Hvalfangerne på Syd-Georgia og spanskesyken

I løpet av juli 1918 brøt spanskesyken ut for fullt i Norge. Man tror at det pandemiske influensaviruset var importert til Kristiania fra Storbritannia. Det er nesten udokumentert at spanskesyken rammet norske hvalfangere på den britiske øya Syd-Georgia i Antarktis, eller at de ble smittet i England under hjemreisen til Norge.

Den 30. august 1918 gled transportskipet «Orwell» fra Tønsberg inn på havnen i Liverpool. Skipet kom fra Husvik Harbour på Syd-Georgia med 93 hvalfangere om bord. De fleste var fra Tønsberg og omegn. For å minimere trusselen fra de tyske ubåtene i Nordsjøen reiste nordmennene nå hjem over England.

Etter 11 dager i land gikk transporten videre med skip fra Newcastle til Bergen. Under overfarten fikk flere om bord symptomer på spanskesyken, og dette forsterket seg på togturen med Bergensbanen over til Østlandet, men de fleste ble først syke for alvor etter ankomsten til Tønsberg. 11 mann døde etter kort tid.

Pandemien rammet hvalfangststasjonene på Syd-Georgia først i oktober 1918.  Det ble rapportert at influensaen kom til øya med skipstransporter som fraktet mannskaper og arbeidere fra Buenos Aires og Montevideo.

Hvalfangsten stoppet nesten opp under første verdenskrig. Til tross for at tyske ubåter truet allierte skip på vei fra og til Europa ble fangsten på Syd-Georgia opprettholdt av ett argentinsk, to britiske og to norske selskaper. Hvalolje inneholdt glyserin og var en viktig råvare for britisk våpenindustri. All olje som ble produsert på øya måtte selges til Storbritannia.

Da spanskesyken rammet var det 1250 mann i arbeid på Syd-Georgia. Den argentinske stasjonen i Grytviken ble hardest angrepet. Her var 40 mann sykemeldt i en uke. Symptomene ble karakterisert som en kraftig forkjølelse. En stasjonsbestyrer forklarte at sykdommen forløp «i det hele meget let» og var over i løpet av en måneds tid.

I april 1919 gikk transportskipet «Orwell» nok en gang nordover i Atlanteren med hvalfangere fra Syd-Georgia. Krigen var slutt og skipet gikk til Darthmouth i den engelske kanal for å bunkre kull. Denne gangen varte oppholdet i England i tre dager før skipet kastet loss med kurs over Nordsjøen for Bergen. Ved ankomsten til Norge var flere hvalfangere kraftig forkjølet og snart spredte spanskesyken seg raskt i gruppen. Fire mann døde etter hjemkomsten til Vestfold.

Spanskesyken i Vestfold toppet seg i tre bølger, sommer og høst 1918 og vinteren 1919. Høstepidemien var den kraftigste. Det ble satt i verk smitteverntiltak som stengning av kinoer, skoler og offentlige møtesteder. Av over 21 000 personer i fylket som ble smittet av spanskesyken døde 858 av sykdommen eller følgesykdommer.

 

Kilder: Hvalfangstmuseets arkiv., Joh. N. Tønnessen (1969), Den moderne hvalfangsts historie (Bind 3), Svenn-Erik Mamelund (1998), Diffusjon av influensa i Norge under spanskesyken 1918-19., Norsk Epidemiologi (nr. 8)., Tom Borza, (2001) Spanskesyken i Norge 1918-19., Tidsskrift for den Norske Lægeforening (nr. 30)., Aina Schiøtz, (2003) Folkets helse – landets styrke. 1850-2003. Det offentlige helsevesen i Norge 1603-2003., Ida Landberg, (2013) Spanskesyken i Vestfold 1918-19. Njotarøy.

 

 

Sykestua på hvalfangststasjonen i Prince Olav Harbour på Syd-Georgia. Postkort fra 1925. Foto: Utlånt av Odd Galteland.