Årene 1940-1945

Da krigen kom til Norge i 1940 var A/S Norsk Aluminium Company (Naco) i Høyanger og datterbedriften A/S Nordisk Aluminiumindustri (Nordisk) i Holmestrand i framgang. 

Selskapet hadde god økonomi og var blant landets mest teknologisk framtidsrettete bedrifter.

Den tyske okkupasjonen kom ikke til å hindre videre utvikling for selskapet. Snarere tvert imot. Okkupasjonsmakten hadde store planer for aluminiumindustrien i Norge. Målet var at Norge med sine vannkraftressurser, skulle forsyne det stortyske riket med aluminium. Planen var å øke norsk aluminiumproduksjon fra 37. 000 tonn til svimlende 240. 000 tonn innen 1944. 

To nye selskaper ble opprettet for å realisere de gigantiske utbyggingsplanene. Disse var det tyske Nordag og Nordisk Lettmetall AS i Porsgrunn, der Norsk Hydro var inne på eiersiden. Hydro hadde lenge ønsket seg inn i aluminiumindustrien, og selskapet hadde de beste forutsetninger i form av vannkraftressurser og kapital.

Naco, som var landets største aluminiumselskap, hadde lenge prøvd å hindre Hydro i å etablere seg i aluminium. Selskapet hadde gjennom sin canadiske hovedeier, Alcan, fått monopol på det skandinaviske markedet og ønsket ikke konkurranse. Tyskernes satsning på norsk aluminiumindustri sammen med Hydros inntreden i virksomheten, bidro til at Naco med Sigurd Kloumann i spissen gikk for inn for å bistå med kompetanse for å sikre videre drift. Et omfattende samarbeidsprosjekt mellom Naco og okkupasjonsmakten ble utformet. Store anleggsarbeider ble satt i gang i Årdal, Sunndalsøra, Glomfjord, Odda og Herøya. Hvis utbyggingsplanene lyktes ville Norge bli en av verdens største aluminiumprodusenter og bidra til tysk seier.

På kort sikt var imidlertid materialer til fly i duraluminium det viktigste for den tyske krigføringen. Duraluminium inneholder små mengder mangan, kobber og magnesium, og er et sterkt materiale. Året før krigen kom til Norge produserte Nordisk dette metallet til norsk jagerflyproduksjon. Det at Nordisk evnet denne type produksjon gjorde at bedriften var blant de første som ble satt under tysk administrasjon i 1940. Samarbeidet med okkupasjonsmakten innebar at produksjonen av både duraluminium og aluminiumbånd til hermetikkindustrien ved Nordisk ble styrket. Metallet gikk til tyske jagerfly og proviant ved fronten, og bedriften høstet erfaringer og opparbeidet seg kompetanse som fikk stor betydning etter krigen.

Samtidig økte etterspørselen etter hermetikkmaterialer i aluminium. Hermetikk var ikke bare etterspurt som proviant ved fronten, men også på grunn av mangel på matvarer og blikk. Nordisk presset ferdige bokser, men satset først og fremst på å levere halvfabrikata til hermetikkindustrien. 

Produksjonskapasiteten av hermetikkbånd ble av den grunn utvidet i 1942, og overfor hermetikkfabrikantene bidro Nordisk med ekspertise og finansiell bistand, slik at de ble i stand til å stanse ut boksene på egen hånd.

Produksjonssatsingen styrket Nordisk som halvfabrikatprodusent, og resulterte etter hvert også i en vellykket duraluminiumproduksjon til militærfly. I 1944 oppnådde Nordisk det dobbelte av tyskernes krav til levering av duraluminium. Det gjorde Holmestrand til et alliert bombemål. 

For å hindre et bombeattentat ble Nordisk utsatt for sabotasjeaksjon natt til 27. august 1944. Transformatoren som forsynte valseverket med strøm ble tilintetgjort og satte dermed en stopper for produksjonen. Den kommunistiske sabotasjeorganisasjonen Saborg stod bak. I tillegg trenerte de ansatte produksjonen, noe som bidro til at leveransene til tysk krigsindustri stoppet helt opp i krigens siste fase.

Når alt kom til alt ble ikke Norge det landet som skulle levere Hitler metall for å vinne krigen. Nordisk Lettmetall ble bombet av de allierte 24. juli 1943, og okkupasjonsmaktens planer for norsk aluminiumindustri ble ikke realisert. Det skyldtes ikke lederne i sentrale norske bedrifter, men heller mangel på råvaren bauksitt etter hvert som kampene i Europa tilspisset seg. De nye anleggene okkupasjonsmakten bygde i Norge rakk aldri å produsere så mye som et gram lettmetall.  

I Holmestrand derimot, ble Nordisk som produsent av halvfabrikata ytterligere styrket. Okkupasjonen førte med seg investeringer i økt kapasitet og overføring av kunnskaper, patenter og teknologi fra de mest avanserte teknologimiljøene i verden. Bedriften stod, tross sabotasje, godt rustet da freden var et faktum og nye markeder åpnet seg.

Etter krigen ble bedriftsledelsens samarbeid med okkupasjonsmakten gjenstand for kritikk, men førte ikke til at noen ble straffet. Et viktig argument i saken var Administrasjonsrådets politikk om å holde hjulene i norsk næringsliv i gang, noe som også var London-regjeringens syn. Ved inngangspartiet til Aluminiummuseet står bysten av Sigurd Kloumann som et minne om en av Norges største industribyggere, en mann som gjorde metall til sitt livsverk, - men som også mange like etter krigen mente var en forræder og derfor har havnet i skyggen.