Svart hvitt bilde av besetningen på skuta Cathrine. De sitter og står samlet på dekk

Heltemot i Sydishavet: Kaptein Harboe-Rees dagbok

«Så var vi bjerget fra drukning i det mindste, men vi var i land paa en gold, ubeboed ø tusinder af mil fra folk, uden hus, i kulde, regn og sneslaps»

Man skulle tro sitatet var hentet fra en robinsonade; fra «Den hemmelighetsfulle øya» eller «Fluenes Herre». Men dette er slett ingen fiksjon. Utsagnet er hentet fra den usedvanlige dagboken til 24-årige Anders Harboe-Ree fra begynnelsen av desember 1906.

Kaptein Anders Harboe-Ree

Den unge kapteinen befinner seg på en øde øy i Sydishavet sammen med et mannskap på 13 og skipshunden Beef. Hele besetningen har nettopp gjennomlevd sitt verste mareritt. Natten før knakk skuta “Cathrine” i to i et voldsomt uvær. Ved hjelp av to lettbåter greide besetningen å berge seg i land på øya Possesion Island. Man kan knapt forestille seg hvor ansvarstynget den unge kapteinen måtte ha følt seg: Jovisst var hele besetningen berget i land, men de befant seg i et av verdens mest avsidesliggende områder. Ville de noen gang komme der ifra?

110 år gammel dagbok

I 2013 fikk Vestfoldarkivet en dagbok utenom det vanlige i gave fra kapteinens barnebarn Henrik Harboe-Ree. Boken er på vel 80 håndskrevne sider, og beskriver reisen ned fra Tønsberg til Sydishavet fra august 1906 til januar 1907. Det er en beretning om heltemot og eventyrlyst, motløshet og håp. Dagbokens forfatter var et kunstnerisk talent, og boken inneholder mange flotte illustrasjoner fra hele reisen.

Fangstekspedisjon i Sydishavet

Ekspedisjonens fremste mål var å fange sjøelefanter og sel ved Crozet-øyene, 2500 kilometer sør for Madagaskar. Ekspedisjonens leder var Henrik Johan Bull (1844-1930), en av pionerne innen utforskningen av Antarktis. Mest kjent er han for Antarktis-ekspedisjonen 1893-95, som regnes som en av de mest betydningsfulle turene i Antarktis-utforskningens historie. Henrik Bull foretok blant annet kartlegging av store mengder hval; knølhval, finnhval og blåhval. Og etter sigende var Bull den første som tok til orde for at det nettopp var i Antarktis at fremtiden lå for hvalfangsten, når bestanden i nord var uttømt.  Bull var nå 62 år gammel og ekspedisjonens eldste deltaker.

Mot, eventyr og opplevelser

Dagboken er rene spenningsromanen. Vi følger mannskapet på den eventyrlige reisen i over 100 dager. Det begynner med at de gjør seg klare for avreise fra Tønsberg sensommeren 1906. Skuta går ut fjorden i deilig vær, forbi Bolærne, «mot eventyr og opplevelser», som kapteinen selv beskriver det. De dorger makrell, stuerten baker brød og de hygger seg med kortspill. Anders Harboe-Ree skriver: «Livet og tonen om bord er saa hyggeligt som muligt. Gamle Bull overgaar sig selv, vitser og spøger og trives visst meget bra.»  Han berømmer ekspedisjonens leder: «En eiendommelig mann er Bull. Snart 63 aar gammel, men dog ligesaa ung som mig med mine 24 år på baken.»

Det gode liv om bord

På turen veksles det mellom adspredelse og arbeid. Det hører med å gjøre klar fangstredskapene, og mannskapet har mangt å bedrive tiden med av forskjellig slag. Som seg hør og bør holdes andakt med jevne mellomrom. Og den er det som oftest Henrik Bull som har ansvaret for. Salmesang hører med, og Harboe-Ree morer seg over den tidvise mangelen på samstemthet: «At stuerten en gang imellom tar tonen for høyt og at båtsmannen synger på det foregående vers er jo unektelig litt komisk.»

Kapteinen beskriver livet om bord; mannskapet nyter dagene og det gode seilværet, de bader i stamp på dekket for å avkjøle seg, det arrangeres skytekonkurranse med salongrifle og det spilles ulike spill.

Linjedåp

Etter vel 40 dager i sjøen passeres ekvator og tradisjonen tro, gjennomføres linjedåpen for de fem i besetningen som før ikke har krysset linjen. Det følger mye bråk, moro og leven med seremonien, og Harboe-Ree gjør grundig rede for begivenheten i dagboken.

Feltzoologen fanger stormsvaler

Ved siden av å skulle fange sel og sjøelefanter, ble det også gjort andre observasjoner og undersøkelser underveis. Med på ekspedisjonen var 27 år gamle Johan Koren, feltzoologen og polar-pioneren som allerede som 17-åring hadde deltatt på Roald Amundsens kjente «Belgica»-ekspedisjon – historiens første overvintringsekspedisjon i Antarktis. I dagboken kan vi lese om Johan Korens studier av blant annet fuglelivet, og Harboe- Ree har i dagboken også tegnet apparatet som Koren skulle fange stormsvaler med, konstruert om bord.

Problemer med navigasjonen

Mandag den 19. november har de vært ute i sjøen i 89 dager. Etter ukesvis med godt vær og gunstig vind, begynner det nå å bli kaldere. Om morgenen dagen etter ligger det nysnø på dekket. Skuta nærmer seg omsider målet.

Torsdag den 22. november, 92 dager ute: «Naa nærmer vi oss da vort første maal Crozet Islands. Vi har nu besluttet at forsøge landgang paa disse øer, hvor der siges at være godt med sjøelefanter. Våre kompasser er rent rivende gale nu igjen, saa jeg seiler bare paa observasjoner og det er sku ikke lett her nede, hvor der nesten alltid står tåke»[…] «Jeg blir saa fordømt nervøs av dette at gaa slik i spenning og kikke og kikke efter en solskive at observere efter. Bull er også nervøs. Han har visst den faste overbevisning, at dette bare kommer av at jeg ikke kan navigere.»

Dagen etter, den 23. november var det forvirring om bord, kapteinen er usikker på skipets posisjon, det blåser kraftig vind fra vest og tykk tåke. Den unge kapteinen uttrykker fortvilelse:

«Jeg så to pingviner og nogen fremmede sorte fugle. Jo, langt af land var vi ikke, men hvor var landet?» Kapteinen går ned i kahytten for å studere kartet; har han beregnet feil?

Spor av tidlig hvalfangst

Til tross for navigasjonsproblemer, når ekspedisjonen omsider bukten American Bay ved Possesion Island. Langveis fra kan de se sjøelefantene liggende på stranden hele bukten rundt. Og tusenvis av sel! Bull, Koren, Harboe-Ree og et par roere går i land for å utforske øya. De finner rester av et skutevrak og kommer over et depot for forliste sjøfolk, en gang etablert av den engelske regjeringen. De finner bare rester igjen av det lille huset, og på et skilt som er blåst flere hundre meter vekk står det: «Notice! This is for shipwrecked only».  Anders Harboe-Ree oppdager en flaske med et stykke papir inni. På lappen står det at den amerikanske skonnerten Rattler var der for 20 år siden. «Jeg innbilder meg at de var de siste, der var her», skriver kapteinen i dagboken.

På øya kommer de også over en kirkegård. Harboe-Ree noterer: ««Jeg kom ogsaa over en kirkegaard paa en lav åsrygg.  Det var en del grave. Paa 10 av disse stod der kors med inskripsjon. Det var døde hvalfangere, som her hadde funnet sin siste hvile. Goldt og trist med langt, strittende græss over sig og med innhegninger af tønnestaver og pinner, laa de der ved siden av hverandre sjøfolk fra mange forskjellige kanter af verden.» Det hadde helt klart vært fangstaktivitet i området.

«Du landsens fader, for et myrderi»

I de påfølgende dagene går tiden med til fangst. Skuta ankrer opp i bukten som ligger på øyas leside, og de bruker to mindre fangstbåter inn og ut fra land. De skyter sjøelefanter og slakter sel, et blodbad uten like. Den sørlige sjøelefantarten eller selelefant kan bli opptil 6 meter lang og over 3000 kilo. Den unge kapteinen er fornøyd med de store forekomstene og uttrykker tilfredshet over arbeidet. Men han synes å være noe opprørt over kampene som utspiller seg i bukten. Han skriver om «myrderiene» i dagboken:

«Jeg skød et par mindre først og prøvde mig saa paa en umaadelig gammel rug, der reiste sig paa sveivene sine med et forfærdeligt brøl. Jeg plantet en Remington explosions kugle midt mellom øinene paa bæstet saa blodspruten styg og rød stod flere meter bortover sanden, men tror du det svinet døde da. Nei, den kom væltende mod mig. Sandelig blev jeg ræd og veg unda. En kugle til i halsen, dyret gjorde et umaadeligt jump og laa stille en stund. Død, tænkte jeg og gik hen til den. Men saa skvat den op igjen. En kugle til, atter en. To kugler fra Bull saa at det stod en 8-10 blodstraaler ud af hodet paa den og blodbækkene randt til søs farvede vandet rødt i lange strækninger bortover. Saa peiste monsteret til søs og sadte udover i ro og mag. Af og til saa vi hodet dukke op og blodstraalene stod fremdeles tommetykke af hodet. Føi det var stygt».

Lasterommene fylles etter hvert med store mengder spekk og skinn. Kapteinen er særdeles fornøyd, og allerede den 6. dagen der nede, den 30. november, har de fanget 150 sjøelefanter. Været er imidlertid den største utfordringen, det blåser kraftig og snør tett.

Dramaet starter

Starten på marerittet skjer kun få dager etter. Det blåser opp til kraftig storm, vinden snur mot øst og de er uten beskyttelse. Ankerkjettingene ryker og skuta driver mot land. De prøver å seile utover, men det er nytteløst. Etter noen dramatiske timer berger mannskapet seg med nød og neppe i land. Men skuta Cathrine kan ikke reddes. 14 mann og skipshunden Beef sitter på stranden og er vitne til at den knekker i to. Når været roer seg noe, blir alle mann sendt av sted i de to lettbåtene for å berge mest mulig av vrakgodset. Heldigvis var det noen matvarer i det delvis ødelagte depotet som de tidligere hadde funnet. Og i de neste dagene ble ting og saker skylt i land fra vraket. De bikker lettbåtene, og ved hjelp av ilanddrevne materialer og en seilduk, lager de seg en enkel hytte.

Hva tenker den 24-årige kapteinen nå? De befinner seg i ingenmannsland, sørøst for Afrika og sørvest for Australia. Harboe-Ree vet at den eneste redningen trolig er å komme seg derifra ved egen hjelp. Han bestemmer seg for å forsterke den ene lettbåten og ta med seg et par av de mest sjøvante i besetningen for så å sette kursen mot Australia.

Julefeiring på en øde øy

Klargjøring av lettbåten tar flere uker, og arbeidet ledes av ekspedisjonens tømmermann. Nå gjelder det for den unge kapteinen å holde motet oppe blant karene, og i dagboken berettes det om mange tunge dager. De overlever blant annet på selkjøtt, blodkaker av sjøelefantblod og albatrossegg. Kostholdet blir noe ensidig, og kapteinen beretter om en voldsom mageepidemi blant mennene. Harboe-Ree fremhever skipets zoolog Johan Korens innsats for å holde humøret oppe. Han er full av idéer og lager blant annet en kortstokk som blir flittig brukt. De prøver å gjøre det så hyggelig som mulig i hytta. De har berget to parafinlamper fra skuta, og i mangel av parafin, bruker de selspekk. Besetningen feirer jul i den provisoriske hytta. Utrolig nok hadde en del av julepresangene som de hadde med seg fra kjente og kjære, blitt skylt på land. Selv Asbjørnsen og Moes eventyr hadde blitt fisket opp fra havets bunn – den ble forsiktig tørket. Høytlesning av eventyr blir til stor glede for de skipbrudne. Tross omstendighetene, forteller kapteinen om en fin juleaften med god stemning.

Tre menn forlater øya

På nyåret er lettbåten som har fått navnet «Haabet» klar for sjøsetting. Sammen med båtsmann Thorvald Johansen og matros Hans Lysaker skal kaptein Anders Harboe-Ree sette kursen mot Australia, 6000 kilometer østover. Klokken 5 om morgenen den 11. januar stues proviant om bord. 11 mann blir tilbake på øya. Her slutter også dagboken. Kapteinen skriver: «Og saa en kjærlig hilsen til alle mine kjære derhjemme, i tilfælde af at det gaar galt med os. Hermed slutter jeg disse dagboksoptegnelser og gir bogen til min gamle prektige kamerat, som jeg også herved takker for alt os imellem, som kun har vært godt og morsomt». Kameraten det siktes til, er ekspedisjonens leder Henrik J. Bull. Hvordan det føltes å sitte igjen der nede på øya, kan man bare gjette seg til. Ville man bli hentet?

Reddet av tysk skute fra Emden

Den lille båten driver nærmest hjelpeløst avsted østover i det sør-indiske hav. Og lykken er stor når en tysk skonnert, på tur mellom Philadelphia i USA og Japan, får øye på dem. Skonnerten tar omveien til Freemantle i Australia, hvor de tre blir satt i land. Derfra telegraferer de, og et skip legger ut fra Sør-Afrika til Crozet-øyene, hvor de 11 sjøfolkene – og skipshunden Beef – endelig blir berget.

Tatt imot som helt

Vel hjemme i Norge ble mannskapet gjenforent. Det ble avgitt sjøforklaring, og Anders Harboe-Ree fikk bot pålydende kr. 1 for dårlig sjømannskap. Men det var bare en symbolsk sum. Den unge kapteinen ble mottatt som en stor helt og ble tildelt St. Olavs Orden for sin innsats og redningsdåd. Det skulle bare mangle.

Kilder:

  • A-2160 – Pa 1003 – Harboe – Ree, Anders
  • Arkivet ARS-A-1300: Fragmenter fra Solglimt og Cathrine
  • Gudbrandsdølen Dagningen 23.12.2006. Intervju med Henrik Harboe-Ree
  • Norsk Biografisk leksikon (NBL). Kunnskapsforlaget, 1999-2005
  • Wikan, Steinar: Johan Koren – Feltzoolog og polarpioner (Schibsted 2000)

Tilgjengelig på Digitalarkivet


Denne artikkelen sto på trykk i Arkviert 2016.

Svart hvitt portrettbilde av mann
Fra landkrabbe til sjømann. Anders Harboe-Ree (1881-1959) var født på gården Store-Ree på Stange utenfor Hamar. Sjømannslivet fristet den unge mannen, og allerede som 24-åring var han kaptein og klar for sin første ekspedisjon. Fotograf: ukjent. Bildet er tatt ca 1907. Utlånt av Henrik Harboe-Ree.
Enkel hytte liggende ved sjøen
Kapteinen hadde med et kamera på turen, men bildene er av dårlig kvalitet på grunn av fuktighet på filmene. Men i albumet finnes et retusjert bilde av den enkle hytta som ble mannskapets hjem i over to måneder. Fotograf: Anders Harboe-Ree. Fotoalbumet er tilgjengelig på Digitalarkivet.
Tekst og tegninger i kaptein Anders Harboe-Rees dagbok
I dagboken finnes blant annet en tegning av skipshunden Beef, en kjærkommen del av "besetningen". Kapteinen skriver: "Beef trivdes bra. Midt paa dagen er den nok adskillig plaget af varme og ligger i skyggen med tungen langt ude og puster tungt. Men om kvelden, efter solnedgang, er den bare vild, full af liv og humør". Tegnet og skrevet av Anders Harboe-Ree. Dagboken er tilgjengelig på Digitalarkivet.
Svart hvitt bilde av besetningen på skuta Cathrine. De sitter og står samlet på dekk
Besetningen om bord på fangstskuta "Cathrine av Tønsberg"