Hva er folkedans?

I alle fall gjelder dette for instrumentalmusikken, altså musikken spilt på fele eller andre folkemusikkinstrumenter.

Før midten av 1800-tallet var det ikke tradisjon for å sette seg ned og bare lytte til musikk. Musikken skulle ha en funksjon. Og en av de viktigste funksjonene for instrumentalmusikken var dansen. Til de fleste sosiale sammenkomster av festlig art var samværsdansen helt selvfølgelig. 

Utover på 1800-tallet, etter at byborgerne og eliten, gjennom nasjonalromantikken, hadde fått øre og øyne opp for folkemusikken, ønsket stadig flere å utelukkende være lyttere til musikken - ikke å danse til den. Hardingfelekonserter ble satt opp for bypublikummet, og mot slutten av 1800-tallet var det flere spillemenn som spesialkomponerte eller arrangerte, såkalte “lydarslåtter”, slåtter som kun var til for lytting. Da ble ikke danserytmen nødvendigvis det viktigste i musikken, men den kompositoriske utviklingen. Ikke helt ulikt en klassiske musikkomposisjoner.

Frem mot midten av 1800-tallet var det de såkalte bygdedansene som var de mest utbredte på landsbygda i Norge, også i Vestfold. Dette var dansetyper som springdans/pols, ganger og halling.

Særlig på storgårdene, i bynære strøk og i byene hadde også turdansene stor popularitet. Dette var danser som hadde utviklet seg ved hoffene i England og Frankrike og som i stor grad fulgte bestemte mønstre med oppsatt i formasjoner, gjerne med en gruppe som danset samtidig.

Utover på 1800-tallet ble flere nye europeiske motedanser populære i byer og bygder i Norge. De mest tradisjonstro var skeptiske, de følte at bygedansene var truet, men særlig ungdommen tok til seg disse dansene som har fått navnet runddanser. Navnet kommer av at man her fikk mulighet til å holde rundt hverandre, altså omfavne hverandre i dansen, og så snurret paret rundt sammen. Før hadde man stort sett gått ved siden av hverandre. Runddansformene som ble populære var blant annet vals, masurka, reinlender og polka.

På begynnelsen av 1900-tallet etablerte også den allsidige kulturpersonligheten Hulda Garborg (1862-1934), og flere med henne, sangdans-tradisjonen i Norge. Det var en danseform som fant sin inspirasjon i eksisterende folkedanser på Færøyene som man mente hadde forbindelser tilbake til middelalderen. Dansen ble også kalt folkevisedans og besto i at deltakerne danset til folkeviser og middelalderballader man selv sang mens man holdt herandre i hendene i en stor ring. Sangdansen ble raskt svært populær i Norge og danses fortsatt i leikarringer rundt i hele landet, også i Tunsberg leikarring.

Da nye danser, særlig fra Det amerikanske kontinentet, satt fyr på dansegulvene, også i Norge, etter første verdenskrig, føltes plutselig også runddansene gamle og ble derfor kalt gammeldans. Særlig danser som foxtrot, tango og quickstep ble nå populære, også på bygdene. Rundansene, som tidligere hadde vært den nye utfordreren til bygdedansene, ble nå selv fortrengt av nye populære danser. Runddansen fikk derfor fort tilnavnet gammeldans.

Etter andre verdenskrig har danseformer som swing, rock ‘n’ roll og disko i tur og orden oppnådd popularitet både i bygd og by - og dessuten gjorde sitt inntog på danseskolene. Spørsmålet er om vi også må regne disse nye dansene som folkedanser?

Det dreier seg jo definitivt om folkelige danser - i den forstand at de blir danset og brukt av et bredt lag av folket. Samtidig er danser som swing og rock ‘n’ roll mer direkteimporterte danser fra utenfor landets grenser. Det er da vanskelig å snakke om en lang tradisjonsutvikling i norske bygder.

Men også runddansene, som vi har sett, ble direkte importert til Norge - den gang fra det europeiske kontinentet. Selv om en del fryktet at runddansene skulle ta knekken på bygdedansene, ble den også etter hvert inkludert som norsk tradisjonsmusikk- og dans.

Til syvende og sist er nok ikke det viktigste hvilke danser som regnes som folkedanser og hvilke som ikke blir inkluderes i en norsk tradisjon. Det viktigste er at folk samles og danser sammen - uavhengig om det er bygdedans, runddans, swing eller disko.