Bildet viser den røde Herregården i snø. Fotograf Vidar Askeland

Ta byens historie på alvor!

For noen dager siden besøkte vi kolleger på Københavns Museum for å høre hvordan byen bruker sin historie, og hvordan kulturarvinstitusjoner som for eksempel museer bidrar til dette.

Man kan selvsagt spørre seg om ikke målestokken var feil. Vi kom som representanter for en liten by i Norge, mens Københavns Museum arbeider med historien til en metropol.

Likevel hadde vi mye til felles. En ting var selve historien. Båndene mellom Larvik og København var en gang tette og nære. Larvik ble som kjent grunnlagt og planlagt fra Kongens by. En annen ting vi hadde felles var diskusjonen om mulighetene kulturarven gir i byutviklingen.

Forbinder kulturarv med mareritt og problemer

I Københavns gater graves det for tiden, til stor frustrasjon for taxisjåfører spesielt og byens innbyggere generelt. Men det kommer noe positivt ut i den andre enden. Det viktigste er selvsagt bedringen av kollektivtilbudet, men bonusen er ny kunnskap om byen. Arkeologer og historikere slipper nemlig til før anleggsmaskinene, og de arbeider sammen om tolkning av sporene etter menneskers liv i gater og hus.

Utgravningene gjør det mulig å utdype og nyansere historien, gjøre den enda mer fargerik og spennende. Det var dette vi gjerne ville se og lære mer om, og da gjør det ikke så mye at vi er små. For Larvik er, som København, en gammel by, og den representerer faktisk mye av den samme historien.

Vi kjenner selvsagt vår begrensning, og arkeologiske utgravninger av 1600- og 1700-tallsbyen kan vi antagelig bare drømme om. Norsk kulturminnelovgivning gir ingen hjemmel for slikt, fagmiljøet er lite og ressursene er få og små. Men slikt kan man gå løs på med stålvilje og beinhard optimisme, tenkte vi på hjemveien. Men en ting hadde vi glemt.

I Larvik forbinder man fortsatt kulturarv med mareritt, problemer, begrensninger og restriksjoner. I hvert fall om man skal tro Østlandspostens ansvarlige redaktør i lørdagens kommentar «Mareritt i vente?» Kommentaren tok oss tilbake til omkampenes og villrådighetens Larvik. Valg burde vært tatt annerledes, andre mennesker burde ordne opp enn de som har fått ansvaret, visjoner blir til vonde drømmer og planlegging er noe herk. Slik leser vi Terje Svendsens innlegg.

Norges første og største

Heldigvis har han ikke rett. Norsk kulturminnevern og norske museer har for lengst oppdaget vern gjennom bruk, ideen kom jo nettopp fra disse miljøene. Riksantikvaren har de siste årene stimulert og etablert en rekke prosjekter med dette som formål, som også Larvik har vært del av. Uten at det skrives eksplisitt mener vi å forstå at det som har utløst skrekkscenariene for redaktøren er «Varsel om igangsetting av reguleringsplan og utbyggingsavtale for Mesterfjellet og Torstrand skoler, samt Herregården og omkringliggende arealer». Saken gjelder vern og bruk av et område som rommer Larvik bys eldste historie og unike nasjonale kulturarv. Vi snakker om et anlegg som i sin samtid satte Larvik på kartet og som til stadighet ble etterlignet i andre byer og steder.

Barokkhagen var Norges første og største, ingen over, ingen ved siden. I dag er dette vanskelig å forstå, for da nasjonens historie ble skrevet endte Gyldenløves danske grevskap som en fremmed og unorsk parentes man like gjerne satte strek over. Ikke lenge etterpå valgte Larvik by å bygge skoler i grevens hage. Nå blir de snart stående tomme, og tiden er kommet for en åpen og forhåpentligvis konstruktiv debatt om hva som videre skal skje. Eier og planmyndigheter vil ta byens historie på alvor, man peker på verdier og ber om innspill knyttet til prioriteringer og fremtidig bruk.

Selvsagt har museet visjoner. Selvsagt blir vi inspirerte når kolleger fra København ler og sier at jammen er de imponert og overrasket over Larviks historie, og hvor mye vi har til felles. For vi er ikke først og fremst små, men del av noe stort. Når vi en gang våger å tro på det.

Les mer om Larviks byhistorie
Byhistorie
Bildet viser den røde Herregården i snø. Fotograf Vidar Askeland
Herregården i snø. FOTO: Vidar Askeland