Triangel

Kunst har ikke alltid en dypere mening som skal forstås.

Det er ikke alltid noe en skal forstå alt av, kanskje helst ikke, men noe som heller kan åpne opp nye rom for undring. Det er etter hvert vanlig å tenke at informasjon skal kunne sorteres og gi svar, samtidig som det er umulig å forstå spørsmål som hvorfor vi er her, hvorfor noen plutselig skal dø, universets sorte materie eller hva som fremkaller en melodi.

Følelser, tiltro og fornemmelser er deler av et indre intellekt som ikke er det som rydder i tingene slik som det rasjonelle, men som ikke er mindre viktig av den grunn. Det gjør at vi makter å gå nærmere inn i alle de tingene vi ikke forstår, som er skrekkelig mye. Det er veldig lett å tilskrive alt som ikke er målbart eller sortert som mindre viktig, ikke minst i en selv, og faktum er at vi som samfunn kanskje har gått for mye bort fra det som føles naturlig for oss.

Jeg finner mange svar ved å se på bilder, men enda flere spørsmål. Det er derfor jeg liker å se på dem. For meg åpner interessante kunstverk dører til nye verdener. Og disse er det spennende å tre inn i. 

De tre kunstnerne som var med i utstillingen Triangel representerer nettopp dette. De skaper verdener hvor vi kan forstå nye ting, og dette er noe jeg ønsker å dele videre med andre. De tre kunstnerne har berøringspunkter i uttrykk, men er også grunnleggende forskjellige. De lager arbeider som er følsomt og nennsomt tenkt og løst, og viser at kunsten stadig beveger seg mot nye innsikter.