Kanonkula: en statusoppdatering

I februar 2020 fant Larvik kommunes trepleier Lars Ottar Halvorsen en kanonkule i stammen på et furutre. Hvordan havnet kula i treet, og når? Nyheten om funnet spredte seg raskt og satte fantasien i sving hos mange.

Et furutre på Furumoa

Artikkelen i vår månedlige serie Månedens bilde ble i februar viet den såkalte “kula i furua”. Artikkelen er skrevet av museumspedagog Marianne Sørensen og tar for seg formidlingspotensialet som ligger i ei kanonkule. Deretter fikk vi besøk av trepleier Lars Ottar. Med seg hadde han noe verdifullt – nemlig en skive fra den samme furua som ble felt på Furumoa. Skiva bestod i realiteten av flere deler, ikke bare på grunn av trefelling, men også råte, som gjennom lang tid hadde spist partier av stammen. Mer om utfordringen denne råten skapte, kan du lese under.

Kula i furua får sin “15 minutes of fame”

Andy Warhol skrev en gang at “In the future, everyone will be world-famous for 15 minutes”. Fenomenet kan påstås å være godt etablert i dag, og sosiale medier skulle snart sørge for at kanonkula falt inn i samme mønster. Etter to oppdateringer om kanonkula på Larvik Museums Facebook-side, begynte ballen virkelig å rulle. Snart dukket historien om funnet opp i notiser i regionale og lokale aviser, og rikskringkastingen fulgte opp både med artikkel og innslag på radio og TV. Aftenposten Junior ryddet plass i et hjørne om saken for sine unge lesere. Så, etter omtrent tre uker, som kanskje tilsvarer 15 minutter i et kanonkuleliv, dabbet interessen av, og koronaepidemien rammet Norge.

Spørsmålene stod likevel ubesvart: Hvordan havnet kula i treet? Når havnet den der? Trepleierne fra kommunen hadde ikke meldt fra om noe som liknet spor etter innslaget – altså fysiske kjennetegn i treet som kunne tyde på et treff fra en utskutt kanonkule.

En dendroøkolog tar kontakt

Til vårt hell ble vi kontaktet av Andreas Kirchhefer, en Tromsø-basert dendroøkolog. Kirchhefer jobber blant annet med å aldersbestemme trær ved hjelp av årringer, og hadde fattet interesse for kanonkula fra Furumoa. Vi avtalte å sende høyoppløselige bilder av furuskivene per e-post, slik at det ville være mulig å lese årringene. For at årringene skulle tre fram så tydelig som mulig, måtte vi slipe enkelte partier som var krevende å tyde, og stryke på et tynt lag med kritt. Deretter tok vi bilder som vi sendte til Kirchhefer, og ventet så i spenning på svar.

En krevende funnkontekst

En krevende funnkontekst vanskeliggjorde de dendrokronologiske undersøkelsene, men ga likevel noen pekepinn.

Når det gjelder furutrær har man kartlagt de såkalte grunnkurvene for Østlandet helt tilbake til 800-tallet. Det vil si at man har sammenlignbare data som man i stor grad kan applisere direkte på årringer fra furutrær fra det samme geografiske området. Men når det gjaldt furuskiva fra Furumoa var det flere utfordringer. Når Kirchhefer talte fra den ytterste årringen fra 2019 og videre innover, fikk han ikke den såkalte middelkurven til å passe med andre årringsserier fra Øst- og Sør-Norge. Dessuten var furuskiven kuttet nær bakken, slik at årringene var forstyrret av rotjarene. Rotjarer er dype innsøkk i rotenden av trestammen.

Likevel var det svært mange årringer som lot seg sikkert identifisere og telle.

Den foreløpige konklusjonen

Den aller innerste kjernen i stammen var råtnet bort. Man kunne legge til noen år, men ikke mange. Furutreet blir anslått å være noe eldre enn 220 år, altså fra like før 1800. Hva så med kula? Årringene bar ikke preg av en sårreaksjon som et kanonkulehull nødvendigvis ville forårsaket. Dermed er det fremdeles uklart hvordan kula havnet i stammen. Likevel kan Kirchhefer si at den var havnet i treet på 1800-tallet eller senere. Men her er det flere usikkerhetsmomenter.

Fra lesingen av årringene meldte det seg dessuten flere spørsmål. I dendroøkologens diagram (se rapporten i lenke under) kan man lese rask vekst rundt 1820. Kirchhefer spør seg: Ble furua plantet på Furumoa på denne tida, eller var det skog rundt som ble tynnet – slik at furua fikk bedre vekstforhold? Hva skyldtes de to periodene med langsommere vekst på slutten av 1800-tallet og i etterkrigsårene? Kom det av tettere furubestand, tørke eller kulde, eller anleggsarbeid? Var kula allerede i treet da det eventuelt ble plantet? Det som er sikkert, er at furuskogen på Torstrand, som Furumoa i dag er en rest av,  er naturlig. Vi kjenner den allerede i beskrivelser fra 1600-tallet. På 1800-tallet strakte den seg helt inn til dagens Torstrand torg. Bildene nede på høyre side er fra slutten av 1860-tallet og gir et inntrykk av furuskogens utfoldelse både langsmed sjøen og på innsiden av Torstrand-bebyggelsen.

Dermed virker det mest sannsynlig at furua har vokst og spirt og sett sine siste dager fra samme plass – på Furumoa. Men hvordan kula fant veien inn i treet? Det spørsmålet forblir ubesvart.

Den som ønsker å lese dendroøkologens  rapport, kan finne den her.

 

Kilder:

15 minutes of fame (2020) https://en.wikipedia.org/wiki/15_minutes_of_fame

Flæte, P. O. Olav Mjåland og Kilde, V., Treteknisk (2011) FOKUS på tre. http://www.trefokus.no/resources/filer/fokus-pa-tre/34-Furu.pdf

Furumoa (2018) https://no.wikipedia.org/wiki/Furumoa

Kirchhefer, Andreas: e-postkommunikasjon, Larvik kanonkule (rapport)

Nyhus, Per – Larvik før og nå 3, Østlands-Posten 2010 s. 81 og 126.

Stubben hvor kula ble funnet. Skiringsalsgata i bakgrunnen.
Årringer på en del av furuskiva.
Skjermdumper fra Norge i dag, NRK TV og Facebook
Bildet viser Furumoa fra syd
Før 1870 var det, som vist på bildet, en åpen kanal mellom fastlandet og Revet. Foto: Per Nyhus fotosamling/Larvik Museum
Bildet viser Furumoa og Torstrand fra Mesterfjellet
Utsikten fra østsiden av Mesterfjellet, slutten av 1860-tallet. Ved Jacob Wisløff (Jan Einar Bredal). Per Nyhus fotosamling/Larvik Museum