Sort-hvitt-bilde av seks aluminiumsbokser

Innovativ hundreåring – Hydro Holmestrand

Historien om aluminiumindustrien i Holmestrand gir oss nye perspektiver på framveksten av det moderne Norge. Aluminiumindustrien er i dag landets mest betydningsfulle næring etter olje og gass.

Der selve produksjonen av råaluminium har kunnet nyte godt av landets vannkraftressurser, har bearbeiding av aluminium i mindre grad kunnet støtte seg på råvareforekomster, energitilgang og kunnskapsinstitusjoner. Det har ført til at bedriften har vært nødt til å tenke nytt.

Fremtidsrettet industri

Grunnen til at jeg selv ble interessert i akkurat fabrikken i Holmestrand, er at den skiller seg fra historien om norsk prosessindustri. For det første fordi den fortsatt eksisterer. Mange norske industribedrifter har måttet gi tapt i kampen mot økte lønninger og geopolitiske endringer. For det andre fordi Holmestrand ikke har trukket de samme veksler på av vannkraftressursene som de kraftkrevende smelteverkene. Det hadde for øvrig heller ikke vært mulig, ettersom Holmestrand er langt unna de store vannkraftressursene. Og sist men ikke minst, fordi fabrikken i det store og hele har vært preget av norsk eierskap og kompetanse.

Et norskeid aluminiumselskap ser dagens lys

På begynnelsen av 1900-tallet ble flere utenlandskeide aluminiumverk etablert i Norge. Tiden etter unionsoppløsningen var preget av en sterk nasjonalfølelse, noe som blant annet kom til uttrykk gjennom det vi gjerne kaller Panikklovene, som sterkt begrenset utenlandske bedrifters tilgang til norske naturressurser. Det fantes også rikelig med kapital fra skipsfartens gode år under første verdenskrig.

Sigurd Kloumann, en ung bygningsingeniør som hadde hatt ansvaret for byggingen av Hydros kraftverk på Rjukan, var en av dem som så potensialet som lå i norsk vannkraft. En gruppe Bergen-investorer med statsråd Konow i spissen, hadde sikret seg fallrettighetene til Høyangfossen, og sammen med Kloumann dannet de AS Høyangfallene i 1915. Med seg fikk de Christoffer Cahrs Kielland, som hadde jobbet med Kloumann på Rjukan, og Emil Collett, den første forskningssjefen i Norsk Hydro. Collett utfylte Kloumanns bygningstekniske kompetanse med sin doktorgrad i kjemi fra universitetet i Berlin. Kloumanngruppen kom sent inn i en krevende bransje med sementerte maktforhold.

Kartell og tollbarrierer

Basert på patentene for produksjon av råaluminium og ikke minst foredlingen av bauxitt til aluminiumoksid, hadde de store selskapene dannet et kartell som regulerte tilgangen på råvarer, teknologi og markeder og dessuten drev med utstrakt grad av prissamarbeid. De store aluminiumproduserende landene USA, England og Frankrike hadde i tillegg innført høye tollbarrierer på råaluminium. Alle aluminiumselskaper var vertikalt integrerte. Med dette menes at man etablerer seg innen alle områdene av verdikjeden, fra gruvedrift (oppstrøms) til oksidfremstilling og produksjon av råaluminium, halvfabrikata og ferdigvarer (nedstrøms). Dermed kan man selge metall billig innad i konsernet og ta ut verdiskapningen i videreforedlingsleddet.

Kloumann og hans medsammensvorne så at de også måtte etablere virksomhet innen hele verdikjeden hvis de skulle lykkes, men forsøket på å etablere seg oppstrøms (innen bauxittminer og oksidfremstilling) feilet. Nedstrømsatsningen derimot, skulle vise seg å være langt mer vellykket.

Videreforedling på norsk jord

Med videreforedling for øyet, det vil si halvfabrikata og ferdigvarer, dannet Kloumanngruppen Nordisk aluminiumindustri (NAI) høsten 1917, som et datterselskap av AS Høyangfallene. Det innenlandske markedet for aluminiumprodukter var svært begrenset, men det fantes et unntak.

Hermetikkindustrien hadde behov for 6-7000 tonn emballasjemateriell i året. Å pakke mat i aluminium var noe helt nytt, og satsningen skulle kreve mye forskning og utviklingsarbeid. Aktører fra varehandel og emballasjeindustrien gikk inn med kapital, og det ble først bestemt at fabrikken skulle ligge i Stavanger, selve arnestedet for hermetikkindustrien. De første forsøkene var lovende og sardinbokser i aluminium ble første gang vist fram på selvforsyningsmessen i Oslo i 1918.

Men på sikt viste det seg at boksene reagerte med innholdet slik at de ble deformert. Problemet forverret seg i takt med innholdets surhetsgrad. For å løse dette problemet så selskapet seg om etter relevante samarbeidspartnere. Dette var en vanskelig oppgave i en tid da det nærmest ikke fantes miljøer med kompetanse på bearbeiding av aluminium, men AS Sveiseverkstedet i Holmestrand og deres datterselskap AS Laboratoriet var et unntak.

Nordisk aluminiumindustri foreslo første gang et samarbeid i 1918. To sentrale personer i Holmestrandmiljøet hadde tilknytning til Kloumanngruppen. Teknisk sjef i AS Laboratoriet, Nils Busvold, hadde jobbet på Rjukan og Peder Mandrup Tuxen Abel hadde bygget kraftverk i Høyanger med Kielland. Det ble bestemt at de to selskapene skulle samlokaliseres, og valget falt etter mye diskusjon på Holmestrand. Her lå infrastruktur og markeder bedre til rette for en videreforedlingsbedrift. Dette resulterte i at flesteparten av de Stavangerbaserte aksjonærene trakk seg ut.

Forskning i det skjulte

Fabrikken i Holmestrand var operativ i 1919, og samtidig som man forfulgte utviklingen av aluminiumhermetikk, satset man på å produsere forbruksvarer det ble stadig større etterspørsel etter, som kjøkkentøy, folie og elektriske kabler. Men konkurransen var hard. Fallende priser og arbeidsløshet preget de harde 1920-årene i Norge. Den økonomiske situasjonen ble etter hvert prekær i selskapet, og Kloumann ble tvunget til å hente inn ny kapital.

Han gikk inn i forhandlinger med verdens største aluminiumselskap, Aluminium Company of America (Alcoa), og avtalen som ble inngått i 1923 innebar at den strategiske kontrollen i Norsk Aluminium Compani (Naco), som selskapet skulle hete, lå hos det amerikanske selskapet, som hadde flertall i styret. Alcoa så først og fremst mulighetene som lå i metallproduksjon basert på billig norsk vannkraft og viste liten interesse for utviklingen av hermetikkmaterialer. Kloumann sørget imidlertid selv for at arbeidet fortsatte under radaren på de amerikanske eierne.

Eierskifte og strategiendring

Alcoa befant seg i en konflikt med den amerikanske staten, om brudd på anti-trust-lovgivningen, som skulle hindre monopoldannelser. Dette skulle få stor betydning for den norske utviklingen av hermetikkmaterialer. Resultatet ble at konsernets oversjøiske eiendeler ble organisert under datterselskapet Aluminium Company of Canada (Alcan), som ble skilt ut som eget selskap i 1928. Canadierne hadde et annet syn på videreforedling i Norge, og Kloumann kunne med styrets støtte kontakte Gulbrand Lunde ved det nystartede Hermetikkindustriens forskningslaboratorium i Stavanger.

Samarbeidet med Hermetikklaboratoriet førte til at det i 1936 ble tatt patent på en ny industriell prosess for produksjon av hermetikkmaterialer. Det nye elokserte materialet løste problemene med de fleste av hermetikkindustriens produkter, med unntak av de med lavest PH, som f. eks. makrell i tomat. Eloksering innebærer at aluminiumplatene føres ned i et strømførende syrebad, slik at det dannes et beskyttende lag. For å få de mange hermetikkfabrikkene til å skifte ut blikk med aluminium, tilbød NACO finansiell støtte til innkjøp av maskinelt utstyr, samt opplæring av personell.

Innenlandsk skeptisisme og eksportmuligheter

Tross alle fordelene med å gå over til aluminium, var mange av produsentene og befolkningen for øvrig skeptisk til aluminiumpakket mat. Flere av de tidlige forsøkene hadde havnet på markedet, og selv om det dreide seg om en ufarlig kjemisk reaksjon, minte de oppblåste sardinboksene om bokser der innholdet hadde råtnet på grunn av oksidering.

I mangelen av innenlandsk etterspørsel, gikk Hermetikk- og aluminiumindustrien sammen om å markedsføre norsk aluminiumpakket fisk i USA. Amerikanske importører satte stor pris på den nye emballasjen, som de så som moderne og hygienisk, og bestilte det tross høyere pris. Det representerte et sterkt insentiv for norske produsenter til å gå over til aluminiumemballasje, og førte i løpet av kort tid til en firedobling av eksporten av aluminiumpakket fisk. Dette la grunnlaget for at Naco i løpet av 1930-årene kunne legge under seg flere svenske og danske videreforedlingsbedrifter.

Ved inngangen til andre verdenskrig befant Holmestrandfabrikken seg i Skandinavias største system for videreforedling av aluminium, og selv om man fortsatte å produsere enklere ferdigvarer, ble den nye prosessen basis for ny lønnsom produksjon. Som for eksempel tanker til næringsmidler og selvbærende konstruksjoner i busser og trikker.

Under andre verdenskrig ble Nordisk aluminiumindustri, etter en bratt læringskurve i møtet med tyske krav, en viktig produsent av halvfabrikata til det tyske flyvåpenet, noe som førte til ytterligere kjennskap til avansert halvfabrikataproduksjon. Så vellykket var fabrikken på dette området, at det ble gjennomført en sabotasjeaksjon for å stoppe produksjonen av flymateriell høsten 1944.

Vidtrekkende konsekvenser

Da krigen var over, ble den internasjonale aluminiumindustrien tvunget til å satse på å utvide bruken av aluminium for å hindre overproduksjon. Det fikk Alcan til å se til Holmestrandmiljøet og den norske prosessen. Det skulle bli et langvarig og fruktbart samarbeid, der Holmestrandbaserte teknologer og forskningsmiljøer i Alcan-systemet utviklet nye teknikker for produksjon av halvfabrikata til bygg- og transportsektoren.

Da aluminiumindustrien gjennomgikk en periode med nasjonalisering på 1970-tallet, ble Holmestrand det naturlige kunnskapssenteret for en politisk storsatsing på videreforedling. Dette ble for kostnadskrevende i lengden, og industrien i Holmestrand gjennomgikk i likhet med mange andre industribedrifter, en stor omstillingsprosess på 1980- og 1990-tallet.

Det innbar i første omgang nedbemanning, særlig innen forskningsavdelingen, og etter hvert en overgang til resirkulert metall. Ferdigvarer ble faset ut, mens den avanserte halvfabrikata-produksjonen, med røtter i utviklingen av hermetikkmaterialer, står igjen i dag. Det sier noe om langsiktige innovasjonsprosesser og kunnskapsoppbygging, og om det å tørre å satse tross alle odds.

Bærekraftig resirkulering

Aluminiumens egenskaper (lav egenvekt i forhold til styrke, god formbarhet og korrosjonsfri holdbarhet) gjør metallet til et særs effektivt våpen i kampen mot klimakrise. Resirkulering kan legge til rette for mer effektive systemer for avfallshåndtering. Elektrifisering av transportsektoren, mer energieffektive hus og håndtering av emballasje kan minske CO2-avtrykk og få ned andelen plast i omløp.

Mens produksjonen av ny aluminium har store utfordringer med tanke på utslipp i sårbare områder, nedhugging av regnskog og høyt energiforbruk, vil en bærekraftig økning i forbruket imidlertid derfor være avhengig av en satsning på resirkulering og bruk av fornybar energi.

Resirkulering av aluminium er i en særklasse når det gjelder lavt energiforbruk og svinn. Klarer vi å bygge videre på den kompetansen vi har bygget opp her til lands i mer enn hundre år, kan resirkulerte «grønne» aluminiummaterialer være svaret på hva vi skal leve av når olje- og gass-ressursene tar slutt.

Kilder:


Denne artikkelen sto på trykk i Arkivert 2018.

«Grunnen til at jeg selv ble interessert i akkurat fabrikken i Holmestrand, er at den skiller seg fra historien om norsk prosessindustri.»

Kasper Rogde Søyland er historiker og forfatter av jubileumsboken som kom ut i forbindelse med 100-årsjubileet for aluminiumindustrien i Holmestrand. Kasper jobber nå i Vestfoldmuseene. 

Sort-hvitt-bilde av seks aluminiumsbokser
To stk 1.4 oblongkippersboks fire stk 14 dingley sardinbokser
Svart hvitt oversiktsbilde av fabrikkanlegg ved sjøen
Holmestrand: Fabrikken sett fra fjellet i 1959. Fotograf ukjent.
Svart hvitt bilde av trikk
Til Oslotrikken: Chassiset til "Gullfisken" ble produsert i Holmestrand for Oslo sporveier på 1930-tallet. Bildet er fra prøvekjøringen på Østensjøbanen november 1938. Fotograf ukjent, CC BY-SA 4.0.
Svart hvitt fotografi av fem menn rundt bord med metallplater
Til tyske fly: Tyskerne satte store krav til flymateriale som ble produsert i Holmestrand under krigen, 1941. Fotograf ukjent.
Svart hvitt fotografi av metallobjekter sett ovenfra
Elevarbeider. Yrkesskolens elever viser frem sine arbeider i aluminium.
Svart hvitt fotografi av mann ved benk med en mengde bokser
Lukking av bokser.
Svart hvitt bilde av kvinner som sitter ved arbeidsbenk med metallbokser
Merking av bokser.
Svart hvitt bilde av rundt metallboks
I Norge var det stor skepsis til hermetikkbokser i aluminium da de kom, men i England og USA ble det nye materialet svært godt mottatt. Rundboks.
Svart hvitt fotografi av reklameplakat av sardiner i boks
I Norge var det stor skepsis til hermetikkbokser i aluminium da de kom, men i England og USA ble det nye materialet svært godt mottatt. Dingleyboks.