Bildet i svart/hvitt viser Ingvart Kristian Halvorsen sammen med sin arbeidshest og ølvogn.

Ølmannens historie – bryggeriets frontfigur og ansikt utad

Ølkjøreren har alltid hatt en sentral rolle i bryggerienes salgsbilde. Stort sett har all salg av øl gått gjennom ølkjøreren, som hadde sine faste ruter med faste kunder, levering og panting.

Ølkjøreren var en viktig brikke i bryggerienes omsetning, så viktig at bryggeriene ofte har brukt denne yrkesgruppen som salgsplakat. I reklamens øyemed er kanskje Schous «ølmannen» den mest kjente.

Skulle tiltale kvinnene

Schous første «ølmann» ble tegnet av kunstneren Otto von Hanno på 1920-tallet. Kunstneren tegnet ølmannen som en bred, trygg og blomstrende kar – en ordentlig godslig fyr. Tegningen ble brukt som reklame på utallige skilt og annonser, men ikke alle var altfor begeistret for Otto von Hannos portrettering av ølkjøreren. De mente at karikeringen var litt for grov, og sakte men sikkert forsvant denne versjonen over i historien.

Men ølkjøreren var ikke ferdig som frontfigur.

I 1930-årene var folk i ferd med å forstå reklamens store betydning, og igjen var det ølkjøreren som skulle sikre ølomsetningen. Schou engasjerte den amerikanske tegneren Cyl Champlin til å tegne den nye «ølmannen». Resultatet ble en riktig flott type, ganske annerledes enn den gamle versjonen.

Ikke minst skulle den nye, kjekke ølmannen tiltale kvinnene. Siden 1936 har han prydet Schous Bryggeris reklame, som en hyllest til ølkjøreren.

Stort ansvar og harde dager

I folketellingen fra 1865 var det kun én person som var registrert under yrkestittelen ølkjører i Larvik. Yrkesgruppen tar seg noe opp i den neste folketellingen i 1900, da det ble registrert sju personer i Larvik-distriktet med denne yrkestittelen. Én person er således også ført opp med «Ølkjører v Ølbryggeri» under yrket.

Å være ølkjører hadde både positive og negative sider. På den ene siden var man en avholdt person, men på den andre siden hadde man et stort ansvar og harde dager. Ølkjøreren måtte være sterk for å kunne håndtere de mange tunge løftene som var en del av det daglige arbeidet. Samtidig måtte han være pålitelig grunnet de store beløpene han var satt til å håndtere.

En vanlig del av det å være ølkjører var å hjelpe kjøpmannen med å lesse av vogna og bære kassene inn i butikkene. Mange ganger måtte man lesse kassene ned i kjellere, hvor den ene løftet kassene ned og den andre måtte ta imot de tunge kassene over hodet på seg.

Kunne klø seg på knærne med rett rygg

Ølkjører Ludvik Larsen hadde sin faste rute på Langestrand, og han kunne etter 40 år som ølkjører måle øltørsten på Langestrand i egen armlengde. Ifølge hans barnebarn Thor Meier Ellefsen kunne han klø seg på knærne med rett rygg.

Tunge løft måtte til, en ølkjører skulle være serviceinnstilt. Med faste ruter, faste kunder og med en hjelpsom innstilling var det ikke rart at det ofte oppsto et spesielt tillitsforhold mellom kundene og bryggeriets ølkjører.

Ølkjøreren kjente godt til sin by og spesielt godt kjent var man med sin egen bydel der man hadde sine ølruter. Larviks Bryggerier A/S hadde i starten tre faste ruter (Langestrand, Torstrand og Hovedbyen). Enkelte av rutene ble slått sammen da ølbilen tok over for ølvogna. Ølkjørerne har trolig av vane kjørte den samme ruten, men stoppestedene har nok variert etter hvem som har bestilt varer.

Kun dødsfall var god nok grunn

Ølkjørerne var populære personer og godt kjente i bybildet i de fleste byer med eget bryggeri. Å være ølkjører var i manges øyne et respektabelt yrke, dog kanskje ikke blant avholdsorganisasjonene.

Ølkjører Harald Finstad kunne fortelle at da han og hans kone var ute på byen, var det rett som det var en del personer («fylliker») som stoppet opp, tok av seg lua og hilste høflig. Kona skal da ha spurt ham om han kjente all den dritten som fantes i byen.

Det å være ølkjører var også et ettertraktet yrke, de gamle ølkjørerne passet på ikke å gi bryggeriets ledelse noen grunn til å skifte dem ut. Eneste godkjente grunn for å komme sent på jobb var dødsfall i familien. En av ølkjørerne som vanligvis aldri var forsinket, kom plutselig en dag for sent på jobb. Grunnen var at kona hadde gått bort i løpet av natten.

Tjente penger svart

På Larviks Bryggerier A/S skal ølkjørerne ha jobbet gjennomsnittlig åtte timer om dagen, men det varierte nok mye. Tiden man brukte på sine faste ølruter har trolig variert fra dag til dag. Enkelte dager kunne nok bestillingene være færre.

En vanlig dag innebar at man startet mellom klokken 07 og 08, og var ferdig rundt klokken 17. Som på andre arbeidsplasser kunne det nok være at noen jobbet lengre enn til klokken 17. Hver dag klokken 12 hadde man en times matpause, hvor arbeiderne ofte dro hjem og spiste middag.

Ølkjørerne jobbet seks dager i uken uansett vær og vind, men på lørdag jobbet man noe kortere (til klokken 12). Det skulle tilsi at ølkjørerne jobbet ca. 45 timer i en gjennomsnittlig arbeidsuke, pluss eventuelt overtid.

Lønnen har av naturlige grunner variert noe gjennom tiden. Under 2.verdenskrig skal ølkjørernes grunnlønn ha vært 61 kroner i uka, i tillegg til provisjonen man fikk av det man solgte. Etter krigen skal grunnlønna ha kommet opp i 74 kr i uka, og man fikk fremdeles en viss prosent av det man solgte.

Ved månedsoppgjøret skal man også ha fått flasker med øl og brus, som man deretter solgte videre svart. Som en av ølkjørerne sa: «Det var det man gjorde penger på».

Måtte erstatte det som ble borte

Arbeiderne på Larviks Bryggerier A/S var tidlig organiserte. Ølkjører Ingvart Kristian Halvorsen var kasserer i foreningen fra starten og helt frem til han sluttet i bryggeriet. I protokollen er det ført opp hvem som var medlem i foreningen og når de sluttet seg til den. Første nedtegnelse skriver seg tilbake til 11. juni 1917, da 23 personer inntrådte i avdeling 361. Blant dem var ølkjørerne Johan Corneliussen (hovedbyen), Ludvig Larsen (Langestrand) og Ingvart Kristian Halvorsen (Torstrand).

Ølkjørerne hadde et stort ansvar på sine skuldre. En stor del av ansvaret dreide seg om pengehåndtering, da de jo var ute og leverte øl og mottok betaling fra forskjellige kunder. De var salgssjåfører for bryggeriet og var selv ansvarlige for den lasten de kjørte ut av bryggeriet. Det som eventuelt ble borte i løpet av ølruta, måtte de selv erstatte. Det være seg om flasker ble stjålet eller på en eller annen måte ødelagt.

På bryggeriet hadde ølkjørerne en ordning som ble kalt Brekkgodtgjørelsen. Det var en gitt sum som ble trukket fra det som gikk til spille. Det som eventuelt ble tilbake fikk ølkjørerne som provisjon/lønn.

Populære blant okkupantene under andre verdenskrig

Arbeidsoppgavene til ølkjøreren var ikke bare å levere ut varer, men også det å ta imot tomflaskene. Det kunne være en stri tørn, da mange ønsket å beholde flaskene. Særlig var patentflaskene populære, da de var flotte å bruke som saftflasker.

Spesielt vanskelig skulle det være for ølkjørerne å få tilbake tomflaskene under andre verdenskrig og særlig rundt juletider. Dette førte til at bryggeriene måtte sette inn annonser i lokalavisene, hvor de truet med at de ikke kunne levere øl og mineralvann hvis man ikke fikk tomflaskene tilbake.

Larviks Bryggerier A/S ble mindre påvirket i starten av krigsutbruddet. Bryggeriet produsert en vare som også okkupantene ønsket, og kom derfor i en særstilling.

I en liten notis i Nybrott den 13. april 1940 kan man lese:

«Ølvogna kjørte i morges sin runde i byens gater. Det er hyggelig å se at det iallfall er noe som ikke blir forstyrret av verdens forviklinger».

Kanskje så Larviks befolkning en liten trøst i det at noen av hverdagens rutiner fortsatte, selv om man var okkupert. Bryggeriet og dets ansatte var også heldigere enn de fleste. På eiendommene i bryggerikvartalet var det mulig å holde husdyr, noe som gjorde at alle ansatte fikk ei kaninsteik i ny og ne.

Nært forhold til arbeidshestene

Forholdet mellom ølkjøreren og hans hest var sterkt – et gjensidig avhengighetsforhold. Under krigen måtte en av hestene til bryggeriet avlives, hvorpå arbeiderne fikk tilbud om å få kjøttet. Ølkjører Ingvart Kristian Halvorsen skal høflig ha takket nei til tilbudet, selv om dette var under krigen og matmangelen var sterkt tilstede. Hans begrunnelse var at man spiser ikke sine arbeidskamerater. Han kunne rett og slett ikke få seg til å gjøre det.

Ølkjører Ingvald Johansen og hesten Anna var et kjent syn i bybildet. Johansen hadde ruta si i hovedbyen og kjørte den hver dag. Hesten skal ha blitt så kjent med ruta at Ingvald Johansen etter hvert ikke trengte å kjøre vogna. Hesten visste akkurat hvor den skulle gå.

Et lignende forhold hadde også ølkjører Halvorsen med hesten Blessen. Etter å ha levert til en butikk, kunne Halvorsen gå ned gata til neste stopp for deretter å plystre på hesten. Hestene var godt kjente med rutinene og rutene til bryggeriet, men ikke alt var like enkelt med hest og vogn.

Hesten reddet både barn og sjåfør

Ragnvald Halvorsen kunne fortelle om flere episoder han hadde opplevd på sine turer med ølvogna. En dag han skulle kjøre inn på sentralen i Storgata, hvor det lå en kro, opplevde han å tippe med vogna. Det var gode tider på kroa slik at lasten var på 20 kasser med 50 flasker i hver. Øl og glass lå strødd overalt. Grunnen til at ølvogna velta skal ha vært at det lå en stein i innkjørselen som det ene hjulet kjørte over og tippet hele lasten.

Ved et annet tilfelle opplevde Ragnvald Halvorsen å bli kastet av vogna i en sving. Hesten skal senere ha kommet tilbake, lagt hodet sitt på ølkjørerens skulder og knegget. Trolig en hest med en velutviklet humoristisk sans! Halvorsen kjørte ølvogna rett opp på bryggeriet, og skulle senere erfare at han hadde vært usedvanlig heldig den dagen. Halve draget på vogna var brekt, og det kunne virkelig ha gått galt dersom resten av draget hadde brukket på veien opp til bryggeriet.

Blessen skal ha vært en meget trygg og god hest, men under krigen fikk ølkjører Halvorsen oppleve at også Blessen kunne fly ut. Da ølkjøreren var på vei hjem fra jobb, ble hesten skremt av tyskernes beltebiler. Blessen, som gikk på Torstrand, var vant med lyden fra jernbanen, men det kolossale bråket fra beltebilene var uvant.

En episode som kan understreke denne oppfattelsen, skjedde i Christian Fredriks vei en dag på vinteren. På rattkjelke ned Christian Fredriks vei kom det tre guttunger i full fart. Ølkjøreren så ikke guttene og ble overrasket av at hesten plutselig stoppet opp. Like etter hørte han at det var noe som smalt inn i vogna, og da han så etter oppdaget han tre guttunger liggende bak Blessens bakbein. Ungene kom fra hendelsen uskadet takket være hesten.

Tiden med hest og ølvogn var forbi

Da Larviks Bryggerier A/S la om fra hest og vogn til ølbil, fant enkelte av ølkjørerne det vanskelig å følge utviklingen. Ølkjører Ingvald Johansen var en av dem som ikke var begeistret for endringen, som betydde at han måtte ta bilsertifikat for å fortsette i jobben som ølkjører. Han skal ha vært nervøs for å ta lappen, men fikk den til slutt.

Bilens inntreden i øldistribusjonen førte til en effektivisering der enkelte av ølrutene ble slått sammen. Samtidig forsvant et gammelt byhistorisk element med den. Tiden med den gamle ølkjøreren med hest og ølvogn var forbi, men historiene ble ikke færre av den grunn.

Ølkjører Finstad erindrer en historie da det riktig kunne ha gått galt.

En kveld da han skulle rygge bilen inn i garasjen oppe på løkka, opplevde han noe som skulle sette en støkk i ham. Det var mørkt i garasjen og Finstad merket ikke noe uvanlig før han plutselig hørte noen lyder bak i garasjen.

Lydene kom fra en mann som hadde lagt seg til å sove inne i garasjen, og ved ren lykke var det bare lua hans som var kjørt over.

«Hvordan kan du finne på å ligge sånn? Tenk om jeg hadde kjørt over deg?» Svaret Finstad fikk har han aldri glemt. Mannen svarte «Å, tenk om å bli kjørt over a ølbilen da dø!», nærmest skuffet over at han ikke hadde fått oppleve dette.

Hunden voktet de edle dråpene

For å sikre seg mot at noen skulle finne på å stjele av lasset, tok ølkjørerne i bruk forskjellige metoder. Som salgsjåfører måtte de selv erstatte det som ble stjålet, og vakthold var derfor ønskelig.

Ingvart Kristian Halvorsen hadde med seg familiens hund, Varg, på sine turer. Rent spøkefullt kan man si at Varg var ansatt av bryggeriet som vakt på Torstrand-ruta. Det var trolig ikke like fristende å forsøke ta noe fra lasset da det stod en voksen schæfer med et våkent blikk bundet til vogna.

Ragnvald Halvorsen kan huske at han og søsknene hjalp til på sin fars ølrute allerede fra de var en 8-10 år gamle. Tradisjonen ble videreført da han selv tok over ruta og fikk hjelp av sin niese og nevø. Man kan jo bare spekulere i hva slags reaksjon dette ville medført i dag; at små barn ned i 7-8-årsalderen var med og hjalp på ølvogna.

Ekstra godt var det å ha vakter ved tyskerbrakkene på Yttersø (område på Torstrand), der de var raske til å forsyne seg av lasset. Andre ølkjørere hadde sine «fiender» som vakter. De («fyllikene») som gjerne kunne bli mistenkt for å rappe av lasset, var til tider hjelpsomme vakter.

Finstad ble en dag stoppet av en mann som hadde noe å fortelle ham. Han kunne fortelle at denne dagen var det en gjeng fra Sandfjord i byen. De skulle visstnok være fæle til å stjele, men han og hans kamerater skulle passe på. Og slik ble det til at uansett hvor ølkjører Finstad var i byen, sto det en «fyllik» og holdt oppsyn med ølvogna.

Var ikke spesielt glad i øl

Var ølkjøreren avholdsmann? Fantes det retningslinjer på bryggeriet som tilsa at man ansatte avholdsmenn som ølkjørere, slik at føreren ikke skulle bli fristet av lasset? Det er ikke noe som tilsier at slike regler skal ha eksistert, men det het seg det at de som jobbet ikke skulle drikke det ølet som ble produsert.

Hva vet man så om de forskjellige ølkjørerne? Både Finstad og Halvorsen hevder de selv ikke var spesielt glad i øl, men regnet seg ikke selv som 100 prosent avholdende. Derimot skal både Ingvart Kristian Halvorsen og Ingvald Johansen ha vært avholdsmenn, men de skal ikke ha vært losjefolk; de tålte å se andre ta seg en dram.

I boken «Mot i brøste’ Tett i panna» skriver Thor Meier Ellefsen at hans bestefar, ølkjører Ludvik Larsen, med hånden på hjertet kunne si at han hadde levd av øl i 40 år uten å ha smakt en dråpe.

Kilder

  • Bacheloroppgave i historie av Jon Anders Wirgenes
  • Egil Offenberg(1971): AS Schous Bryggeri 150 år 1821-1971
  • Digitalarkivet 1865- og 1900-folketelling
  • Thor Meier Ellefsen (2005) Mot i brøste’,tett i panna’
  • Per Nyhus (1990) Krigsår i Larvik-distriktet
  • Intervju med ølkjører Harald J.Finstad
  • Intervju med ølkjører Ragnvald Halvorsen
  • Intervju med kontordame på bryggeriet og datter av Christiansen, Mossen Thaulow
Les mer om Larviks byhistorie
Byhistorie