Formannskapslovene – for by og bygd

14. januar 2012 var det 175 år siden kommunene og fylkeskommunene fikk sin «grunnlov», Formannskapslovene.

Da ble det kommunale selvstyret innført i Norge, med folkevalgte representanter i de lokale styringsorganene.

Bildet viser et utdrag av Formannskapsloven fra 1837.
Utdrag av Formannskapsloven fra 1837.

Det var neppe tilfeldig at Formannskapslovene ble sanksjonert av kong Carl Johan nettopp denne datoen. 14. januar 1814 var nemlig datoen for Kielfreden i 1814, der danskekongen måtte avstå Norge til Sverige.

Byene kom sent med i fellesskapet

Formannskapslovene består av to lover; en for by og en for bygd. Det var «Lov om Formandskaber paa Landet samt om Bestyrelsen af Districternes almindelige Commune-Anliggender» og en tilsvarende for «Kiøbstæderne». Loven for landdistriktene inneholder også bestemmelser om amtskommunen i kapittel tre «Om Amtsformandskaberne».

Loven om formannskaper på landet omtaler både landkommunene (herredene), som stort sett tilsvarte prestegjeldene i utstrekning, og amtskommunene. Det skulle opprettes amtsformannskaper i hvert amt, og disse bestod av ordførerne for alle landkommunene.

Byene kom ikke med i dette fellesskapet før i 1964, da en egen lov for fylkeskommuner ble iverksatt. Amtskommunene endret navn til fylkeskommuner i 1918.

Amtsformannskapet trådte sammen en gang i året, i juni eller juli, «paa et for alle dens medlemmer saavidt muligt beleiligt liggende Sted i Amtsdistrictet». For Jarlsberg og Laurvig Amts vedkommende møttes amtsformannskapet til forhandlinger for første gang på Tønsberg Rådstue 9. juli 1838.

Bildet viser en utskrift fra amtstinget 1938 Jarlsberg og Laurvig Amts
Amtstinget 1938 Jarlsberg og Laurvig Amts

Sto bak etableringen av skoler

Amtmannen var ordfører for amtsformannskapet, men uten stemmerett. Han satte opp budsjett og forberedte sakene som ble behandlet. Han fikk dermed en dobbeltrolle som både statlig embetsmann og administrativ leder for amtskommunen, en rolle som varte til 1976. Amtmannen hadde også ansvaret for å føre og oppbevare møteprotokollen, som vi kan studere i dag som en viktig kilde til amtskommunens gjøren og laden gjennom tidene.

Amtskommunens utførte i hovedsak oppgaver som var for store for landkommunene å løse hver for seg. Utgiftene kunne da utlignes på alle kommunene i amtet. Dette var oppgaver innen sunnhetsvesen, veivesen, rettsvesen og etter hvert også innen skole. Amtskommunen stod bak etableringen av amtsskoler (fylkesskoler fra 1918), landbruksskoler og husmorskoler rundt århundreskiftet.

Amtskommunen ble altså opprettet ved Formannskapslovene i 1837, som et samarbeidsorgan for landkommunene innen amtet, med ordførerne som faste representanter i amtstinget og amtmannen som ordfører og administrativ leder. Denne ordningen varte helt til 1976 da den «nye» fylkeskommunen så dagens lys, etter en 15 års omleggingsperiode. Det ble nå direkte valg til fylkesting, direkte fylkesskatt og ansatt egen administrasjonssjef, fylkesrådmannen.