80 år siden bombingen av Vallø

Halvøya Vallø, ved innseilingen til Tønsberg, har en lang industrihistorie. Fra første halvdel av 1700-tallet ble det kongelige saltverket bygget opp her, senere kom både større og mindre industribedrifter til, som glassverk, tapetfabrikk og ulik mekanisk industri. I 1899 ble oljerafenirrei etablert på den sørlige delen av halvøya.

Med stadig økt næringsaktivitet utviklet Vallø-samfunnet seg til en egen liten industriby, men samtidig et sted der alle kjente alle. Vallø kirke, som sto ferdig i 1782, var et naturlig samlingssted i nærmiljøet, i likhet med poståpneriet og landhandelen. Boligområdene som strakte seg fra det nordlige Vallø og opp mot Bogen, like nord for halvøya, besto i stort grad av småvillabebyggelse. For mange var Vallø et godt sted å arbeide og å bo.

Oljeraffineriet på Vallø var fra 1905 eid av Østlandske Petroleumscompagni A/S, et firma som gjennom fusjoner senere skiftet navn til A/S Norske Esso. Det var Norges eneste oljeraffineri og det største av sitt slag i Norden.

Etter den tyske militærmaktens angrep på Norge 9. april 1940 ble Vallø og oljeraffineriet derfor raskt et aktuelt alliert bombemål. Det å kunne begrense den tyske okkupasjonsmaktens tilgang til drivstoff i Norge ble prioritert, og allerede 24. april 1940 falt allierte bomber over Vallø. Angrepet var imidlertid begrenset og forårsaket kun mindre materielle skader.

Frykten for nye bombeangrep på Vallø og de konsekvenser den kunne få for lokalbefolkningen ble et vedvarende tema for de som bodde og arbeidet på Vallø og Bogen gjennom okkupasjonsårene, men bombeflyene uteble fra horisonten – helt frem til slutten av april 1945.

Like før midnatt den 25. april deltok om lag 80 britiske bombefly i angrepet på oljeraffineriet. Selve angrepet, lyden av eksploderende bomber og påfølgende flammehav, kunne høres og ses av svært mange i både Slagen og Tønsberg - og var dessuten synlig langt innover Oslofjorden. Oljeraffineriet ble først lysmarkert med fallskjermlykter slik at bombeflyene skulle ha klare siktemål. Det forhindret imidlertid ikke at flere bolighus ble truffet av bomber - også på Bogen ble hus rammet.  Petroleumstanker gikk også i lufta, noe som førte til store ødeleggelser i vid omkrets. Etter om lag 20 minutter var angrepet over, og flyene returnerte tilbake til Storbritannia.

Da det grydde av dag den 26. april, ble konsekvensene av angrepet stadig tydeligere. 53 sivile hadde blitt drept, i tillegg måtte 10 tyske soldater og et ukjent antall russiske krigsfanger bøte med livet. Listen over de 53 sivile som omkom er hugget i stein på minnesmerket over angrepet ved Vallø kirke.  Listen er lang, de yngste ofrene kun 5-6 år gamle, de eldste nærmere 90. 

De materielle skadene var også enorme. I tillegg til raffineriet og et stort antall bolighus ble Vallø hovedgård nærmest totalskadd i bombeangrepet. Hovedgården, reist i 1782 som forvalterbolig og gods tilknyttet saltverket, og omkranset av et omfattende parkanlegg med både pryd- og nyttehage, ble fredet allerede før andre verdenskrig. Utover noen fruktrær fra hageanlegget som fremmeles bærer frukter, finnes lite igjen av godset.

Mirakuløst nok ble Vallø kirke stående igjen nærmest uskadet etter angrepet, mens Vallø kapell fra 1932, litt lenger nord, nærmest ble totalskadet. Kapellet ble senere gjenreist.

Sorgen og de utallige begravelsene i maidagene 1945 for ofrene etter angrepet ble også satt i tydelig kontrast til de øvrige norske jubelscenene da fem års okkupasjon var over 8. mai 1945. Hvordan skulle man kunne vise glede over at Norge nå igjen var fritt, når man samtidig måtte følge sine kjære til den siste hvile? På Vallø flagget man på halv og på hel stang om hverandre i maidagene.

Ettersom det allierte bombeangrepet fant sted kun få uker før frigjøringen, er det mange som har spurt seg hvorfor dette angrepet i det hele tatt ble utført. Visste ikke de allierte at den tyske krigsmakten sto rett før sin kapitulasjon?

I ettertidas lys kan det være lett å rette slike kritiske blikk mot de allierte. Samtidig er det ikke gitt at Tysklands snarlige sammenbrudd var like tydelig i samtiden. Tyskland hadde dessuten fortsatt et stort antall soldater plassert i Norge, og det hersket stor usikkerhet om hvordan disse ville agere i tilfelle Berlin og den tyske sentralmyndighet falt.

En annen forklaring på bombeangrepet, som har blitt drøftet, er om de alliertes krigsmaskineri rett og slett ikke lot seg stanse så snarlig som kanskje ville være mer rasjonelt. Det kan ta tid å endre kurs. Og selv om krigen i Europa temmelig åpenbart nærmet seg slutten, var det fortsatt usikkerhet knyttet til hvordan krigsforløpet ville utarte seg i Asia.

Esso-raffineriet ble bygd opp igjen etter krigen og satt i drift igjen fra 1950. Boligbebyggelsen ble også i det store og hele gjenreist. Ved etableringen av Slagentangen oljeraffineri noen kilometer lengre nord i 1961, ble driften på Vallø dreid mer mot asfaltproduksjon - frem til den ble innstilt i 2001 og anlegget avviklet. Et omfattende opprydningsarbeid ble satt i gang, som besto både av rensing av miljøfarlig olje- og petroleumsrester og trygg fjerning av en rekke udetonerte bomber fra bombeangrepet i april 1945.

Området lengst sør på Vallø, altså der oljeraffineriet en gang lå, er nå regulert til bolig- og næringsvirksomhet der en betydelig del av halvøya også er forbeholdt grøntstruktur og friluftsformål. Kanksje kan man også i fremtiden spise pærer fra hovegårdens hageanlegg?

• Harald Høiback og Per Erik Olsen: Bombingen av Vallø. 25. april 1945. (2017)
• Vallø, Store Norske Leksikon

• Vestfoldarkivets arkiver om andre verdenskrig
• Vallø og omegn historielag