Bildet i svart/hvitt viser bybildet med provianthuset ruvende midt i, fra 1881.

Provianthuset til nytte og besvær

Larvik har mange minner etter de danske adelsmenn og grever som grunnla og bygde opp bysamfunnet. Noen er fortsatt godt synlige i bybildet, som Herregården og Laurvig Hospital. Andre finnes i dag bare på kart, bilder og i arkivene. Slik er det med Fritzøe Provianthus.

Initiativtaker og byggherre for den karakteristiske stabbursaktige bygningen, som ble reist ved Lilleelva i 1728, var greve Ferdinand Anton Danneskiold-Laurvig. Formålet var å sørge for at betjenter og arbeidere ved Fritzøe jernverk og sagbruk samt bønder i grevens tjeneste fikk tak i nødvendige varer.

Såkorn, matkorn, smør, tørrfisk, salt, malt og grovt tøy til arbeidsklær for en rimelig pris høres bra ut, og man kan derfor spørre hvorfor provianthuset ble så kontroversielt og til og med forhatt i sin samtid.

Hadde livsnødvendighetene i sin hule hånd

De første som reagerte var byens handelsborgere, som til sin store forferdelse opplevde at greven tok fra dem en viktig del av handelsgrunnlaget og en stor kundekrets. Protestene førte til felles opprop i form av bønneskrifter til kongen og til greven. Disse handlet ikke bare om provianthuset, men også om byens fattigdom generelt, de høye skattene, omvandrende handelsfolk og fremmede skip som ble liggende for lenge i havnen.

I likhet med faren, Ulrik Frederik Gyldenløve, fjernstyrte Ferdinand Anton Danneskiold-Laurvig grevskapet fra København. Han forfattet i 1731 et langt svarbrev der han ikke firte en tomme på sine avgjørelser.

Om provianthuset het det:

«Aarsagen hvorved jeg er bleven anlediget og tiltvunget at oprette et provianthus ved mit jernnverk og mit saugbrug til mine arbeideres og landbønders underholdning og subsistence, haver været denne at jeg ved min egen nærværelse udi Laurvigen Annis 1722 og 1728 blev underretted og forefandt hvorledes borgerskabet, der sammesteds, en tid efter anden, forhøiede og opsatte prisen paa deres korn, fiske og andre vahre … »

Greven ville slett ikke nedlegge ordningen og la sine arbeidere komme i borgernes makt. De kom ingen vei, det ble som greven hadde bestemt.

Ikke bare mistet handelsborgerne sine kunder, men kundene mistet også sin valgfrihet. Fortsatt kunne de kjøpe varer som krydder, sukker, rosiner, finere tekstiler, lykter, lysestaker, steintøy, bøker, papir, verktøy mv i byen, men livsnødvendighetene hadde greven og proviantforvalteren i sin hule hånd.

Forhindret fra å velge det billigere alternativet

Provianthuset ble ikke det problemfrie tiltaket som greven kanskje hadde drømt om. I seg selv var ordningen helt vanlig. Den var til og med påbudt ved lov og fungerte bra for verks- og gruvesamfunn som lå langt unna byer med handelsmuligheter.

I Larvik stilte saken seg imidlertid annerledes og etter hvert kom også klager fra grevens arbeidere og bønder. De klaget over gjeld til proviantforvalteren som de aldri klarte å betale ned. De sukket over betalingssystemet med rekvisisjonssedler, som ble som understøttet avhengigheten.

Sist, men ikke minst vokste irritasjonen over prisene på provianthuset, som ofte var høyere enn hos byens kjøpmenn. Det verste var at på grunn av betalingssystemet var man forhindret fra å velge det billigere alternativet.

Alt i alt kan vi konkludere med at opprettelsen av et provianthus ikke falt spesielt heldig ut, og institusjonen forsvant med grevskapets opphør på begynnelsen av 1800-tallet. Men hvordan gikk det med bygningen?

Den ble tatt i bruk til kornmagasin og unnslapp med nød og neppe bybrannen i 1902. Etter kort tid ble den likevel revet og umiddelbart erstattet med en ny bygning på samme sted. Det nye kornmagasinet brukes fortsatt til lagerformål, og dersom en ser stort på det kan en faktisk snakke om kontinuitet over snart 300 år.

Les mer om Larviks byhistorie

Bildet i svart/hvitt viser bybildet med provianthuset ruvende midt i, fra 1881.
Provianthuset var den ruvende trebygningen midt på bildet fra før 1881. Foto fra Per Nyhus' samlinger.
Bildet viser et malt portrett av Greve Ferdinand Anton Danneskiold Laurvig.
Greve Ferdinand Anton Danneskiold Laurvig.