Frigjøringsdagen 2025

Takk for at jeg har fått lov til å komme på en så viktig dag for å si noen ord.  For å holde en slags fredsappell kanskje? Det kjennes ganske stort, for hvem er jeg annet enn et enkeltmenneske? Hvem er vi alle annet enn enkeltmennesker? Jeg er Ulla. Der borte står Tor Arne. Og Nils Oskar. Edith. Ane. Og der står du. Jeg er en og du er en.

Vi mennesker har en lei tendens til å dele oss – og hverandre - inn i kategorier. Nesten alle gjør det, det er akkurat som om det gjør oss trygge - og kanskje tenker vi at det gjør oss tydelige overfor hverandre.

Men det kan faktisk være sårbart.

Fordi det legger til rette for at vi lett kan betrakte hverandre som “oss og dem”.

Vi kan plassere oss på hver vår tue og sette søkelys på forskjellene, vi kan sette opp skott, kjenne at det fremmede ikke bare er utfordrende, men direkte truende.

Jeg sier “kan” - som om det det er en mulighet - men det skjer jo faktisk hele tiden, dette. Verden er full av “oss og dem”. Av skott og trusler.

Gjennom ti år har jeg hatt med meg over 20 000 ungdommer til en konsentrasjonsleir fra andre verdenskrig. Vi har ikke reist til Polen for å komme dit, ikke til Tyskland heller. Leiren lå i Tønsberg, her på Berg. De første fangene som ankom, var jødiske menn og gutter over 15 år. En av disse mennene het Martin, 103 år ble han, og da jeg besøkte ham på Jødisk aldershjem i Oslo, fortalte han at «De sa så fint at det skulle hete interneringsleir. Men det var en norsk konsentrasjonsleir, der vi ikke skulle overleve. Det sa de med det samme vi kom dit. Og den trusselen levde vi med så lenge vi var der». Martin havnet på Berg sammen med morfaren min, Moritz Nachtstern. Han var her sammen med Isak Plesansky fra Tønsberg. Julius, Emil Georg og Benjamin Koklin, Markus og Leopold Jaffe. Fra Tønsberg de også. Abel Lahn fra Sandefjord. Isak, Martin, Elias, Samuel, Herman og Frank Sachnowitz fra Larvik. Max Basseches fra Nøtterøy. Alle var de enkeltmennesker. En pluss en pluss en. 336 menn. 336 fanger. Leiren var helt uferdig da de kom. Så de ble satt til å bygge et fengsel rundt seg selv. Tenk på det! Tenk på hvordan det føles å trekke piggtråd rundt faren sin. Rundt småbrødrene sine. Rundt sine håp og lengsler.

Ungdommene som jeg tar med meg til Berg får lære om dem. Om hva som skjedde. Og noe om hvorfor. Et av målene med besøkene er å demme opp for historieløshet. Historieløshet kan få ekstreme utslag. Og det er avgjørende at vi – og de som etter oss – har kunnskap og lærer oss til å kjenne igjen noen av de livsfarlige mekanismene som vi vet forekommer i forkant av overgrep mot menneskegrupper. I forkant av krig. I forkant av folkemord.

Aldri mer. Aldri igjen. De gamle i min familie sa dette ofte. Og det er ganske mange av oss som har mumlet det samme. Eller i hvert fall lest det. Følt det. Håpet det. Litt merkelig egentlig. Som om verden har opplevd et virkelig fravær av krig. Som om ikke menn, kvinner og barn, til enhver tid, et eller annet sted på jorda, har grått og ropt og skutt og blødd fordi noen har ønsket og ranet til seg mer jord, mer gull, mer makt.

Og nå brenner det igjen. 

I dag, 85 år etter at 2. verdenskrig rammet vår egen region, og på denne dagen 80 år etter at norske flagg igjen ble heist på stang etter stang, ser vi en verden styrt av gruppe- og stereotypitenkning, der sosiale medier, aviser og munner er fylt av fremmedfiendtlige ytringer, hatprat er sluppet inn i vårt daglige vokabular, kjønnsmangfoldet angripes, folkegrupper angripes, det er blodige kriger i Europa og i Midt-Østen. Vi har bildene på netthinnen, i feeden vår. I samvittigheten. Og det heiles fra podiet i beste sendetid.

Og i dette lider enkeltmennesker. Enkeltmennesker flykter. Enkeltmennesker blir drept.

Vi er nødt til å se vår tid for det den er. Se våre ledere for hvem de er og hva de står for. Same shit, different wrapping. Putin hevder at Ukraina blir ledet av narkomane og nynazister. Han holder forvrengte leksjoner med alternative versjoner av historiske hendelser og forsøker å trekke paralleller til nazistenes invasjon av Sovjetunionen. Men størsteparten av Europa har tydeligvis fulgt med i historietimen. Folks historiebevissthet har vist seg skjerpet og avslørt parallellene: dikt og forbannet løgn.

Å fortsette denne avsløringen er avgjørende. For også «over there» finnes en leder som bygger opp alternative narrativer, som undergraver sannhet og kritisk tenkning. Mangfoldet vi består av. Demokratiet.

Jeg kunne fortsatt å ramse opp ledere. Men det gjør meg utrygg og det sier også noe om hva slags verden vi lever i.

Da jeg ble født, var det 25 år siden 2. verdenskrig endte. Et lite blaff, det skjønner jeg jo nå. Mange av oss bærer på en tøff bagasje, sånn er det å være menneske. Noen av oss har opplevd krig og lidelse selv – mens andre, på ulike vis, har arvet en form for smerte.

I Talmud kan vi lese at «Et menneske er ikke glemt før dets navn er glemt». Det er uendelig vakkert. Og det klinger så fint og sårt i takt med et dikt av forfatteren Margareth Skjelbred, som er innfelt i et minnesmonument på Berg:

 

Millioner, sa de, ikke glem det

Millioner. Jeg er bare én

Jeg er én som var her

Jeg er én som dro bort.

Blant millioner glemmes man fort.

Jeg er én.

Ta mitt navn og gjem det.

En elev regnet ut at det vil ta 138 dager å telle til seks millioner. Hvordan skal vi favne om enkeltmenneskene i dette menneskehavet? Elevene er opptatt av dette – for det å bli borte uten å bli husket, er en skremmende tanke.

Men noe som er like skummelt for dem er å leve uten å bli lagt merke til, uten å bli sett som den personen de er ment å være. Det er skadelig, vi vet jo det. Skadelig for oss alle. For når man ikke blir anerkjent som et fullt individ, så blir det nær umulig å ta inn andre. Så når ungdom er hos meg på Berg, forsøker jeg å se dem. Jeg går bort til hver og en, der de sitter på rekke og rad. Jeg gir dem hånden min og vi forteller hverandre hva vi heter. Det er en anerkjennelse av tilstedeværelse. Og selv om den er rask, så er den er der. Og jeg har tro på at den blir værende.

Jeg er en og du er en.

Først når vi tar innover oss dette, kan vi legge til rette for respekt og fred mellom oss.