Kontekst og tanke: Vestfold på de sju hav

Lansering er planlagt høsten 2023.

Nærhet til sjøen, handel og sjøfart går som en rød tråd gjennom hele Vestfolds historie – fra vikingtid og fram til i dag.

Temaet maritim historie inkluderer både handel, sjøfart, skipsbygging, fiske og (hval)fangst, militær historie og det enkelte menneskets opplevelser, leve- og arbeidsvilkår og minner. På makronivå handler det også om politiske og økonomiske rammebetingelser.

Mangfold og bærekraft 

Bidragene har omdreiningspunkt rundt tematikkene mangfold og bærekraft. De favner både samlinger med gjenstandsmateriale, foto, billedkunst og arkiv, samtidig som oppmerksomheten rettes mot havet som næring, ressurs og kommunikasjonsvei. Dette inkluderer perspektiver om miljømessige, økonomiske, kulturelle og sosiale forhold.

Vestfoldmuseenes maritime faggruppe

Publikasjonen er knyttet til Vestfoldmuseenes maritime faggruppe. Bidragene er i hovedsak skrevet av Vestfoldmuseene egne ansatte, men også eksterne bidragsytere er invitert.

Bidragene er representerer innfallsvinkler mangfoldet av maritimt relaterte aktiviteter knyttet til Vestfold. De vil på ulike måter synliggjøre geografisk utstrekning, tilstedeværelse og romlighet.

Kilder til kunnskap om Vestfolds maritime historie

Historiker/ arkivar Marit Slyngstad​

I dette bidraget presenteres de historiske kildene Vestfoldarkivet forvalter knyttet til maritim historie. Uten tvil speiler Vestfoldarkivets omfattende arkivsamling regionens dominerende næringer; sjøfart, skipsbygging og andre næringer/industri som er oppstått som følge av disse dominerende næringers høye aktivitet.

«Kommandør Christen Christensens Hvalfangstmuseum: En levende institusjon og ikke bare et dødt museum?»

Etnolog/ rådgiver Hanne Garmel

Artikkelen setter søkelys på Hvalfangstmuseets utstillingspraksis i et museologisk lys gjennom å undersøke noen av de utstilte dyrene i museet. Hvorfor og hvordan havnet dyrene på Hvalfangstmuseet, og hva kan fortidens praksis med å hente dyr fra polarområdene si oss om (datidens) syn på natur, kultur og økologi? 

Diskusjonen knyttes til Hvalfangstmuseet i dag og prosjektet "Fornyelse av KCCH». I dette prosjektet ønsker vi å fornye den gamle utstillingssalen på Hvalfangstmuseet gjennom å sammenstille visjoner fra museets begynnelse med FNs satsning på havforskning og bærekraftmål.

«Et gravmæle over Stillehavsfarten» - Etnografiske samlinger i Tønsberg Museum

Museolog/1. konservator NMF Lise Emilie Talleraas

I bidraget presenteres Tønsberg museums samling av etnografiske gjenstander fra Stillehavsområdet. «Oceania-samling». Det undersøkes hva slags gjenstander dette er og hvordan de kom til museet. Kan vi se på dette som en kulturutveksling mellom Tønsberg og Stillehavsområdet? 

Ambisjonen er å sette i gang en revitalisering av museenes etnografiske samlinger, med et ønske om å kontekstualisere samlingene og at disse fascinerende samlingene, men til dels bortgjemte – og avkontekstualisert skal komme fram i dagens lys, være kilde til forskning, tas i bruk i formidling og gjøres tilgjengelig for publikum. 

Inngangen til gjenstandene handler om kulturmøter og kan tilskrives et mangfoldperspektiv i museenes samlinger. Perspektivet er gjenstandsbiografisk med vent på hvilken betydning gjenstandene er gitt i museal sammenheng – og deres liv som museumsgjenstander.

Oscar Wisting statuen i Larvik - Bærekraftig formidling av Vestfolds glemte polarhelt

Kulturhistoriker/ museumspedagog Marianne Sørensen

Oscar Wisting som står plassert utenfor Larvik Sjøfartsmuseum. Den står i et populært turområde, men de færreste vet hvem Oscar Wisting var, hans historie og hans tilfeldige møte med Roald Amundsen. I artikkelen drøftes skulpturformidlingen i forhold teori om minnepraksis med utgangspunkt i et praktisk, pedagogisk formidlingsopplegg om skulpturen/minnesmerket hvor også mat i form av kokken Lindstöms «hotcakes» brukes som pedagogisk grep. "Hotcakes" var maten kokken Lindstrøm serverte Wisting, Amundsen, Hassel, Hanssen og Bjåland da de kom tilbake til Framheim etter å ha vunnet kappløpet om Sydpolen.

«Med jern i lasten» - Eidsfoss verk og endring i kommunikasjonen på slutten av 1800-tallet – fra seil til kull i et bærekraftsperspektiv

Historiker/ konservator NMF Kasper Rogde Søyland

Hvordan endret transporten av varer og råstoff til og fra Eidsfoss seg i perioden i annen halvdel av 1800-tallet, og på hvilken måte kan dette kaste lys over bedriftens disposisjoner og utfordringer i denne perioden? 

Utgangspunktet er en kartleggejernverkets produksjon og infrastruktur på midten av 1800-tallet, i lys av relevant litteratur og kilder generelt og spesifikt for Eidsfoss. Dette settes inn i en histiografisk kontekst i knyttet til den omstillingen jernverkene befant seg i. Den økonomisk-historiske konteksten, handelssystemer, produksjon, spekulasjon og konjunkturer mm. Hoveddelen blir en gjennomgang av hvordan transporten av trekull, malm og ferdige produkter foregikk til og fra Eidsfoss verk i perioden. Hvilke problemer har bedriften hatt i denne perioden, i forhold til frakt inn og ut fra verket, og hvordan har dette blitt løst?

«Nederst på rangstigen – 15 åringer til sjøs» - Dokumentasjonsprosjektet Førstereis

Kulturhistoriker/ formidler Inger Lise Krekling

Bidraget omhandler dokumentasjonsprosjektet FØRSTEREIS (2009-2013). Materiale FRA FØRSTEREIS består av fotografier, intervjuer og minneopptegnelser. I artikkelen presenteres bakgrunn og oppstart av prosjektet, innsamlingen av materiale og underveisprosessen, arbeidet med utstillingen og undervisningsopplegget i DKS, andres interesse og bruken av museets arbeid. Tilnærmingen er praksisnær og undersøkende med hensyn til dokumentasjonsprosjekters betydning i museenes arbeid.

Dønevigs livredningsbøye. - Livbåten som ikke kunne synke og et kortvarig industrieventyr

Kunsthistoriker/ konservator Hilde Woxen Stormark

Kaptein Jørgen Martinius Jørgensen forliste med sitt skip Dictator av Moss, utenfor Virginia, på østkysten av USA i mars 1891. Om bord var også hans kone og fireårige sønn. Begge, sammen med halve besetningen druknet, selv om forliset skjedde bare noen hundre meter fra land. Jørgensen selv overlevde så vidt. I årene som fulgte konstruerte han en kulerund, lukket redningsbøye, som ikke kunne slås i stykker i brenningene, og ikke tippe rundt da bunnen var fylt opp med drikkevann for de forulykkede, og samtidig fungerte som ballast. Mange andre finurligheter var også en del av oppfinnelsen. Oppfinnelsen ble vist på verdensutstillingen i Paris i 1900, og vant stor oppmerksomhet, men ingen premie da prototypen ennå var noe uferdig. As Eidsfoss verkba om å få   enerett i 1902 på å produsere Dønvig’s Life-saving Globe. Dessverre ble aldri bøyen den suksessen Dønvig og Eidsfoss verk håpet på. Men det ble trolig produsert opp mot 15 bøyer på verket, i årene 1902-1904.

 Uoverensstemmelser og økonomiske utfordringer, samt at det internasjonale markedet nok ikke var klar for en såpass revolusjonerende oppfinnelse – og at bøyen naturligvis tok plass på dekk som livbåter ikke gjorde (de hang ofte utenpå eller over dekket), samt pris og vekt. Under 1. verdenskrig kom bøyen opp igjen som tema i avisene gjennom leserinnlegg, og i mars måned 1917 ser det ut til at verket har noen uferdige bøyer til overs som ble bortbestilt.

Enden på historien, er faktisk at vestfoldkunstneren Ørnulf Bast, laget et minnesmerke over forliset i 1891. Skipets gallionsfigur var en kvinneskikkelse, som ble reddet opp av sjøen i USA, og satt opp som et minnesmerke på stedet. På midten av 1900-tallet var tre-gallionen i dårlig forfatning, og det ble bestemt at det skulle hugges en ny dame i stein. Nå står damen i to eksemplarer på hver sin kant av verden; en i Virginia, og en i Moss – og skuer utover havet og mot hverandre.

«Hvis mulig bedes De ikke at hyre Svensker». Om svensker i hvalfangsten, 1900-1950.

Historiker/ konservator NMF Dag I. Børresen

Utsagnet stammer fra stasjonsbestyrer/manager i Husvik Harbour på Sør-Georgia 1915. Under første verdenskrig var det stor mangel på arbeidskraft og mange uroligheter på fabrikkanlegg og om bord i fartøyene på øya. Flere svenske hvalfangere hadde vært involvert i streiker om bord i flytende kokerier ved Kongo og senere på SørGeorgia. Et omfattende register for svartelisting av arbeidere som drev politisk aktivitet, streiket eller deltok i spontane arbeidsnedleggelser var i virksomhet, og svenskene var trolig blant de første som ble utestengt.

Svensker og nordmenn har krysset felles landegrense på arbeidsvandringer i mange hundre år. Under industrialiseringen i begynnelsen av forrige århundre kom det mange svenske anleggsarbeidere til Norge. De var også et vanlig innslag i hvalfangstindustrien i Vestfold fram til første verdenskrig. Norske fremmedlover i mellomkrigsårene reduserte mangfoldet og utestengte gradvis svenskene til fordel for norske arbeidstakere. Dette er en lite belyst side av norsk innvandrings- og hvalfangsthistorie. Ingen svenske selskaper deltok i hvalfangst på den sørlige halvkule. Svenskene på hvalfangst var sjelden offiserer eller sjøfolk, men rekruttert som arbeidere til tungt industrielt arbeid. Noen hadde erfaring fra industri- eller jernbaneanlegg i Norge, var emigranter eller reiste til Norge for å få hyre. Svenskene i Antarktis satt sjelden mange spor etter seg i arkivene, men vi vet at de hadde ry på seg for å være politisk radikale (syndikalister) og ofte involvert i streiker og arbeidsnedleggelser. Artikkelen vil dokumentere og analysere representasjonen av svensker i hvalfangst i Vestfoldarkivet og andre relevante kildesamlinger. Målsettingen er å kartlegge fenomenet som ledd i et pågående dokumentasjonsprosjekt, Svensker på hvalfangst, et prosjekt initiert av historieinteresserte medlemmer fra Strömstad historieförening, Tanum hembygdsförening og andre historielag i Bohuslän.

«En hårsbredd fra utryddelse» - En tragisk historie om mangel på bærekraftig ressursforvaltning

Historiker/ rådgiver Eivind Thorsen

Svend Foyns oppfinnelse av granatharpunen gjorde det mulig å jakte på de store finnhvalene, og markerer starten på den moderne hvalfangsten. Foyns fangstmonopol i Finnmark var over i 1883, og andre hvalfangstselskaper etablerte i de påfølgende årene en rekke landstasjoner i Finnmark. Det ble tidlig klart at fangsten av særlig blåhval fra Finnmarkskysten, og i Antarktis fra 1904, var for stor. Representanter fra vitenskapen var raskt ute med advarsler om at fangst uten tilstrekkelig regulering ikke var bærekraftig og på sikt kunne føre til utryddelse av hvalbestanden. Hvalfangstselskapene var ofte av en annen mening. Her var det hensynet til profitt som veide tyngst. Dette motsetningsforholdet mellom næringen og vitenskapen har bestått helt opp til våre dager.

Bidraget omhandler «nesten-utryddelsen» av hvalbestanden, der ulike stemmer kommer frem når det gjelder beskatning av hval. Vitenskapen, næringen, miljøbevegelsen, men også hva hvalfangerne selv tenkte om dette. På denne måten vil et mangfold av stemmer og interesser bli belyst.