunnloven og neste års markering av slaget ved Nesjar, har vi god grunn til å jubilere. Så hvorfor gjør vi det ikke?

I stedet blir 1671 regnet som året for byens grunnleggelse og utgangspunktet for storstilt feiring av runde tall. Men hva skjedde egentlig i 1665, som ikke er stort nok til å feire? Dette får vi vite mer om i artikkelen som sto i Østlands-Posten i slutten av april.

Larvik Museum har byens historie som et viktig satsingsområde. Artikkelen om Larviks glemte jubileum er en del av arbeidet med å skape engasjement for forskning og nye formidlingsformer.

Larvik – en by for fremtiden

Vi må lengre tilbake i tid for å forstå historien bak fremveksten av byen Larvik. Reformasjonen og maktskiftet i Danmark-Norge i 1530-årene åpnet muligheter for ambisiøse adelsmenn. Fra sine nye posisjoner som lensherrer slo de seg opp som næringslivstopper i Norge.

Hovedgården Fresje ved Farrisvannet ble raskt et senter for den viktige trelasthandelen. Man kan se spiren til et bysamfunn ved utløpet av Farriselva allerede i 1620-årene. Da var 30 personer i adelsmannen Claus Brockenhus’ tjeneste, og til sammen kan det ha dreid seg om en «urbefolkning» på rundt 100 personer. Etter hvert kom også handelsborgere fra kjøpstedene Tønsberg og Skien på fast basis.

Mot slutten av 1640-årene hadde så mange blant Tønsbergs borgerskap flyttet ut, at borgermestrene gikk til aksjon. Tross alt satt de med ansvar for regionens kjøpstad, opprettet med sikte på å kontrollere og sentralisere spesielt utenrikshandelen. Det var irriterende nok at Skien konkurrerte om Larvik.

Enda verre var tapet av skatteinntektene fra de som flyttet bort fra hjembyen, og verst var trolig misunnelsen overfor de heldige som fikk leie tomt av godseieren. De bygde hus og tjente gode penger som mellommenn i trelasthandelen og på krambodhandel.

Tønsberg hang etter i utviklingen og i 1649 ble et klagebrev sendt til kongen. Han ga borgermesterne støtte på papiret, men utviklingen i Larvik lot seg ikke stanse. Statens sviktende interesse for å beskytte de norske kjøpstedenes privilegier ga først uttelling i 1665.

Bøndene i Larviksdistriktet fikk innskjerpet at de kun skulle handle med byens borgerskap. Sistnevnte skulle på sin side oppføre seg hederlig og ikke betale bøndene mindre for trelast enn hva fremmede ville gjort. Hadde det ikke vært for alt som skjedde videre, ville kongens anordning antagelig vært betydningsfull nok til at vi kunne feiret  i 2015.

Ide Lange tok opp kampen

Situasjonen mellom Larvik og Tønsberg var tilspisset. Men også internt i Larvik må det ha vært en maktkamp på gang, som fikk en opptur da eieren av Fresjegodset døde i 1652. De driftige handelsmennene, som dessuten hadde lånt den stadig mer forgjeldede Nils Lange penger, så endelig en mulighet til å overta styringen i Larvik.

De hadde ikke regnet med Ide Lange til Falkenberg. Hun kom til Larvik etter å ha vunnet omsorgsretten for brorens to umyndige barn i 1656. Oppgaven hennes var å ivareta deres eierinteresser i det omfattende skifteoppgjøret.

Hun maktet lenge å holde på eiendomsretten til bygrunnen, men etter tre års forhandlinger var det slutt. I 1670 feide Norges stattholder all motstand til side, og ble eier av det som var igjen av Fresjegodset – etter at kreditorene hadde tatt sitt.

Ide Lange var sjanseløs mot den imponerende skikkelsen. Han var kongens halvbror og ble året etter eiendomskjøpet opphøyet til Danmark-Norges fremste rangsperson.

Som en naturlig konsekvens ble jordegodset i Brunla len omdannet til rikenes første grevskap. Dette skjedde den 29. september 1671, og stedet som ga Larvik grevskap sitt navn ble samtidig residensby.

Fra kystby til residensby

Med Ulrik Frederik Gyldenløve kom nye impulser til Larvik. Han satte stedet på det internasjonale kartet, skapte arbeidsplasser og gjorde byen til en attraksjon i samtiden. Men selv om han representerte en ny tid, var det visse tradisjoner han sørget for å holde i hevd. Blant annet var han smart nok til å beholde godseierens private herredømme over byen og menneskene som bodde der.

Larviks tradisjon som Norges eneste virkelig føydale by er et særtrekk som historikeren Finn Einar Eliassen har fremhevet. Gyldenløve fjernet de siste bindingene til Tønsberg, og takket være utstrakte privilegier kunne han forme Larvik slik han ville. Dette kan vi fortsatt se spor etter i dag.

Blant annet la Gyldenløve opp til et tett og urbant bysentrum, med sin egen nyanlagte residens og landets største og flotteste hage som juvelen i kronen.  Monumentalt og storslagent skulle det være. Omdannelsen av den tradisjonelle kystbyen til residensby med privat kirke, godshospital, privat havn, alleer og lysthus fortsatte de neste to-tre generasjoner. Til og med Bøkeskogen ser ut til å ha vært en del av grevenes storslåtte arealplan.

Stilte alle tidligere begivenheter i skyggen

Man skulle tro at tradisjoner som byjubileer og tilsvarende markeringer av hendelser som kan knyttes til steder, ikke passer for vår tid. Det smaker litt av fordums høytidelighet og knirkende festtaler. Men tendensen er motsatt; vi jubilerer mer enn noen gang og behovet for historien som referanse er sterk. Historie blir brukt til å skape stolthet og fellesskap – med andre ord identitet.

Et jubileum er ikke noe som oppstår spontant, snarere er det en politisk bestemt handling. Den peker like mye fremover, som den forklarer fortiden. I Larvik, som i mange andre byer tidlig på 1900-tallet, var det en sterk interesse for lokal historie.

«Oppdagelsen» av Larviks fortid, med Gyldenløve og hans vaskekte grevelige residens, ble en liten nasjonal sensasjon. Historien om opprettelsen av grevskapet og residensbyen var så unik og glansen så sterk, at hendelsen stilte alle tidligere begivenheter i skyggen.

Derfor er det forståelig at 1671 ble valgt som årstall for byens grunnleggelse, og jeg synes Larvik skal fortsette å feire seg selv med utgangspunkt i datoen 29. september dette året. Det er all grunn til å være stolte av Gyldenløve og den delen av byens unike historie som startet med ham. Det er morsomt og kan være til inspirasjon å se hvor bra et jubileum kan gjøres, når man hever flagget til topps og går skikkelig inn for sakene.

– I Larvik burde vi være dobbeltstolte

I år feirer slottet Rosendal i Kvinnherad kommune 350 år. Lensbaroniet med samme navn ble opprettet i 1678, og er dermed en yngre slektning av lensgrevskapene Larvik og Jarlsberg. Rosendal er i dag en av Vestlandets store attraksjoner. Mye av grunnen er satsingen som Universitetet i Oslo og de dyktige driverne har lagt i slott, hage, park og et omfattende kulturlandskap.

Nylig presenterte rektor for universitetet og leder for jubileumskomiteen, Ole Petter Ottersen, sommerprogrammet og fremhevet med stolthet vår felles dansk-norske historie. I Larvik burde vi være dobbeltstolte, for vi kan vise frem Norges første grevskap, residensbyen og grevens residens.

Jeg synes vi skal ta lillebror Rosendal som eksempel og reflektere over hva historie og kulturarv kan bety for utvikling av dagens lokalsamfunn. Og til slutt tenker jeg at vi kan bruke året 2015 – det lille jubileet – til å tenke over hvordan vi vil at ettertiden skal snakke om det store uforglemmelige byjubileet i 2021.

Kanskje var man i gang med satsingen på «Historiske Larvik» virtuelt og reelt, kanskje ble det lansert et nytt historieverk. I hvert fall var historien blitt en uunnværlig del av alt det nye som Larvik kunne by på.

Litteratur

  • Kongelige Recripter, Resolutioner og Collegial-Breve for Norge i tidsrummet 1660 – 1813.
  • Are Mikkelsen: Byrådet i Tønsberg
  • Finn Einar Elissen: Norsk småbyføydalisme?
Les mer om Larviks byhistorie
Byhistorie
Bildet er faksimile fra Østlandsposten 25. april 2015 og viser artikkelen «Et ukjent jubileum».
Faksimile fra Østlandsposten 25. april 2015
Bildet er fra Østlandsposten 25. april 2015 og viser et gammelt kart.
Faksimile fra Østlandsposten 25. april 2015