Hva er folkemusikk?

Når du hører ordet folkemusikk, tenker du kanskje på hardingfele, langeleik eller gamle toner og rytmer som skiller seg fra moderne musikk. Kanskje ser du for deg en bunadskledd spillemann på et bygdetun i Telemark, Valdres eller Hardanger.
Alt dette er folkemusikk – men folkemusikk er også mye mer. Det er levende tradisjoner, ulike uttrykk og musikk som stadig utvikler seg, både på bygda og i byen.

Det har særlig dreid seg om det vi kan kalle bruksmusikk, musikk som har spilt viktige roller til spesielle anledninger, som vuggesanger, også kjent som bånsuller, og sanger brukt til lek og sosiale sammenhenger, til gårdsarbeid og seterliv, som lokk, samt religiøse anledninger som salmer. Sang har også blitt brukt til dans, såkalt tralling eller slåttestev.

Instrumentalmusikken har også tradisjonelt blitt brukt først og fremst til sosiale anledninger, særlig til dans, men også til seremonielle sammenhenger som bryllup og begravelse.

Det som skiller folkemusikken fra vestlig klassisk musikk, er at den tradisjonelt har blitt muntlig overført fra utøver til utøver. Der de klassiske komponistene skrev sine verk ned med noter, gjerne med tilhørende beskrivelse av både tempo, styrke og stil, var det som oftest gjennom møter med andre spillemenn eller sangere der man som folkemusiker tillærte seg både slåtter og sanger.

Folkemusikerne prøvde da å kopiere læremesterens spill eller sang for siden å utvikle sine egne varianter av disse. Slik har folkemusikken utviklet seg fra generasjon til generasjon, gjennom flere hundre år.

Dette kalles tradering og er en helt vesentlig del av folkemusikken frem til i dag. I dag kan man også tilnærme seg gammel musikk gjennom lydopptak fra for eksempel et arkiv.

Folkemusikken som begrep ble først definert av diktere og tenkere i overgangen fra 1700- til 1800-tallet i åndsstrømningen som har fått navnet romantikken. Det var den tyske teologen og filosofen Johann Gottfried Herder (1744-1803) som var den første til, i filosofisk sammenheng, å knytte ordet folk til sang, altså folkesang (Volkslied). Herder ville på den måten understreke at folkets sanger (og musikk) var et ekte uttrykk for folkets stemme, med andre ord det genuint folkelige, i motsetning til elitenes musikkutfoldelse.

I Norge, som i andre europeiske land, ble Herders begrep tatt vel imot, og det satte i gang en bølge utover på 1800-tallet, en periode som i Norge fikk navnet nasjonalromantikken. Både teologer, diktere og musikere saumfarte daler og fjellbygder på jakt etter den ekte norske stemmen. Folkeeventyr, sang og musikk ble samlet inn i stor skala. Nå skulle vi finne vår egen musikkarv, som ikke var besudlet av alt for mange impulser fra eliten eller fra utlandet. Dette var tross alt midt i nasjonalromantikken.

Men i grevskapene, altså området som i dag utgjør Vestfold, var det stort sett ingen innsamlere som oppsøkte i løpet av 1800-tallet. Kyst- og bynære strøk, som hele Vestfold for det meste var, var ikke interessant.

Dikteren Aasmund Olavsson Vinje hadde faktisk et eget nedsettende navn på slike områder: «rilenes land». Ril var en opprinnelig skotsk folkedans som hadde blitt populær også i kystnære strøk i Norge utover på 1800-tallet. Men Vinje. og andre med ham, betegnet nok denne musikken og dansen som et rent fremmedelement.

I dag er de fleste enige om at også kyst- og bynære områder, som Vestfold, har sine egne folkemusikktradisjoner og at disse er like distinkte og verdifulle som musikktradisjonene i andre områder. 

Også tidligere tiders vestfoldinger har hatt behov for sang- og musikkutfoldelse. De har også sunget for barna sine om kvelden. Gjennom hundreårene før oss har sang og musikk blitt brukt til lek og dans, til fest og moro, og til trøst i sorgtunge stunder.

Folkemusikk er heller ikke noe som lever adskilt fra andre musikkstrømninger og innflytelse utenfra. Folkemusikken er på vandring, den lar seg inspirere av musikk fra andre tilknyttede geografiske områder og fra det store utland.

Gjennom traderingen er det også den enkelte utøver, musiker som sanger, som er med på å videreutvikle en tradisjon. Det er det begrepet levende tradisjon handler om.