Svart hvitt bilde av to menn

Th. Larsens sjømannsfotografier

At Tønsberg i århundrer har vært en viktig sjøfartsby er godt kjent. Det at byen også, gjennom sjøfarten og dens sjømenn, gav grunnlaget til en av landets aller første store kommersielle fotografer er kanskje mindre kjent. I denne artikkelen ser vi litt nærmere på Theodor Larsens vei fra barberkniven til fotografiapparatet.

Historien om fotograf Th. Larsen begynte i Christiania i 1833 – da ble Theodor født. Men hans oppvekst og barneår kom ikke til å bli i hovedstaden. Theodors far var skipstømmermester, men i Christiania var det på den tiden stor rift om arbeidsplassene på skipsbyggeriene. På orlogsverftet Fredriksvern Verft i Stavern derimot, fantes det godt med arbeid for en skipstømmermester. Tømmermester Larsen søkte derfor arbeid på marineverftet og ble straks ansatt der. Dermed ble det Fredriksvern (Stavern) Theodor kom til å få sin oppvekst og barndom.

Oppvekst i Stavern

Fredriksvern var på den tiden landets hovedbase for marinen, med skipsverft og bygging av hele den norske marineflåten, og var å regne som et pulserende senter. Sivile og militære levde på et meget begrenset areal. Arbeiderboligene for verftets håndverkere og mestere var plassert sammen med befalsforlegningene i store barakker like utenfor verftets voller.

Det var et yrende folkeliv med både handel, hotellvirksomhet, direkte skipspostforbindelse med Danmark, daglige skipsanløp og ikke minst drikkestuer. Den lille byen hadde for datiden en høy levestandard. Folk trivdes og klaget lite. Det eneste opprøret blant befolkningen historien forteller om, er da kommandanten på verftet ikke klarte å fremskaffe den daglige rasjonen med rom. Den alkoholholdige og smakfulle drikken skulle nemlig bringe helse og styrke, samt holde sykdommer og epidemier på trygg avstand.

Midt oppe i dette frodige livet vokste altså den unge Theodor opp, med skolegang på verftets egen skolestue, og med en fritid blant de spennende omgivelsene.

Ymse yrkesvalg – og Tønsberg

Da Theodor fylte 20 år, hadde han tatt lære som barberer og var klar for yrkeslivet. Han valgte ikke en karriere innenfor marinen, som de fleste andre sønner av stolte fedre på verftet. Theodor oppdaget raskt at det var mange barberere i Fredriksvern. Dette skyldtes at de militære og deres ansatte måtte holde ypperste stil og verdighet rundt mustasjene, snurrebarter og velfriserte hakeskjegg. Theodor måtte derfor se seg om etter nye «jaktmarker», og fant tilslutt ut at Tønsberg var stedet hvor folk fremdeles trengte barberere. I 1853 flyttet han derfor til Tønsberg.

Larsen leide seg et lite lokale, men selve barberingen gav ikke nok inntekter til livsopphold. Derfor begynte Theodor med litt vinhandel ved siden av barberingen, samt at han også praktiserte som tanntrekker. Ikke nok med det, for i sin lille barbersalong drev han også litt legepraksis, noe han ikke hadde noen formell bakgrunn for, men han hadde etter sigende taket på årelatning. Hvordan hans «pasienter» oppfattet hans legekunster, forteller historien intet om.

En polsk sjømann – og fotografiet!

En dag i 1855 kom en polsk sjømann i for å barbere seg hos Larsen, og gjennom samtaler med ham fikk den unge barbereren kjennskap til den nye populære oppfinnelsen som var gjort i Frankrike, og som nå spredde seg utover i Europa – nemlig fotografiet.

Unge Larsen lot seg fascinere av denne nymotens «heksekunst», og ville høre og lære mer om denne utrolige og forbløffende nyheten. Det første fotografiet var blitt tatt av franskmannen Joseph Nicèphore Nièpce så tidlig som i 1827, for så å gradvis utvikle seg opp mot 1850-årene. Men det er kanskje franskmannen Louis J. M. Daguerre (1787-1851), som regnes som den som fremstilte det vi kjenner som et fotografi. Franskmannen var den første som offentligjorde en brukbar metode til å fremstille et bilde ved hjelp av optikk og kjemi.

Larsen fant imidlertid det han hadde hørt av sjømannen så interessant, at han la fra seg barberkniven for en stund og tok alle sine sparepenger til å kjøpe seg en billett med ruteskipet til København. Der fikk han et nærmere innsyn i dette med «fotografi-trolldommen».

Hvor er barbereren?

Da Theodor kom tilbake til Tønsberg, fortsatte han som barberer i et nytt lokale i gården til buntmaker Ellefsen på hjørnet av Torvgaten og Øvre Langgate. Denne forretningen etablerte han i 1856. Men folk i byen frustrerte seg over den upålitelige «skjeggraker» – han var nemlig sjelden til stede i barbersalongen – og ofte ble kundene bare møtt av en lapp på døren hvor det sto å lese:
-barbereren er opptatt med at «afta Daguerrotypier» på gårdsplassen.

De skjeggete menn i byen ble så oppgitte og frustrerte over denne elendige barbereren som så sjelden var på plass, at de en dag sammen rykket inn en annonse i Tønsberg Blad, med følgende tekst:
«Det var ønskelig om Herr Barberer Larsen vilde træffe en for hans Kunder beqvemmelig Accord med sine Been, saaledes at disse vilde føre am, enten med eller mod hans Villie, til han Hjem til de Tider han skriftligen tisiger sine Kunder at være hjemme, thi ellers vil Flere at disse fremdeles komme til at løbe April»

Dette hjalp ikke det minste – tvert i mot – Larsen var og ble oppslukt av fotografiets magiske verden. Etter kort tid sluttet han mer eller mindre med sin barberforretning, og ofret seg helt og holdent til det som kom til å bli hans livsverk.

Over til våtplater

Fra 1863/64 gikk Larsen over til å bruke såkalte våtplater når han fotograferte. Det vil si at fra da av kunne han bygge opp et negativarkiv bestående av glassplater. Kollodium våtplate var en fotografisk teknikk som ble brukt i perioden 1851-1880 av de fleste fotografer.

Kort fortalt er denne teknikken som følger; En glassplate settes inn med kjemikalier av fotografen selv, og dyppes i et sølvbad. Den blir da lysfølsom for UV-lys. Platen må eksponeres og fremkalles mens kjemikaliene fortsatt er våte, i løpet av rundt 10-15 minutter. Derav navnet våtplate. Fotografen må altså preparere og fremkalle platen på stedet der hvor bildet fotograferes.

Når Larsen skulle fotografere utenfor sitt atelier, måtte han ha med seg hele laboratoriet/ mørkerommet i et telt. I 1880 ble denne tidkrevende teknikken erstattet av den nyere og mer praktiske tørrplaten.

Sjømenn i arkivet

Th. Larsens arkiv består av flere tusen våtplater, og er tilnærmet komplett fra 1864 og fram til tørrplatene overtar utover i 1880-årene. Motivene er primært portretter av besteborgere og andre velstående. Det å la seg portrettere på den tiden var meget kostbart. For en vanlig arbeider kunne det fort dreie seg om en ukelønn.

Men siden Tønsberg var en utpreget sjøfartsby i denne tiden, var det en annen sterk kjøpekraftig gruppe som ruslet rundt i bybildet, nemlig sjømennene. Ofte var dette folk fra hele verden, felles var at de ofte tjente godt og dessuten var de vant med fotografer i sjøfartsbyene verden om. Larsen hadde derfor en del sjøfolk som besøkte hans atelier, og ofte var disse iført sine hverdagslige klær. Byens borgere og andre som skulle la seg avbilde ankom gjerne atelieret i sin fineste stas, som også i noen tilfeller var «lånte fjær».

Eksotisk og rufsete

Sjømennene er et eget studium i våtplatearkivet. Ikke bare der hvor de er kledd i arbeidsklær, men like gjerne der de er iført typiske utenlandsk mote. En kan se både sko, frakker og hatter stammer fra mer eksotiske strøk. Likeså er hårmoter og skjeggpryd ofte avslørende, for eksempel ved at skjegget er langt mer ustelt og rufsete enn hos vanlige menn i arkivet. Det finnes også en rekke eksempler på at arbeidsfolk fra forskjellige yrkesgrupper lar seg avbilde med sine redskaper. Også i disse tilfellene er det ofte personer tilknyttet sjøfart.

Populær suvenir

Men hvorfor inneholder arkivet disse sjømannsfotografiene? Hva gjorde sitt til at nettopp denne yrkesgruppen oppsøkte Larsen? Svaret er nok som tidligere nevnt den økonomiske siden av saken. Sjømenn hadde generelt godt med penger, de var unge menn og ofte ugifte. Derfor kunne de ta seg råd til spontane fotograferinger. Men svaret er nok like mye basert på fotografiets popularitet. Det at besteborgere og andre bemidlede personer tok bilder for å pryde sine fotoalbum, og gjerne gi som gaver til nær familie, er slik vi kjenner denne tids fotografering her til lands.

Men for sjømennene var fotografiet noe man på mange måter kan sammenligne med suvenirer. Siden fotografene rundt om i sjøfartsbyene preget fotopositivene med stilfulle og visuelt flotte baksider, gjorde dem til de reneste «samlekortene». De var ofte et bevis for sjømennene på at man hadde vært i den og den byen. Også Th. Larsen laget flere fantastiske baksider på sine fotografier, gjerne iført gulltrykk.

Kilder:

  • Hanche, Johannes, Vestfold fylke: Tønsberg, Kristiania, 1924 (på bokhylla.no)
  • Sørlie, Rune: Fotograf-familien Th. Larsen, Tønsberg 1856-196
  • Arkivet A-2221, Larsen, fotograf A. Th.

Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i Arkivert 2016. 

Sjømennene er et eget studium i våtplatearkivet. Ikke bare der hvor de er kledd i arbeidsklær, men like gjerne der de er iført typiske utenlandsk mote.

Svart hvitt portrett av av mann
Portrett av fotograf Theodor Larsen (1833-1889).
Dekorert bakside av et av fotograf Th. Larsens fotografier
Baksiden av et av fotograf Th. Larsens fotografier. Th. Larsens fotoarkiv dekker årene 1864-1954. Samlingen ble deponert til Vestfold Fylkesmuseum (nå Slottsfjellsmuseet) ca. 1966. I dag oppbevares arkivet i Vestfoldmuseenes fotomagasin i Hinderveien.