Levende historie som museal formidling

Her på Midgard vikingsenter er målet vårt å levendegjøre historien ut fra et forskningsbasert fundament. Gjennom levendegjøringen skal fortiden bli lettere tilgjengelig for et bredt publikum. I Gildehallen og området rundt gir vi gjestene våre muligheten til ikke bare se, men også lukte, kjenne, smake og oppleve fortiden. Frivillige, ofte omtalt som levende historikere eller reenactere, skaper sammen med de historiske omgivelsene en troverdig ramme for formidlingen.

Men hva betyr det egentlig å være involvert i levende historie på et museum?

Levendegjøring av historie, en gammel ide


Gjenskaping av historiske hendelser er ikke noe nytt. Allerede i antikken gjenskapte romerne kjente slag foran et publikum. I middelalderen og renessansen var det heller ikke uvanlig at turneringer forsøkte å gjenskape ulike historiske hendelser. På 1600-tallet gjenskapte engelskmennene ulike slag. En slik gjenskapning fant sted i London i 1638. Noen år senere, i 1645, midt under den engelske borgerkrigen, ble et tidligere slag fra den pågående konflikten gjenskapt av rundhodene. I 1839 ble Eglintonturneringen arrangert, en begivenhet som trakk over 100.000 tilskuere. Ofte var det nettopp militære hendelser, slik som kjente slag, som var fokuset.

Museet Skansen i Stockholm, opprettet i 1891, ble en modell for senere friluftsmuseer. På Skansen ble bygningene levendegjort ved hjelp personer ikledd folkedrakter, som sammen med et stort antall dyr skulle fylle stedet med aktivitet. Målet var å formidle hverdagsliv gjennom et levende miljø. Dette var en ny retning, vekk fra det tidligere fokuset på kamp og krigføring. Levendegjøring ble også en permanent del av formidlingen, ikke kun enkeltstående hendelser slik som det hadde vært.

Selv om levendegjøring tidlig var viktig på Skansen var det ikke før på 1970-tallet friluftsmuseene sitt hovedfokus gikk fra å være rettet mot bygninger og gjenstander til å være mer rettet mot menneskene bak gjenstandene. Spesielt på 90-tallet ble det i Skandinavia bygget en rekke bygninger basert på arkeologiske utgravninger. Antallet i Norge er lavere enn i våre naboland. En årsak kan være en økende bruk av forhistorie, både knyttet til turisme og andre kommersielle interesser. Samtidig ble historisk gjenskapning mer populært, og grunnlaget ble lagt for det store og varierte miljøet som eksisterer i dag.

Levende historikere demonstrerer kamp. Foto: Jørgen Steen

Hva er egentlig levende historie?

Levende historie er et svært bredt begrep med ulike betydninger og bruksområder. En må stille seg spørsmålet om historien skal levendegjøres for utøverne egen del, eller museumsgjestene? På et museum er det selvfølgelig gjestene som står i fokus, men det betyr ikke nødvendigvis at utøverne ikke kan få den samme opplevelsen. Tvert imot! Både utøver og museumsgjester bør få følelsen av å reise tilbake i tid.

Levende historie kan dekke et bredt spekter av aktivitet. En side av levende historie kan gli over mot eksperimentell arkeologi, som aktivt brukes innen forskning. I andre tilfeller er målet å bidra til å skape en stemning eller en opplevelse. For de fleste vil nok ofte fokuset ligge et sted mellom disse to ytterpunktene. En fellesnevner for mange er et fokus på ulike former for aktivitet. Dette kan for eksempel være ulike former for håndverk knyttet til produksjon av tidsriktige drakter, sko, og annen nødvendig utrustning. Dyktige håndverkere kan samarbeide med forskere og på den måten bidra til ny forskning og kunnskap.

Historisk matlaging hvor tidsriktige ingredienser og utstyr blir benyttet, er også en spennende aktivitet. I tillegg kan det også sankes inn noen sosiale poeng fra matglade leirdeltagere. Bueskyting, spydkasting og ulike historiske leker er også svært populært blant publikum, og en stor bonus er at dette er aktiviteter som de aller fleste enkelt kan delta i.

Nettopp det at publikum selv kan delta styrker den levende formidlingen. Der det er mulig bør publikum inviteres inn i det historiske rommet ved å prøve selv. Publikum forventer også i stadig økende grad å selv kunne være aktive deltagere, ikke kun passive observatører.

Publikum for selv prøve ulike håndverksteknikker. Foto: Torstein Gamst

Begrepet autentisitet

Når vi snakker om å oppnå denne tidsreisen blir begrepet autentisitet ofte trukket inn. Innenfor kulturminnevern brukes begrepet ofte i betydningen «det opprinnelige». Gjenstander utstilt i en museumsmonter vil oppfattes som autentiske. Det er de gjenstandene som faktisk ble brukt av mennesker i fortiden. Moderne kopier kan derfor ikke være autentiske. Det de kan er å gi et inntrykk av hvordan den autentiske gjenstanden så ut da den var ny og hvordan den ble benyttet. Når det gjelder klær og bygninger er rekonstruksjoner, enten fysiske eller digitale, ofte den eneste måten vi kan få et inntrykk av hvordan originalen så ut.

Innenfor levende historie snakker vi også om autentisitet, men da ofte i betydningen hvor ekte eller troverdig en rekonstruksjon eller et miljø er. Dette kalles ofte «opplevd autentisitet». Gjenstander, drakter og annet utstyr museumsgjester møter i en slik sammenheng bør i størst mulig grad være nøyaktige kopier eller best mulig tolkninger av arkeologiske funn. De er laget av samme materiale, og bør ha tilnærmet samme egenskaper som originalene. Dette er et viktig element som bidrar til å opprettholde illusjonen om en levende fortid.

Vi kan se på området der formidlingen foregår som en teaterscene, som bidrar til å skape illusjonen. Hvis scenen er troverdig, slik som ved at en kan se verktøyspor fra kopier av historiske verktøy på bygningene, blir opplevelsen styrket. Nettopp slike detaljer er viktige for museumsgjesten som skal kunne ta og føle på alt de møter. De vet kanskje ikke hvordan overflaten på en planke skal være, men de kjenner fortsatt at den er bearbeidet på en annen måte enn vi gjør i dag. På den måten blir illusjonen styrket. Det samme gjelder for draktene til formidlere, våpen, smykker, redskaper, møbler og annet museumsgjestene kommer i kontakt med.

En levende historiker i arbeid. Foto: Torstein Gamst

For at illusjonen skal fungere kan vi ironisk nok ikke alltid holde oss 100% til kildematerialet. Et eksempel er at mange bygninger, selv om de fremstår som mer eller mindre autentiske, kan ha moderne lys og oppvarming. Begge deler er viktig, spesielt ved skolebesøk og annen formidling til barn. Det er imidlertid viktig i slike tilfeller at de moderne elementene skjules så godt som mulig, slik at illusjonen ikke brytes. Imidlertid bør vi alltid være kritiske til slike løsninger og grundig vurdere både om det er nødvendig og om den valgte løsningen bidrar til å opprettholde illusjonen.

Alle som er til stede i det historiske miljøet i tidsriktig drakt og utstyr bidrar til opplevelsen. Det er derfor viktig at alle er bevisste på at sitt eget bidrag hjelper til å bygge oppunder den historiske illusjonen. Dette gjelder både det materielle, dvs. egen drakt og utrustning, men også den kunnskapen som formidles. Det enkleste er kanskje å hjelpe noen som har mer kunnskap enn seg selv med et håndverk eller en aktivitet. Ikke bare lærer man mye, man får også noe man selv kan drive med. Etter hvert som man lærer mer, blir det lettere å drive med formidling på egen hånd.

Hvordan lære bort kunnskapen?

Formidling handler om å lære bort noe til andre, og kan gjøres på mange ulike måter. Ulike måter å formidle på passer til ulike typer kunnskap.

Noen eksempler på ulike formidlingsmetoder som ofte brukes er:

  • Foredrag: formidler står og forteller om et tema
  • Demonstrasjon: formidler viser en aktivitet (f.eks et håndverk) og forteller om dette
  • Instruksjon: publikum får selv prøve aktiviteten, mens formidler instruerer og lærer bort
  • Egen utprøving: publikum prøver selv uten en formidler som instruerer. Fungerer bare med veldig enkle aktiviteter hvor det ikke kreves noe forkunnskap for å prøve. Ofte omtalt som en selvgående aktivitet
En levende historiker formidler om plantefarging. Foto: Torstein Gamst

Som i de fleste andre situasjoner er det lett å lære bort noe man kan. Det er derfor et godt råd å holde seg til den kunnskapen man er sikker på når man skal formidle. Spør publikum om noe man ikke kan svare på så er det kanskje noen andre som kan dette bedre. Hvis ikke, må man bare si at det vet man dessverre ikke. Publikum får da også et inntrykk av at man er nøye og troverdig. Det er viktig å huske på at ingen er ekspert på alt, uansett bakgrunn og erfaring.
God formidling handler heller ikke bare om å snakke. Det kan være å lære bort ulike former for håndverk eller aktiviteter. For et barn som aldri har tent opp et bål før kan det å lage en gnist med ildstål, for deretter å tenne et lite bål være dagens største opplevelse. Dette er også god formidling, selv om det ikke krever stor historiefaglig kunnskap.

Det å være involvert i levende formidling på et museum er derfor ikke så krevende som det kanskje kan virke som ved første øyekast. Du kommer langt med litt kildekritikk, en vilje til å lære og et ønske om å lære bort.


Kilder:

Openarch – Management of Open-air Museums

Lillevik S. – Rekonstruksjon og autentisitet, Masteroppgave i Arkeologi, UiO, 2011

 

En levende historiker demonstrerer hvordan styrefjær festes til en pil. Foto: Torstein Gamst