To kvinner og en mann smiler til hverandre

Lyden av Vestfold og Telemark

Vestfold og Telemark har mye til felles, deriblant en forkjærlighet for folkemusikk. Elfi Sverdrup har siden 1977 jobbet med å samle inn folkeviser fra vårt ganske land, og i samarbeid med Ann Tove Manshaus og Jon Anders Røise i Vestfoldmuseene gjør hun nå samlingen tilgjengelig for alle som måtte være interesserte.

– Men hvorfor folkemusikk, Elfi?

– Jeg begynte å samle folkeviser i 1977, da jeg gikk på akademiet på Rauland. Jeg flyttet til Oslo i 1979, og da gikk jeg på Nasjonalbiblioteket og Folkemusikkarkivet for å lære meg viser. Men allerede da jeg gikk på skole i indre Stokke i Vestfold, sang vi mye i alle friminuttene. Mamma var fra Grenland og sang nesten alltid, så for meg har det vært en veldig personlig historie.

Hun sitter på et møterom i Vestfoldarkivet i Sandefjord. På bordet foran henne ligger mengder av kassetter – en brøkdel av samlingen som har blitt til i løpet av drøye 40 år. Hun har selskap av Jon Anders Røise, digitaliseringsekspert og IT-ansvarlig i Vestfoldmuseene IKS, og Ann Tove Manshaus, rådgiver i Vestfoldarkivet og prosjektleder for publisering av tradisjonsmateriale.

– Litt av Vestfoldarkivets mandat er å bevare arkiver fra Vestfold og ha en helhetlig dokumentasjon av fylkets historie. Vestfoldarkivet er jo et fylkesarkiv med gode muligheter for digitalisering og langtidslagring. Vi lager en samling basert på det Elfi har samlet inn, og det vi kan bruke, kommer vi til å gjøre tilgjengelig på nettsiden Lyden av Vestfold – og kanskje etter hvert Lyden av Vestfold og Telemark, forklarer Manshaus.

Inderlig interessert i Vestfold

Sverdrup, som er født i Oslo, kom til Stokke allerede som treåring. Hun frydet seg over friheten og de landlige omgivelsene i Stokke.

– Jeg syntes det var så deilig og fritt her. Jeg husker jeg ble veldig overrasket over at folk ikke likte sin egen dialekt. Jeg syntes jo alt var fint med Stokke! Jeg hadde en sterk kjærlighet til Stokke, forteller hun, og fortsetter:

– Det ble så sterkt at det gjorde at jeg ble interessert i folkekultur, sanger og dialekt fra Stokke. Kanskje mye mer inderlig enn dem som er herfra. Mange av dem jeg vokste opp sammen med, har mistet dialekten sin. Jeg bodde 15 år i Oslo, men tviholdt på dialekten min. Jeg kom hjem som en slags museumsgjenstand da jeg flyttet tilbake i 1994.

– Det er derfor vi bruker henne, fordi hun er så autentisk, sier Manshaus og ler.

– Elfi har nå begynt med en avlevering av materialet. Hun har samlet mye, og det er unikt for Vestfold og viktig at vi får det inn i Vestfoldarkivet, legger hun til.

Mye av folkevisemiljøet står i fare for å gå tapt, men ifølge Sverdrup er store deler av miljøet fortsatt svært levende. Hun mener det er viktig å bevare folkevisene for fremtiden

Tilgjengelig for hele Europa

I 2017 ble Manshaus spurt om å lede en gruppe som skulle utrede folkemusikkarkiv og lydarkiv i Norge, basert på publisert fordypning. Da reiste hun land og strand rundt for å se på utfordringene med lydmateriale.

– Det står ganske dårlig til med folkemusikkarkiv i Norge. Det er mye som bare blir liggende. I dette prosjektet med å formidle lydarkiv skulle jeg også prøve ut et publiseringsverktøy som heter LoCloud. Der kan man publisere digitale filer, som igjen kan publiseres på Europeana – et europeisk nettsted som er brukt mye av folkemusikere og tradisjonsinteresserte i Europa. Jon Anders er min høyre hånd i dette prosjektet.

Fra griseviser og kvinnetradisjoner

– Jeg har jo hørt på alt materialet. Det er jo også noen skikkelig griseviser. Jeg satt på kontoret mitt og ble skikkelig flau, men jeg har jo vært på sjøen og skjønner sammenhengen, sier Røise.

Sverdrup har turnert med den type viser og fått oppleve på nært hold hvor utbredt sjangeren er. I enkelte sammenhenger har hun snakket med folk som forteller at griseviser har vært radert og fjernet fra arkiver.

–  Jeg samler på alt fra salmer til griseviser. Jeg har ikke en spesiell interesse av sistnevnte, men jeg har oppdaget at det er veldig få som tør å samle på det, og ikke minst synge det åpenlyst.

Sverdrup forklarer at den type viser fra gammelt av har vært en kvinnetradisjon. Hun har satt seg inn i hvordan kvinner har brukt det.

– Ofte når jeg har den type konserter, kommer folk bort til meg og vil synge, og så får jeg lov til å ta opp. Jeg har mobilen full av sånne opptak. Kvinner har brukt det som et voldsomt maktmiddel, forteller hun, og legger til:

– Jeg kan noen sanger som er så grusomme, særlig hvis man tenker på hvordan det har blitt brukt. Man skjønner kanskje ikke i begynnelsen hva det handler om, men i spesielle sammenhenger, for eksempel hvis det er en prest som har forgrepet seg på noen, kunne man lage en sang om det, og så var det kun presten som skjønte hva du sang om. Virkelig farlige sanger, og da begynner det å bli interessant på en helt annen måte. Og så har det selvsagt også vært brukt bare for moro, fordi det er gøy å si tabuord.

Handler om identitetsfølelse

På samme måte som de samler inn arkiver til Vestfoldarkivet, har Sverdrup samlet inn folkeviser. Hun samler bredt – fra griseviser til hvalfangstviser.

– Jeg jobber like mye med en grisevise som en salme. Mange av sangene har en mye lengre historie enn vi tror. En finner de samme sangene igjen overalt i ulike versjoner. Det pleier å være et tegn på at det er gammelt.

Mye av folkevisemiljøet står i fare for å gå tapt, men ifølge Sverdrup er store deler av miljøet fortsatt svært levende. Hun mener det er viktig å bevare folkevisene for fremtiden.

– Dette er ting som går fra menneske til menneske i århundrer. Jeg har veldig respekt for det, og så er det fantastisk å være en del av en sånn muntlig tradisjon. Du får en sang som et menneske har sunget hele livet. Det er kanskje ikke så farlig om ting dør ut, men det er fascinerende at det er en slags historiefortelling, sier Sverdrup.

– Så får man jo litt lokale tradisjoner. Med tanke på at vi nå får en ny region, handler jo dette om identitetsfølelse, påpeker Manshaus.

– For meg som er innflytter hit, er kontakten jeg har med folkevisemiljøet, gull verdt. Jeg får så mye Vestfold-energi av de møtene vi har. Et annet aspekt ved folkevisene og hvorfor det er viktig, er jo dialekter. Spesielt med tanke på formidling ut mot skoleelevene, der det er snakk om å ta bort sang og musikk. Da har vi en enda viktigere oppgave enn noensinne med å få samlet inn dette materialet, avslutter hun.


Denne artikkelen sto på trykk i Arkivert 2019/2020.

Elfis favorittfolkevise

So ro stubberusken minn.

Du ske få perleband av pap´en dinn.

Du ske få kjole med gullbårdær på.

Det ske vesle stubberusken få.

 

So o ro, so o ro.

Du ske få sukker med tæggær på.

Du ske få sovæ i bænken.

So o ro. So o ro.

Har du´nte søvnæ inå dæ.

 

«Dette er en bånsull som Erling Bøe skreiv ned, men som har vært i bruk i det området hvor jeg har vokst opp. Egentlig består den av to bånsullær, men de blei ofte syngi sammen. Melodien i siste delen av sangen er faktisk lik Magnushymnen, som blei nedskrivi i 1280.» (Elfi Sverdrup)

 

To kvinner og en mann smiler til hverandre
Digitalisering av folkemusikk: Fra venstre: Ann Tove Manshaus, Elfi Sverdrup og Jon Arne Røise. Foto: Hanne Bergby Olsen