Bildet viser byens første fattighus, som lå ved siden av Torstrand skole og ble bygd i 1840-årene. Foto fra Per Nyhus' bildesamling.

Offentlig fattigdom på 1700-tallet

Den 26. oktober 1742 satt fem alvorlige menn sammen i byfogdens hus. De diskuterte fattigvesenet i Larvik by og ufordringen med skole for fattigfolks barn. Få dager i forveien hadde grevens stedfortreder, oberinspektør Fabricius, ved offentlig trommeslag gjort kjent at den statlige ordningen som skulle løse det alvorlige samfunnsproblemet med tiggere var igangsatt.

Under sin store reise i Norge i 1733 hadde den pietistisk innstilte kong Christian 6 observert det norske samfunnets dyder og laster. Til de sistnevnte hørte tigging – eller betling som det kaltes – i stort omfang. Dette ville kongen til livs og han sendte befaling til landets stattholder om å innhente forslag til løsninger.

Omsorgen for de trengende ble samfunnets ansvar

Svarene fra de norske embetsmennene avdekket så vel frykt som moralsk forargelse og de delte tiggerne inn i to grupper; de verdige og uverdige fattige. De verdige fattige var mennesker som på grunn av alder, sykdom eller annen uforskyldt ulykke ikke kunne forsørge seg selv. De som gjorde fattigdomsproblemet til noe stort og truende var imidlertid de uverdige fattige, som av latskap eller annen moralsk fordervelse valgte å tigge, selv om de var friske og arbeidsdyktige.

På bakgrunn av svarene ble det i 1741 vedtatt en ny fattiglovgivning for Akershus stift som gjorde omsorgen for de trengende til samfunnets ansvar. I byene skulle det nedsettes fattigkommisjoner som skulle se nærmere på hvordan fattigvesenet skulle organiseres.

Larvik var i en spesiell situasjon fordi man her var vant til å forholde seg til grevens befalinger, ikke en fjern byråkrat inne i Christiania. Derfor tok det litt tid før kommisjonen kom i gang. Den foretok først en opptelling og kom til at byen hadde 88 verdig trengende fattige, derav 36 barn som gikk og tigget. Spørsmålet var hvordan disse menneskene skulle ivaretas av det offentlige.

Larvik opprettet et eget legdsystem

De fleste byer løste problemet ved å bygge egne fattighus. Dette skjedde ikke i Larvik, og en av årsakene kan ha vært at byen allerede i 1735 fikk et privat tiltak i form av Laurvigs hospital. Dette var grevens prosjekt fullt og helt, der han signaliserte både et pietistisk sinnelag og faderlig ansvar for sine egne arbeidere. Og uansett viste det seg helt umulig å få inn tilstrekkelige økonomiske bidrag fra byens innbyggere til å bygge fattighus.

I stedet ble det en opprettet et legdsystem der fattige og syke ble tatt vare på av privatpersoner mot betaling. Det var selvsagt fristende å utnytte ordingen og legdslemmene levde i ytterste nød og fattigdom.

Et fast overvåkningsapparat med en fattigforstander og egne «stodderfogder» hørte med til den statlige ordningen. De første fogdene i Larvik var Halte-Niels og Joen Hjulmaker, som hadde ansvar for at tigging ikke forekom, verken av fremmede løsgjengere eller byens egen befolkning. Uverdig fattige skulle sendes til tukthuset i Christiania, mens problemet med de verdig trengende ble løst lokalt.

Oktoberdagen 1742 satte prost, prest, grevskapets sakfører, fattigforstanderen og byfogden opp en liste over de fattige barna.

Listen inneholdt navnet og stillingen til en av foreldrene samt barnets navn, alder og kunnskapsnivå:

  • Karen Sykones datter: Charlotta i 10ende år, kan lese katekismen
  • Kari Olsdatter Gietter Koenes Datter: Johanne Larsdatter 15 år, kan lese litt i salmebok, men forstår intet derav.
  • Staader fogden Joen Hijulmagers datter:
  • Johanna Maria Joensdatter i 9de år, kan lese vel i bok.

Og så videre. Det sier sitt om stodderfogdenes sosiale status når datteren var blant de fattige barna som skulle få gratis skole. Det ble bestemt at byens skolemester Jens Pløen skulle ta imot barna. Han ba umiddelbart om lønnsforhøyelse uten å få videre gehør for dette. Ordningen ble vedtatt, men forpliktet Pløen kun for ett år av gangen.

I 1977 skrev Alfhild Nakken om Fattigstellet i grevskapet Laurvigen 1735 – 1805. Hun konkluderer med at Larvik stod i en særstilling i norsk sammenheng også innenfor fattigvesenet. Det grevelige byråkrati kunne hatt mulighet til å gjennomføre et mønsterfattigstell, men gjorde det ikke. Dels på grunn av gamle holdninger, som at de fattige var den enkeltes oppgave og ikke det offentliges. Dels fordi hjelp til de fattige ikke skulle koste for mye.

Omsorgen for de trengende ble aldri så dominerende at tanken på det økonomiske utbyttet for grevskapet ble skjøvet i bakgrunnen. Varianter av denne tenkemåten har sterk overlevelsesevne og det spørs vel om den noen gang forsvinner.

Litteratur

  • Bakken, Asbjørn. 1951. Skolen for fattige barn i Larvik 1742, i Vestfoldminne
  • Dyrvik, Ståle. 1978. Pietismens gaver, fattigstellet. I Norges historie, bind 8
  • Nakken, Alfhild. 1977. Grevskapet Laurvigen. Fattigstellet 1735 – 1805. Hovedoppgave i historie.
Les mer om Larviks byhistorie
Byhistorie
Bildet viser byens første fattighus, som lå ved siden av Torstrand skole og ble bygd i 1840-årene. Foto fra Per Nyhus' bildesamling.
Byens første fattighus lå ved siden av Torstrand skole og ble bygd i 1840-årene. Foto fra Per Nyhus' bildesamling.
Bildet viser Hospitalet.
Hospitalet