Bildet i svart/hvitt viser en hest som trekker en ølvogn i Storgata i Larvik.

Edruelig hodebry for ølbevilling

Fra å være en tilnærmet fri næring på 1800-tallet, ble bryggerinæringen raskt en sterkt lovregulert næring på begynnelsen av 1900-tallet.

Næringen ble møtt med sterk motstand fra ulike hold. Spesielt organisasjoner som forfektet idealet om det edruelige liv laget store problemer for bryggerienes øldistribusjon. Larviks Bryggerier AS måtte akseptere at det både i Brunlanes og Hedrum var forbudt å bringe øl inn i herredet. Spesielt interessant er forbudet i Hedrum kommune.

I sakens kjerne hadde man to motstridende prinsipper:

  • Bryggeriene hadde rett til å selge varene sine;
  • samtidig hadde kommunene i Norge rett til å bestemme hvorvidt salg og skjenking av øl skulle være tillatt innen deres kommune.

Ølet fikk skylden for stadig økende fyll

Hensikten med kommunenes bevillingsmyndighet var at man lettere skulle kunne regulere omsetningen, og ha kontroll over at omsetningen foregikk på en samfunnsmessig akseptabel måte.

I dagens forvaltningsrettslige saksgang ville vedtaket av 1911 om forbud mot ombringelse av øl i Hedrum herred blitt påklaget til fylkesmannen. Der ville den med stor sannsynlighet blitt kjent ugyldig, da herredsstyre hadde tatt utenforliggende hensyn på samme måte som Larvik kommunes evige kamp mot Vatikanet. Vedtaket var fattet ut fra moralske og etiske hensyn.

Måteholdsbevegelsen (forløperen til avholdsbevegelsen) var i starten tilhengere av ølet. Rundt 1840 så de på ølet som det minste ondet sammenlignet med brennevinet. Det skulle raskt endre seg, og lokalavisene skulle snart være fylt med fortvilte og arge leserinnlegg. Ølet fikk skylden for stadig økende fyll og bråk i byens gater.

I «Amtstidende» den 24. juli 1858 kunne byens befolkning lese et innlegg om byens underverden:

«Politiet anmodes herved paa det Indstændigste at holde Øie med det Huus i Sauggaden, hvor Møllersvend Hansen boer, thi i bemeldte Huus mangler det ikke paa Svir og Sværm og Slagsmaal. Bemeldte Hansen, eller, rettere sagt, hans Kone, holder Udsalg af viin og øl med mere, og da hun er en munter og behagelig Kone og har til Selskab og Assistance en meget afholdt Søster, saa mangler det naturligviis ikke paa Gjæster.»

Dette innlegget er ikke helt uten komiske trekk. Et trekk som går igjen i flere av leserinnleggene er en uttalt bekymring for arbeiderklassens tilbøyelighet til hasardspill. Alkoholmisbruk ble ofte tett forbundet med fattigdom og lavere sosiale lag.

Forbud mot ølvognene

Avholdssaken og kampen mot brennevinet og ølet skulle gi grobunn for dannelser av diverse organisasjoner. Blant disse organisasjonene var det et lite lag som kom til å fremme et forslag til Hedrums herredsstyre. Forslaget skulle få store følger for Larviks Bryggeriers distribusjon av øl i Hedrum kommune.

Hvarnes Avholdslag ble stiftet i 1895, og i 1911 ba foreningen herredsstyret å forby bryggeriene fra å kjøre øl i herredet. I et møte 4. juli ble Hvarnes Avholdslags forslag enstemmig vedtatt.

Dermed hadde herredsstyret innført et lokalt forbud mot ombringelse av øl med over 2 ¼ prosent alkoholstyrke i Hedrum kommune. Kort tid etter ble vedtaket offentliggjort ved at lensmannen og herredsstyremedlem Einar Dahl satte inn to annonser i Østlandsposten. Utlysningen av vedtaket skulle vise seg senere å skape problemer for Hedrum.

Lokalt forbud ble gjort ugyldig

Den 5. september 1935 ble Hedrum herredsstyre gjort oppmerksom på at vedtaket ikke var kunngjort på lovlig vis.

Under Hedrum herredsstyrets møte 4. juli 1911 hadde man besluttet å oversende saken til lensmannen, for kunngjørelse i henhold til § 50 i lov av 17. mai 1904. Lensmann Dahl rykket inn annonser i Østlandsposten den 2. og 17. oktober 1911 for å bekjentgjøre vedtaket.

Larviks Bryggerier AS hevdet at Hedrum herredsstyre, ved å overlate til lensmannen å bestemme kunngjøringsmåten, gjorde seg skyldig i en formell feil. Vedtaket var derfor ikke effektuert på korrekt måte. Ifølge § 50 i lov av 17. mai 1904 var det opp til herredsstyret selv å bestemme hvordan vedtaket skulle kunngjøres.

Hedrum kommune hevdet at selv om det ikke forelå en formell delegasjon av herredsstyrets myndighet til lensmannen, ville det ikke ha vært tale om annen kunngjøringsmåte enn det lensmann Dahl hadde iverksatt. Som medlem av herredsstyret var det også trolig at lensmannen hadde vært i overensstemmelse med resten av herredsstyret.

I dag blir vedtak opplyst gjennom at saksbehandler sender skriftlig informasjon om vedtaket til sakens parter. Annet ville være å anse som saksbehandlingsfeil. I dette tilfellet oppstod det en saksbehandlingsfeil da herredsstyret overlot avgjørelsen om hvordan vedtaket skulle kunngjøres til lensmann Dahl.

Søksmål mot kommunen

I 1937 anla Larviks Bryggerier AS sak mot Hedrum kommune. Bryggeriet ønsket med søksmålet mot Hedrum kommune å få vedtaket fra herredsstyremøtet den 4. juli 1911 kjent ugyldig.

I rettens uttalelse kom det frem at de sterke formelle kravene i § 50 i lov av 17. mai 1904 sto fast, og at det ble foretatt en formell feil da herredsstyret overlot til lensmann Dahl å avgjøre hvordan vedtaket skulle kunngjøres. Retten stilte dog spørsmål ved om hele vedtaket var ugyldig grunnet formell feil, eller om forbudet var gyldig vedtatt, men at det ikke var trådt i kraft.

Retten sluttet seg til Hedrum kommunes påstand om at vedtaket måtte sees på som to forskjellige saker, og at en feil i vedtaket om kunngjøring ikke automatisk gjorde vedtaket om forbudet ugyldig. Spørsmålet retten da reiste var om forbudet fremdeles kunne regnes som gyldig, med tanke på at vedtaket ikke var korrekt kunngjort.

Hedrum kommune hevdet at vedtaket var ansett som gyldig og respektert gjennom 25-26 år. Retten bemerket at forbud som ikke på lovlig måte var kunngjort ikke kunne settes i kraft ved at folk hadde ansett det som gyldig og respektert det.

Retten stilte seg også tvilende til at forbudet var blitt respektert grunnet at Larviks Bryggerier AS helt frem til 1935 leverte ut øl til sine kunder på Nanset. Grunnen til at bryggeriet stoppet med dette, var at kjøringen vakte kritikk og at man fryktet en straffesak.

Larvik herredsrett kom dermed frem til i domsavsigelsen at Hedrum herredsstyres vedtak av 4. juli 1911 om forbud mot ombringelse av øl i herredet var ugyldig.

Kom seg rundt forbudet

Om det gamle vedtaket fra 1911 ble opprettholdt eller om Hedrum herredsstyre vedtok et nytt forbud vites ikke. Uansett var det fremdeles et forbud mot ombringelse av øl i årene etter andre verdenskrig.

Ifølge Mossen Thaulow ( datter av Christiansen og kontordame på bryggeriets kontor) ble forbudet strengt overholdt, men de hadde likevel sine måter for å få levert ut øl til dem som ønsket det. De var spesielt oppmerksomme på ikke å overtre forbudet på Nanset, men her løste de problemet ved å ta i bruk en «visegutt».

Ølkjørerne hadde ikke lov til kjøre inn i Hedrum med hest og vogn, derfor kjørte de bare opp til porten (kommunegrensen mellom Larvik og Hedrum), og lesset av flasker med øl der. Flaskene ble så hentet av visegutten, og ført inn i Hedrum kommune. Her ble det levert til dem som hadde bestilt varene. Visegutten skal visstnok ha fått 25 øre for denne jobben.

Uønsket ansvar for bussjåførene

Butikkene hadde rett til å bestille øl for sine kunder, men bryggeriet hadde ikke lov til å kjøre det ut til butikkene. Problemet ble løst ved at ølkassene ble sendt med offentlig transport.

Lågendalsruta mellom Larvik og Kongsberg var satt opp som en forsøksrute i 1925, og fortsatte sånn frem til 1948. Fra 1950-årene økte trafikken.

Ombringelse med offentlig transport ble ikke påvirket av lokale forbud. Det medførte ekstra ansvar for bussjåførene, som da måtte levere ut ølet, ta imot betaling og eventuelt nekte å levere hvis bestilleren ikke hadde penger. Disse oppgavene kom i tillegg til det ansvaret de hadde for å bringe passasjerene trygt frem. Dette var et ekstraansvar de ikke ønsket.

Larviks Bryggerier AS innså at det var vanskelig å holde på med en slik ordning over tid, og startet etter hvert med å kjøre oppover Lågendalen med ølvognene og senere ølbilen. Ifølge Thaulow hadde bryggeriet lov til å kjøre i Styrvoll, hvor butikkene fikk levert sine bestillinger på sedvanlig måte.

Uenighet mellom edruskapsnemnda og politiet

Utover på 50- og 60-tallet fikk etter hvert hver enkelt butikk lov til å selge øl, og ikke bare å bestille for andre. Å få ølbevilling på denne tiden kan nok ha vært lettere i noen kommuner enn i andre. Nok en gang kommer jeg til å bruke Hedrum kommune som eksempel. Jeg kommer til å referere til to søknader som ble behandlet av Hedrum herredsstyre i 1967/68.

I 1964 mottok Hedrum kommune flere søknader om rett til å selge øl. Rådmannens innstilling i kommunestyret var positiv, men ble nedstemt. Dette skal ha blitt gjentatt flere ganger, men rådmannens innstilling ble hver gang nedstemt.

I 1967 ble det annonsert en søknadsfrist for å søke om salgsbevilling. Hedrum kommune mottok søknader fra 14 kjøpmenn i Hedrum, som søkte om bevilling for salg av øl i skatteklasse II. Søknadene ble forelagt lensmannen, politimesteren og edruskapsnemnda for uttalelse.

Lensmannen bemerket at han kjente de 14 kjøpmennene som hederlige og troverdige personer, og at man fra politiets side ikke hadde noe å utsette på deres vandel. Politimesteren sluttet seg til lensmannens uttalelse, og bemerket at han ikke hadde noe å innvende mot at søknadene ble innvilget. Derimot fant Hedrum Edruskapsnemnd det ikke tilrådelig å anbefale søknadene. Nemnda mente nemlig at omsetning av alkoholholdige drikker ville være til skade for edruskapen i kommunen.

Innvilget bevilling mot avgift

Rådmannen fant ikke edruskapsnemndas svar tilfredsstillende, da man allerede hadde en ordning der butikkene kunne bestille ølkasser for sine kunder. Derfor dreide det seg ikke om selve alkoholen, men heller et spørsmål om bevilling eller ikke bevilling.

Rådmannen ønsket å vite om nemnda satt inne med personlige opplysninger som kunne gi grunn for mistanke om at bevilling kunne bli misbrukt av de forskjellige kjøpmennene.

Bare noen dager etter at rådmannen hadde sendt søknadene tilbake til edruskapsnemnda for en ny gjennomgang, kom svaret fra nemnda. De sto fast på sin tidligere uttalelse og fant at noen ytterligere uttalelse i saken var unødvendig. Rådmannen innstilte likevel til kommunestyret om at samtlige søkere skulle få rett til selge øl i skatteklasse II frem til 31.03.1970 – mot en årlig avgift på 100 kroner.

Rådmannen bemerket i sin innstilling at:

«Som det fremgår, har jeg forgjeves invitert edruskapsnemnda til å komme ned fra sin ønsketenkning oppunder skyene, for å beskjeftige seg med de foreliggende realiteter.»

Rådmannens innstilling fikk fem stemmer, mens fire stemte mot.

Innså nederlaget

Avholdssaken hadde lenge stått sterkt det i det politiske liv, og de forskjellige avholds- og edruskapsorganisasjonene hadde hatt mye makt på begynnelsen av 1900-tallet. Nå var imidlertid avholdsfolket i ferd med å miste grepet om kommunepolitikken.

De innså etter hvert at slaget var tapt. Deres nye strategi ble derfor å forsøke å minske «forfallet». Søknader som var kommet inn etter fristens utløp ble forsøkt nedstemt, med begrunnelsen at fristen ikke var overholdt.

Kilder:

  • Bacheloroppgave i historie av Jon Anders Wirgenes
  • Om Ølet, dets tilvirkning og omsetning (1964) Den norske Bryggeriforening
  • Statsarkivet i Kongsberg Larvik herredsrett. Dom av 27.05.1937 sak nr 5/1937
  • Larviks historie bind 2
  • Kjeld Willy Hansen og Svend Einar Hansen (2006) «Det står i bla’e»
  • Østlands-Posten 17.10.1911
Les mer om Larviks byhistorie
Byhistorie