Folkemusikk
Folkemusikk:
Også kalt tradisjonsmusikk, musikk som over tid, og fra generasjon til generasjon, utvikler seg gjennom muntlig overføring – såkalt tradering.
Av / etter:
Innen klassisk musikk vet vi ofte hvem som har komponert et musikkstykke, altså hvem som er opphavspersonen. Det er mye mer sjeldent innen folkemusikken, særlig når det gjelder eldre folkemusikk. Når man sier at en slått eller vise er etter den eller den, mener man hvem som er kjent for eller står bak de ulike versjonene av slåttene og sangene. «Etter» kan også vise til hvem man som musikeren eller sangeren som fremfører stykket har lært lært det av, altså hvem som har vært læremesteren.
Kilde:
Person som innehar kunnskap om musikk, sang eller dans og lærer dette videre til andre.
Ornamentikk:
Et mye brukt musikalsk element i både instrumental og vokal folkemusikk. Ornametikk betegner pynt på melodilinjen og inkluderer også det som kalles triller eller krull.
Naturtoneskalaen:
Også kjent som overtonerekka. Betegner tonene som kommer naturlig frem når man for eksempel blåser i et blåseinstrument uten ventiler, klaffer eller hull. Disse tonene kalles naturtoner og utgjør sammen en naturtoneskala eller overtonerekke. De ulike naturtonene i naturtoneskalaen oppstår ved overblåsing, altså ved å øke lufttrykket.
Naturtonene kan for oss i dag virke uvante når de spilles sammen. Det er fordi vi er vant til en såkalt temperert skala. Denne ble utviklet og standardisert til den klassiske musikken frem mot 1700-tallet. Den temperte skalaen finner vi for eksempel på et piano der spennet mellom de 12 halvtonene i skalaen er tilnærmet like store. Slik er det sjelden i eldre tradisjonsmusikk – verken innen norsk tradisjon eller innen tradisjonsmusikk i andre land.
Kappleik:
Konkurranse i folkemusikk og folkedans. Mer formelle lokale og regionale konkurranseformer ble vanlige mot slutten av 1800-tallet. Disse kappleikene fant gjerne sted i forbindelse med markeder eller spill- og dansetreff der spillemenn, sangere og dansere møttes. Det finnes fortsatt mange lokale og regionale kappleiker over hele landet.
Hver sommer arrangeres landskappleiken av folkemusikkorganisasjonen Folkorg, og er norgesmesterskap i folkemusikk og folkedans. Her konkurreres det i ulike sjangre, blant annet vanlig fele, hardingfele, sang og dans. Konkurransen er delt inn i mange klasser, fra junior til senior og i A-, B- og C-klassen. I A-klassen er de ypperste folkemusikerne og -danserne representert. Folkorg arrangerer også Landsfestivalen i gammeldansmusikk hver sommer.
Takt:
Betegnelse på de jevne slagene i musikken. I et notesystem angis taktarten med for eksempel 2/3 eller 4/4. En takt består i norsk tradisjonsmusikk oftest av to, tre eller fire slag. Av bygdedansene går springdansen i tretakt mens halling og gangar går i totakt.
Symmetrisk og asymmetrisk takt:
Takten er naturlignok veldig viktig innenfor dansemusikken. Dansemelodiene kan enten ha symmetrisk takt, altså at alle taktslagene har lik lengde, eller asymmetrisk takt, at taktslagene har ulik lengde innenfor samme takt. Særlig innenfor bygdedanser i tredelt takt, altså springar, pols og springdans, er takten ofte asymmetrisk, men det finnes samtidig regionale forskjeller når det gjelder taktslagenes lengde innenfor samme takt.
I Vestfold, i likhet med Telemark, nedre deler av Buskerud, Akershus og Østfold, har springdansen som regel en kort treer. Det vil si at første og andre slaget i takten er lengre enn tredjeslaget.
Vokal og instrumental folkemusikk:
Et viktig skille innen folkemusikken går mellom vokal og instrumental folkemusikk, altså musikk sunget med den menneskelige stemmen og musikk spilt på instrumenter. Tradisjonelt har det vært lite bruk av akkompagnement i norsk folkemusikk. Det betyr sanger oftest ble sunget uten akkompagnerende instrumenter.
Tradisjonsområde:
Viser til fellestrekk innen en tradisjon og en tradisjonsutvikling i et avgrenset område. Det er ikke faste grenser for et tradisjonsområde, men man snakker ofte om Valdres, Setesdal, Vest-Telemark og Vestfold som ulike avgrensede tradisjonsområde. Noen mener at dette blir for bredt og ønsker å avgrense tradisjonsområdene ytterligere.
Vokal folkemusikk
Folkevise:
En samlebetegnelse på sanger/viser som har levd på folkemunne, altså som har utviklet seg gjennom muntlig overføring – fra generasjon til generasjon. Mange folkeviser finnes stort sett over hele landet, men oftest i ulike varianter i de ulike tradisjonsområder. Folkeviser kan deles inn i ulike sjangre som stev, ballader og bånsuller (voggeviser).
Stev:
Først og fremst brukt om firelinjet strofe med lyrisk eller poetisk innhold. Det finnes forskjellige typer stev med bestemte regler for oppbygging som gammelstev og nystev. Stevene har trolig vært utbredt i mange ulike tradisjonsområder, men er i dag først og fremst i bruk i Setesdal og Vest-Telemark. I Setesdal blir dessuten verbet å stevje (stevjast) brukt om konkurranse mellom to eller flere sangere om å komme opp med det beste stevet.
En annen form for stev er slåttestev, det vil si en strofe sunget på en melodi fra en slått. Det var ikke alltid teksten som var det viktigste ved slåttestevet. En tekst kunne imidlertid være til hjelp for å huske melodien. Hvis man ikke hadde musiker for hånden, kunne man også danse til slåttestev eller ren tralling. Kjerringa med staven er et kjent slåttestev.
Ballade:
En episk folkevise, altså med fortellende innhold, gjerne med svært mange vers. Balladene ble på 1800-tallet kalt folkeviser, men har senere fått navnet ballade, etter det latinske ordet for å danse. Ballader er en svært gammel sjanger, med røtter tilbake til middelalderen. Trolig har balladene økt i popularitet i Norge under Håkon Håkonssons regjeringstid på 1200-tallet. Håkon Håkonsson var inspirert av europeisk hoffkultur og fikk oversatt europeiske ballader til norrønt.
Innenfor skandinavisk balladetradisjon finnes det flere ulike kategorier eller typer ballader som naturmytiske ballader, legendeballader, historiske ballader, ridderballader, troll- og kjempeballader og skjemteballader. Den mest kjente balladen i dag er nok legendeballaden Draumkvedet. Sven Svane er et eksempel på en ballade som det fines varianter av over store deler av Skandinavia, også i Vestfold.
Skillingsviser:
Visetekst som i utgangspunktet var trykket i et skillingsblad, altså en billig folkelig trykksak, eller trykket som selvstendig visetekst. Begrepet sier dermed ikke noe konkret om visenes innhold, men det var ofte enkle og folkelige viser, gjerne med romantisk tema, som dominerte. Det finnes samtidig også eksempler på viser med religiøst eller humoristisk innhold. Ettersom det stort sett kun var visetekstene som sto på trykk, sang man ofte tekstene til kjente melodier som passet.
Revyviser:
Både profesjonelle revyer og amatørrevyer fikk stor popularitet i Norge fra slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet. Profesjonelle revyartister og -ensembler dro ofte på turne langs kysten med kjente slagere. Mange sanger fra revyene ble populære på folkemunne og fantes i ulike varianter i ulike tradisjonsområder. Revyvisene er oftest humoristiske, men det finnes også viser med et mer seriøst og politisk innhold.
Sjømannsviser/Sjøfartsviser:
Sanger med tilknytting til sjømenn og sjøfart. Det kan dreie seg om viser om livet på sjøen eller sjømenns liv på land. Visene kan ha blitt sunget om bord på skip eller være revyviser som omhandler sjømannslivet. Sjømannsviser kan også ha blitt brukt til arbeid, slik som sjantier som var arbeidssanger for å lette tungt og repeterende arbeid.
Hvalfangstviser:
En undersjanger av sjømannsviser som særlig var utbredt i Vestfold. Visene beskriver ulike sider ved hvalfangstlivet og kan ha vært skrevet av hvalfangere eller personer som ønsket å beskrive hvalfangerhverdagen. Mange av hvalfangstvisene ble brukt i revyer, enten i kystbyene, eller revyer arrangert på hvalbåtene eller på landstasjoner.
Laling:
Knyttet til seterlivet som en form for kommunikasjon mellom gjetere. Ved hjelp av laling kunne to eller flere gjetere kommunisere, selv over store avstander.
Lokk:
Knyttet til gårds- og seterlivet. Lokkens funksjon var å lokke med seg og kommunisere med beitedyrene. Lokken måtte spesialtilpasses dyrerasen og kanskje også til det enkelte dyret i flokken. Lokken kan både være melodiøs, men også avbrutt med det som kan minne om høye rop.
Bånsull:
Voggesanger for å få barn til å roe seg på kvelden og sovne.
Tralle:
Også kjent som hulle eller tulle. Beskriver sang uten ord. Ved tralling ønsker man oftest å etterligne instrumentalmusikken. Tralling ble også brukt til dans, hvis man ikke hadde musiker tilgjengelig.
Instrumental folkemusikk
Lydarslått, lyarlått:
Det meste av den instrumentale folkemusikken var opprinnelig dansemusikk. Mot slutten av 1800-tallet, også i takt med at bypublikumet fikk øyne opp for den norske folkemusikken, ble det stadig vanligere å utelukkende lytte til musikken på en konsert, senere også som innspilt musikk.
Begrepet lydarslått betyr altså at slåtten er ment å lyttes til. Lydarslåttene er oftest noe annerledes oppbygd enn ordinære danseslåtter. Tempo og dynamikk kan variere i større grad i lydarslåtten, ikke så ulikt klassiske musikkstykker kan være bygd opp.
Spelemannslag:
Gruppe av folkemusikere i samspill, altså som spiller sammen. Det dreier seg oftest om en samling med melodiførende feler eller hardingfeler, men spellemannslag kan også ha akkompagnerende instrumenter som bass. Spellemannslag ble særlig populære på begynnelsen av 1900-tallet og fikk god vekst nasjonalt etter andre verdenskrig. Sandar Spellemannslag i Sandefjord, stiftet 1981, er et eksempel fra Vestfold.
Samspill:
Betyr at to eller flere instrumenter spiller sammen, enten samspill med utelukkende melodiførende instrumenter eller med melodiførende instrument og akkompagnement. Innen norsk folkemusikk har samspill tradisjonelt spilt en mindre rolle. I hovedsak har folkemusikk blitt fremført på soloinstrumenter. Det har heller ikke vært vanlig å akkompagnere sang.
På 1900-tallet ble det, blant annet gjennom etablering av spellemannslag, stadig mer utbredt med samspill innen norsk folkemusikk. Runddansmusikken åpnet også i større grad opp for ensembler og akkompagnert musikk. Denne tradisjonen skjøt virkelig i været under gammeldansbølgen på 1970- og 1980-tallet.
Hardingfele:
En norsk fiolintype som i dag har fire overstrenger i tillegg til fire-fem underliggende resonansstrenger. De eldste hardingfelene man kjenner til ble trolig bygget i Hardanger på 1600-tallet. Medklingende understrenger er kjent fra europeiske barokkinstrumenter, som italienske viola d’amore. Det er derfor sannsynlig at utviklingen av hardingfela har blitt inspirert av lignende instrumenter utenfra.
Hardingfele ble mot slutten av 1800-tallet blant de fremste symbolene på norsk folkemusikk. Samtidig ble hardingfela stadig mer utbredt i regioner som tradisjonelt ikke hadde vært regnet som hardingfeleområder. I dag regnes Hardanger, Numedal, Valdres, Setesdal og Telemark som de viktigste hardingfeleområdene. I Vestfold har vanlig fele dominert, men hardingfele har også blitt spilt her, særlig av tilflyttende spillemenn.
Spillemann/ spellemann:
Betegnelse på instrumentalmusiker innen folkemusikken. Spillemann omtaler oftest felespillere, da dette tidligere var det dominerende folkemusikkinstrumentet. Spillemann-begrepet kan være problematisk da det verken i fortid eller nåtid utelukkende er menn som spiller folkemusikk.
I dag er nok derfor folkemusiker eller bare musiker vel så utbredt begrep om instrumentalmusikere innen tradisjonsmusikken.
Durspill:
Felles betegnelse for enrader og torader – to typer trekkspill som ble populære til dansemusikk i Norge fra slutten av 1800-tallet
Slått, lått, leik:
Instrumentalt musikkstykke innen folkemusikken, til dans eller lytting
Felestille:
Viser til hvordan fela, både hardingfele og vanlig fele, er stemt, altså hivlke grunntoner de ulike strengene skal ha. Særlig på hardingfele er det tradisjon for mange ulike felestiller.
Vanlig fele:
Tilsvarer fiolin, altså et lite strykeinstrument uten understrenger. Kalles også flatfele eller, tidligere, tysk fele. Feler brukt i folkemusikken skiller seg ofte fra fioliner brukt innen klassisk musikk ved at stolen, altså det lille vertikale trestykket strengene hviler på, er flatere enn hos en klassisk fiolin. Det fører til at det er enklere å få strengene til å klinge sammen, noe som er vanligere innen norsk tradisjonsmusikk enn innen klassisk musikk. Fiolinen ble utbredt i Norge fra 1600-tallet.
Eldre folkemusikkinstrumenter:
Som samlebetegnelse bruker man begrepet eldre folkemusikkinstrumenter om instrumenter som var i utstrakt bruk før fele og senere trekkspill ble dominerende på 1800- og 1900-tallet. Dette gjelder instrumenter som lur, harpe, munnharpe, lyre, tromme, langeleik, bukkehorn og ulke typer fløyter og klarinetter.
Det har i de senere år blitt økt interesse for mange slike eldre folkemusikkinstrument, kanskje særlig munnharpe og langeleik. I dag finneset finnes det egen klasse for eldre folkemusikkinstrument på landskappleiken.
Folkedans
Leikarring:
En forening der det danses norsk folkedans. Leikarringer som begrep ble populært fra begynnelsen av 1900-tallet. Leikarringer knyttes gjerne til Noregs Ungdomslag og Hulda Garborg sitt arbeid med sangdansen. Sangdansen danses fortsatt i leikarringer over hele landet - i tillegg til turdanser, runddanser og bygdedanser. Tunsberg leikarring er i dag den eneste leikarringen i Vestfold med et aktivt dansetilbud.
Steg, trinn, svikt:
Begrepene viser til gangen i folkedansene. Steg og trinn beskriver de konkrete dansetrinnene som tas. Svikt viser til bøyinger og strekkinger i kneet som er en del av dansens gang.
Bygdedans:
Samlebetegnelse på de gamle norske folkedansene som springdans/polsdans, gangar og halling. Disse hører til de eldste folkedanstypene som danses i dag. Gangen i bygdedansene skiller seg fra hverandre i ulike tradisjonsområder.
I Vestfold gikk springdansen ut av bruk på begynnelsen av 1900-tallet. Dansen har senere blitt rekonstruert med ulike tolkninger basert på beskrivelser og sammenligning med springdanser fra omkringliggende områder. Det har helt sikkert også blitt danset gangar i Vestfold-tradisjon, men gangen i denne er ikke lenger kjent.
Runddans:
Europeiske motedanser, særlig fra det tyske språkområdet, som ble populære også i Norge fra midten av 1800-tallet. Vals hører til den første av disse som ble populære her til lands, allerede fra første halvdel av 1800-tallet. Senere i hundreåret fikk også danser som masurka, polka, galopp og reinlender stor utbredelse og utfordret bygdedansens posisjon mange steder.
Fellestrekk for de fleste runddansetypene er at de er pardanser og at parene som oftest holder rundt hverandre og snur seg rundt sammen (om sin egen akse), noe som trolig har gitt navn til dansene. Fra 1920-tallet ble runddansene kjent som gammeldans for å skille dem fra nye populære danseformer som quickstep, foxtrot og tango. I dag er nok navnet runddanser like mye, om ikke mer, utbredt som betegnelse på dansen og musikken som hører til.
Turdans:
En samlebetegnelse på gruppedanser som har ulike formasjoner som utgangpunkt, gjerne rekker eller firkantoppstilling. Dansene har sitt utgangspunkt i europeisk hoffkultur og ble populære i Norge på 1800-tallet særlig hos overklassen, byborgere og hos storbønder. Navnet tur kommer av at dansen er bygd opp med en rekke ulike turer eller bestemte runder med regler for hvordan man skal forflytte seg i dansen.
Sangdans:
Også kjent som songdans eller folkevisedans. Norsk danseform, skapt av Hulda Garborg etter inspirasjon fra dansen på Færøyene. Sangdans kjennetegnes ved at danserne oftest holder hverandre i hendene i en stor ring mens de synger folkeviser, som det altså danses til.
Sanglek:
De fleste av oss har lekt eller danset til sangdanser. Dette er tradisjonelle leker der deltakerne synger en felles sang mens man gjør gitte bevegelser. Et kjent eksempel for mange er Bro, bro brille. Noen vil nok si at sanglekene er mer lek enn dans, men samtidig er disse et eksempel på tradisjonsdans eller -lek som har hatt svært bred utbredelse i Norge, både på bygda og i byene.
