Tegning av herregård ved vann

Herregårder og herregårdskultur i Vestfold og Telemark

Ikke alle vet at herregårder og herregårdskultur har en mange hundreårig historie i Norge. Også her.

Googler vi herskaplige eiendommer i Vestfold og Telemark (og for den saks skyld i resten av landet), blir vi servert flotte hus og en spenstig historie som gjerne starter 1814, eller rett før. Nå forsvarer disse steder og hus i høy grad den oppmerksomheten de får, men samtidig underkommuniseres det at anleggene også har en mange hundreårig historie som vi er mindre kjent med, men som var like viktig for forståelsen av hvordan landet og landsdelen er blitt til.

Hovedgårder, privilegier og skattefrihet

«Herregårdene» var i 1500-1600-årene en klart definert kategori: De var hovedgårder, med stort landbruk, adelige setegårder med omfattende privilegier og skattefrihet, og de hadde utstrakt råderett over mengder av leilendingsbruk. Før eneveldets tid (1660) hadde adelen eksklusiv rett til slike hovedgårder, og vi finner dem over det meste av landet, klumpet sammen i enkelte områder. Herregårdene hadde oftest sentral sjøveis adkomst, de lå i rikt jordbruksland, var knyttet til fossefall og sagbruksdrift og de var knyttet til bergverk. Dessuten var adelen en viktig aktør ved fremveksten av våre ladesteder og strandsteder.

Herregårdene og herregårdskulturen

Herregårdene fantes i en høy konsentrasjon i Oslofjorden, og Østfold har vært selve «herregårdsfylket». Mindre kjent er Vestfolds mange herregårder, og også i Telemark, som feirer sin rike bondekultur, har det ligget herregårder.

Regionen var før eneveldets nyorganisering (fra 1660) inndelt i tre administrasjons len: Tønsberg, Brunla og Bratsberg. De viktigste lenene hadde administrasjonsgårder, «lensresidenser» eller «kongsgårder». Også disse var herregårder.

Residensen for Tønsberg len var Sem (nåværende Jarlsberg), Brunla len lå først under Brunla gård, men fikk så lensresidens Unneberg i Sandefjord. Bratsberg lens residens var først Bratsberg gård, deretter kongsgården i Skien (lå på Eidet).

De fleste herregårdene lå ved fjorder og viker langs kysten fra søndre Vestfold til Skiensfjorden. Noen herregårder var lokalisert til fossefall lenger inn i landet. Det var utstrakt samkvem mellom eierne og de enkelte slekter og aktører på herregårdene.

Setter vi passerspissen i Hvarnes kirke i Lågendalen, kan vi innenfor en sirkel av 50 km registrere følgende viktige herregårder: Melsom, Skjersnes, Sem, Auli, Fossnes, Herre-Skjelbred, Unneberg, Halsen (Gloppe), Melau, Fritsø, Brunla, Bjerkevoll, Slåttnes, Bratsberg, Fossum og Kongsgården i Skien. Det er 16 stykker. Utenfor sirkelen kan vi supplere med Falkensten, Ulefoss, Holden som bringer antallet opp i 19. Ytterligere noen gårder var mer ustabile enheter som hadde privilegier kun i kort tid.

Grevskapstid og bortfall av privilegier

Den siste delen av perioden kalles i Vestfold for «grevskapstiden» som følge av opprettelsen av de to grevskapene Laurvigen og Jarlsberg i 1671 og 1673. Grevene fikk overta privilegiene som adelen tidligere hadde hatt, men grevskapene var kun arvelige len som kunne falle tilbake på kronen.

De gamle herregårdene mistet sine privilegier, fikk borgerlige eiere og de fleste ble etter hvert splittet opp til ordinære bondegårder. Herregårdskulturen ble følt som noe fremmedartet og sank gradvis ned i glemselen. En ny elite bestående av eneveldets nye adel og individer som skaffet seg «rang» bygde snart nye imponerende anlegg som tok mål av seg til å videreføre en europeisk herregårdskultur.

En felles historie – og to prosjekter

Vestfold og Telemark har her en felles historie som har fått lite oppmerksomhet. To pågående prosjekter vil forhåpentligvis føre til en forandring.

Det ene prosjektet er Vestfolds herregårder som tar for seg herregårder innenfor fylkesgrensen fra cirka 1500 til 1814. Anleggene fra før eneveldet (1660) er for lengst borte, men i tillegg til arkivmaterialet, som finnes i Arkivverket og til dels på Digitalarkivet, kan landskapet fortsatt fortelle om den tidligere virksomheten. Jakten på regionens forsvunne herregårder startet opp som et samarbeide mellom Vestfoldmuseene IKS og Kulturarv i Vestfold fylkeskommune med ambisjoner å kunne dokumentere og formidle tilgjengelig arkivmateriale for Vestfold. Prosjektet er forankret i «Strategisk Kultur- og idrettsplan for Vestfold 2019–2022».

Kunsthistoriker Einar Sørensen ser en utvidelse av prosjektet til Telemark nesten som en selvfølge:

-I forhold til de herskapelige bygninger som vi kan google bilder av, er herregårdenes historie fra 1500–1600-tallet basert på skriftlige kilder i arkivene, med unntak av enkelte synlige levninger. Det er når vi lærer å forstå gårdene og kulturen at vi også kan «lese» kulturlandskapets historiske forutsetninger og få øye på de sammenhenger som skapte herregårdene.

Det andre prosjektet er Opphøyet og oversett som handler om hva som skjedde med herregårdene opp mot vår egen tid. I Vestfold og Telemark har flere funksjon som museer: Herregården i Larvik, Eidsfoss hovedgård, Søndre Brekke hovedgård og Ulefos hovedgård.

Prosjektet er et forskningssamarbeid mellom Telemark Museum, Vestfoldmuseene IKS, Oslo Museum, Norsk Folkemuseum og Østfoldmuseene, og skal undersøke hvordan herregårdsmuseene rundt om i landet ble etablert, hvilke historier de formidler og hvilke muligheter man ser for denne typen museer i fremtiden. Kulturrådet har gitt treårig støtte til prosjektet som startet opp i 2018.


Denne artikkelen sto på trykk i Arkivert 2019/2020.

Tegning av herregård ved vann
Rekonstruksjon: Kongsgården på Eidet i Skien 1650. Utført av forsker og arkitekt Lars Jacob Hvinden-Haug på bakgrunn av arkivmateriale.
Tegning av herregård med hage
Rekonstruksjon: Lensresidensen Sem (nåværende Jarlsberg), Tønsberg 1640. Utført av forsker og arkitekt Lars Jacob Hvinden-Haug på bakgrunn av arkivmateriale.