Bildet viser Bøkkerfjellet i Larvik

Varsel fra Bøkkerfjellet: Brann! Storbrann!

Den gamle brannvakt på Bøkkerfjellet var tema i Østlands-Posten den 1. februar i år, og innlegget ga avdelingsdirektør Aina Aske lyst til å grave i historien til det lille, men svært synlige kulturminnet. 

I dag er buldringen fra fjellet tidlig om morgenen på 17. mai en påminnelse om at en stor dag er i vente. Larvikshjertet banker litt raskere i spenning – blir det sol? Før i tiden varslet kanonen noe helt annet enn fest og moro, da var skuddene varsel om ulykke, enten krigshandlinger eller brann. Da Larvik ble stattholder Gyldenløves residensby for nesten 350 år siden, var Danmark-Norge i konflikt med Sverige og jernverket i Hammerdalen et mulig mål for fiendtlige angrep. Derfor anla Gyldenløve forsvarsverker langs innseilingen og inne i byen, blant annet på Bøkkerfjellet.

Branner rammet hardt

En annen stor fare var brann. Her kom Bøkkerfjellet til å spille en viktig rolle, men først et stykke inn på 1800-tallet så vidt jeg har klart å finne ut. Som andre norske byer besto Larvik av trehus tett i tett med plankegjerder mellom. Ble det brann i et hus spredte den seg raskt videre, og slik ble Larvik rammet av større og mindre branner gjennom 1600- og 1700-tallet. Brann betød katastrofe for familiene fordi alt de eide personlig brant opp, og ofte gikk levebrødet med i flammene samtidig. Enten det dreide seg om en stor handelsbod, et lite snekkerverksted eller tobakksproduksjon i bakgården.

Og da tenker du: Men hva med forsikring? Man var vel forsikret mot brann den gangen også?

Kyndige menn gikk fra hus til hus

Den Almindelige Brandforsikrings-Indretning for Bygninger ble først opprettet ved kongelig forordning av 18. august 1767. I Larvik skjedde branntakseringen på samme måte som i resten av Norge. Byen ble inndelt i roder og takstmenn gikk fra hus til hus, takserte og gjorde opp forsikringsstatus for innbyggerne. Det var et krevende arbeid som omfattet bolighus, uthus, næringsbygg og sjøboder. Ordningen var pålagt for huseiere i byene og ble gjennomført hvert tiår.  Hver enkelt gårdeier betalte inn et årlig beløp som skulle dekke erstatningen i tilfelle av brann. Takstmennene ble valgt blant byens vel ansette borgere og måtte være både bygnings- og skrivekyndige. På grunn av grevens bestemmelser for hvordan byens grenser skulle være, ble Langestrand og jernverket ikke tatt med i byens taksering fra først av, mens Trollesletten, Fritzøebakken og Torstrand med Halsen ble taksert sammen med «det egentlige Larvik».

Brannvarsling med kanon

Brannvesenet besto i likhet med branntakstmennene av borgere som ble valgt til embetet, og dessuten offentlig ansatte vektere som skulle våke over ro og orden i gatene og varsle i tilfelle brann. Vekteren var lett gjenkjennelige i sin store kappe og solide støvler. I hånden hadde han en såkalt morgenstjerne som var en lang stokk med en kule med pigger i den ene enden – altså et våpen. Til utrustningen hørte også en håndlykt. Vekteren gikk bestemte runder og ropte ut timeslag og vindretning.

Slukkeredskapene på 1700-tallet besto av vogner med slanger, håndpumper og brannbøtter. Vannet måtte hentes fra brannbrønner som fantes blant annet i Kongegata, på Torget og på Storgata like nedenfor Thaulowsvingen. En ordning som var unik for Larvik, var byens samarbeid med greven om en stor brannvogn som sto parat til utrykning ved Herregården. Ved Herregården lå også den første brannvakta, omtrent der hvor restauranten Bedehuset ligger i dag. Det var satt opp en tretrapp til et flatt parti på fjellknausen der byens brannkanon var plassert. Ved siden av sto et skilderhus hvor vekteren kunne søke ly og se utover byen. I tilfelle brann brukte han sin advarende vekterpipe og så dundret det løs med skudd fra kanonen til forferdelse for sovende innbyggere.

Brannvakta flyttes

Tradisjonen forteller at en gang da vekter Hans Clasen sto på sin post kom det et hvitt spøkelse til ham om natten og sa: Du skal ikke stå her lengre. Så besvimte han og ble båret hjem til sitt hjem, vekterstua på Karlsrønningen, hvor han døde samme morgen.

Ikke vet jeg, men kanskje var det da man bestemte seg for å flytte brannvakten og samtidig kjøpe en ny stormklokke. Flyttingen til Bøkkerfjellet skjedde i 1851, men den som har øynene med seg vil se at vindfløyen bærer årstallet 1842. Trolig fulgte den med fra den tidligere plasseringen ved Herregården.

Bøkkerfjellets brannvakt var i bruk helt til byens stolthet, den nye brannstasjonen, sto ferdig i 1909. Det lille tårnet et godt synlig og fint kulturminne i byen, og fortjener å bli tatt vare på. Og selv om det ikke er det viktigste kulturminnet, har det like fullt en historie å fortelle om dramatikk og lokalsamfunnets innsats når krisen rammer.

Visste du at…?

Navnet Bøkkerfjellet stammer trolig fra bøkkeren Mikkel Christensen, som skal ha bodd i området på midten av 1700-tallet. En bøkker er en håndverker som lager tønner og baljer i tre.

Kilder:

Meddelelser fra det norske Rigsarchiv, indeholdende bidrag til Norges hitorie af utrykte kilder B.1. Chr. 1870 Historiske Optegnelser af Carl Deichman.

Erikson, Helena I.  Branntakster som kilde til økonomisk historie og geografi i Vestfoldminne 2007/2008, side 24–26.

Hesselberg, F.M. Kjøpstaden Larviks kommunalpolitik og byens ledende mænd 1671-1874, 1875-1896 og 1896-1910. Larvik. 1920.

Hesselberg, F.M. Larvik og bygdene, folk og yrke. Larvik. 1945. s. 22-23

Nyhus, Per. Larvik A-Å. 1999

Statsarkivet (Kongsberg), Larvik magistrat, Branntakstprotokoller 1767 – 1944

Den store brannvognen fra 1760-årene som sto i et eget hus utenfor Herregårdens vestfløy. Foto: Larvik Museum
Brannvaktstårnet på Bøkkerfjellet, trolig fotografert fra den nye brannstasjonen 1910-1915. Foto: Per Nyhus lokalhistoriske fotosamling.
Parken under opparbeidelse, etter nedleggelsen av pukkverket som var i funksjon fram til 1933. Foto: Per Nyhus lokalhistoriske fotosamling.
Vindfløyen fra 1842 trenger sårt vedlikehold! Foto: Aina Aske
Stormklokken fra 1851 er fremdeles på plass under tårnet, men det er lenge siden den slo sine timeslag til opplysning for alle og enhver om «hvad klokken var slagen». Foto: Aina Aske