Larvik Telefonsentral fikk lokale i Storgata nr. 28, i byens gamle posthusgård. Her ble det ansatt to sentralborddamer som skulle sørge for de 35 telefonabonnentene. De som bemannet en sentral var ofte kvinner fra 17-18-års alderen og de fikk beholde jobben til de giftet seg. Alle samtaler måtte kobles opp manuelt og telefonistinnene fikk 25 kroner i måneden.
I begynnelsen var telefonen et kontor- og butikkinventar, men etter hvert ønsket flere å ha telefon i sine private hjem.
Skepsis til telefonistinnene
Noen mente at telefondamene ikke var edsvorne og fortalte videre det de overhørte av samtalene:
«Hva er grunnen til at centraldamene ikke er edsvorne? Jeg har mang en gang sagt ting i telefonen, som ikke vedkommer andre enn den person jeg taler med, men plutselig oppdager jeg at damen lytter og især når det er noe av interesse.»
Innlegg i Østlands-Posten fra signaturen Gen. 30. desember 1914.
Korte, men intense arbeidsdager
Andre anerkjente at telefondamene arbeidet hardt på de seks timers lange vaktene, og i 1913 var det et gjennomsnitt på 4.500 samtaler som hver dag skulle kobles opp av fem damer.
«Vi hører det ikke, men vi vet at Abonnenterne kan skjænde og være ubehagelige, naar de ikke blir fort nok expedert … det skal klare hjerner til at holde klare Linjer.»
Innlegg i Østlands-Posten 15. mars 1913.
På grunn av brann måtte Larvik Telefonsentral i 1922 flytte til et midlertidig lokale i loftsetasjen i Victoria Hotel i Storgata nr. 26. I 1930 flyttet Larvik Telefonselskap inn i et nytt telebygg i Kristian Fredriks vei og telefonsentralen ble automatisk.
