Et instrument brukt til å navigere med på sjøen

Sjømannsutdanningen

Utdanningen innen sjøfart har en lang og stolt historie i Vestfold - med flere navigasjonsskoler, maskinistskoler og landets eldste kokk- og stuertskole.

Sjøfartsutdanningen startet tidlig i Norge og var den første yrkesopplæringen som ble organisert i form av skole og ikke bare som opplæring på arbeidsplassen. Sjøfartsskolene er en fellesbetegnelse på navigasjonsskoler, maskinistskoler og kokk- og stuertskoler.

Norge som sjøfartsnasjon

Etableringen av sjøfartsskolene har nær sammenheng med Norges betydelige rolle som sjøfartsnasjon. Oppsvinget i sjøfart og handel på 1600-tallet førte til et økt behov for navigasjonsopplæring for skippere og styrmenn, og de første navigasjonskursene ble etablert allerede på den tiden.

Utover 1800-tallet vokste den norske handelsflåten og etterspørselen etter norske sjøfolk økte. I første omgang gjaldt det navigatører, men etter hvert som dampskipene kom, også maskinister. Det ble også behov for utdannede kokker og stuerter, og etter hvert også radiotelegrafister. Dette førte til et økende behov for læresteder, og skoler ble etablert flere steder langs hele kysten.

Navigasjonsskoler

I 1839 kom den første navigasjonsloven i Norge, med bestemmelser om obligatorisk styrmannseksamen og en sertifiseringsordning for navigatører. De nye kravene førte til at det i etterfølgende år ble opprettet offentlige navigasjonsskoler flere steder i landet. Den første kom i Kristiania i 1845, deretter Porsgrunn (1848), Trondheim (1852), Stavanger (1853), Bergen (1853) og Kristiansand (1853).

I Vestfold ble det opprettet navigasjonsskoler i Larvik i 1854 og Tønsberg i 1859 og Sandefjord i 1916. Etter andre verdenskrig var det navigasjonsskoler i 15 byer langs kysten, fra Tromsø til Fredrikstad.

Navigasjonsskolene utdannet styrmenn, både 1. og 2. klasse, og skipsførere til handelsflåten og fiske- og fangstflåten. Fra ca. 1920 utdannet også enkelte navigasjonsskoler også radiotelegrafister.

Maskinistskoler

Fra midten av 1800-tallet kom de første dampskipene og dermed oppstod det behov for en ny type kompetanse om bord. I 1866 ble det lovfestet kvalifikasjonskrav for maskinister, og i 1889 ble det krav om sertifikat for å kunne arbeide som maskinist på dampskip. Dette la grunnlaget for opprettelse av egne maskinistskoler. Fra 1947 startet enkelte av maskinistskolene også kurs for fryse- og kjølemaskinister fra 1948 for skipselektrikere.

Kokk- og stuertskoler

Den første stuertskolen i landet ble opprettet i Sandefjord i 1893, og i de følgende årene ble det etablert tilsvarende også i andre byer. Bakgrunnen for opprettelsen av skolene var behovet for fagutdannet mannskap som kunne ivareta kosthold og mannskapsforpleiningen om bord. Det var generelt sett en økende bevissthet om betydningen av riktig kosthold i samfunnet på denne tiden, og dette ble ikke minst viktig til sjøs.

I 1906 kom den første planen for stuertskolene, og drift og undervisningsopplegg ble nå mere samkjørt. Søkningen til skolene var nokså ujevn, og i 1920 var det kun fire skoler igjen. Dette tok seg imidlertid opp igjen etter andre verdenskrig.

Sjøaspirantskoler

Allerede i 1880-årene kom det opp spørsmål om å opprette yrkesskoler for førstereisgutter, og de første skoleskipskursene kom i gang i disse årene. Dette var 4-5 måneders sommerkurs på et seilende skoleskip. Opplæringen av førstereisgutter foregikk lenge i privat regi. Kurs i offentlig regi kom først etter andre verdenskrig, i form av sjøaspirantkurs på tre måneder. Det ble opprettet statlige sjøaspirantskoler, bl.a. i Bergen (1961) og i Borre i Vestfold (1962).

Sjømannsutdanningen i støpeskjeen

Etter krigen var sjømannsutdanningen i endring. Antallet sjøfartsskoler hadde økt, og det var blitt en overkapasitet innen noen områder. Skolene var også relativt små og man ønsket å samle den maritime utdanningen i større enheter. Den tekniske utviklingen førte også til at det ble behov for nye typer fagfolk, for eksempel frysemaskinister. Det var i det hele tatt behov for å revidere innholdet i sjømannsutdanningen og vurdere et evt. lengre utdanningsløp.

Man hadde nå fire ulike skoleslag innen sjøfarten: Navigasjonsskoler (styrmenn, skipsførere og radiotelegrafister), maskinistskoler (skipsmaskinister og skipselektrikere), kokk- og stuertskoler, og sjøaspirantskoler. Et felles trekk for skolene var at man måtte ha sertifikat for å kunne gjøre tjeneste (gjaldt ikke underordnet mannskap). Vilkåret for sertifikat var bestått eksamen og fartstid, samt gjennomført læretid på land for maskinister og skipselektrikere.

Departementet startet opp et større utredningsarbeid for å se på den maritime utdanningen. Utdannelseskomitéen for skipsfarten la fram sine innstillinger i 1950 og 1952. Skolekomitéen, som tok for seg den videregående opplæringen i sin helhet, vurderte også den maritime utdanningen i sin innstilling fra 1965.

Skolekomitéen konkluderte med at det var nødvendig å legge om utdanningen, dels for å få den innpasset i det øvrige skoleverket og dels fordi situasjonen i norsk skipsfart hadde endret seg. Behovet for høyere skipsoffiserer var synkende, og det var nødvendig å redusere antallet skolesteder. Man ville også endre innholdet i skolene slik at det ga en yrkesopplæring som ga større arbeidsmuligheter, både på sjø og land.

En deling av sjømannsutdanningen

Resultatet av reformarbeidet var at den maritime utdanningen ble delt. Den praktiske delen av utdanningen ble samordnet med håndverks- og industrifagene, og ble en del av den videregående skolen fra 1976, som treårig tilbud innen sjøfartsfag. Offisersutdanningen ble en del av ingeniørutdanningen innenfor høyskolesystemet fra 1978. Stortinget vedtok da at det skulle være maritime høyskoler sju steder: Oslo, Tønsberg, Arendal, Haugesund, Bergen, Trondheim og Tromsø. Skolene i Tønsberg og Trondheim kom i gang allerede fra 1979. Høyskolene ga utdanning til høyere skipsoffiserer for handelsflåten og offshorevirksomheten.

Litteratur:

  • Ivar Bjørndal: Videregående opplæring i 800 år – med hovedvekt på tiden etter 1950. Forum bok 2005
  • Skolekomitéen av 1965, Innstilling om det videregående skoleverket I-III, 1967-70
  • Sjømannsutdanningen i Tønsberg gjennom 125 år. Jubileumsskrift 1984
  • Tryggve Thon: Tønsberg navigasjonsskole 1859–1959. Tønsberg 1959
  • Sandefjord navigasjonsskole gjennom 50 år, 1916–1966. Jubileumsskrift 1966
  • Einar Salmén: Sandefjord kokk- og stuertskole 100 år, 1893–1993. Vestfold fylkeskommune 1993

Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i Arkivert 2016. 

«I 1839 kom den første navigasjonsloven i Norge, med bestemmelser om obligatorisk styrmannseksamen og en sertifiseringsordning for navigatører.»

Et instrument brukt til å navigere med på sjøen
Sekstant til bruk i navigasjon. Fra Larvik SJøfartsmuseums samling. Foto: Caroline Omlid, Vestfoldmuseene.
Gammel kikkert i messing
Denne kikkerten i messing har tilhørt Colin Archer og er fra Larvik museums samling. Foto:: Caroline Omlid, Vestfoldmuseene
Sort-hvitt-bilde av murbygg
Sandefjord kokk- og stuertskole fikk i 1956 faste lokaler i Kirkegaten 2 i Sandefjord. Foto: Jørgensen, Sandefjord. Udatert.