-
Skuddet går.
Finnmarksfangsten
Den gamle fangstteknikken var ubrukelig i jakten på de sterke og hurtige finnhvalene. Foyns monopol på fangstinnretningene begrenset konkurransen. Først i begynnelsen av 1880-årene vokste det frem en betydelig industriell hvalfangstvirksomhet langs Finnmarkskysten. I 1886 var omkring 20 selskaper og til sammen 35 hvalbåter i aktivitet.
Overbeskatning av hvalbestanden frem mot århundreskiftet førte til lavere lønnsomhet. Mange selskaper søkte seg til andre felter, blant annet på Island. I 1904 ble hvalen i Nord-Norge fredet. Hvalfangsten ble stoppet etter krav fra fiskerbefolkningen som mente at den kraftige desimeringen av hvalbestanden skadet fiskeriene.
Verdensfangsten 1900-1925
I tidsrommet fra 1880-årene frem til første verdenskrig spredte den norske hvalfangsten seg til alle kontinenter og verdenshav. Nordmenn fanget hval etter Svend Foyns metoder i Europa, Amerika, Sør-Amerika, Afrika, Asia og Australia. Antarktiske farvann ble tatt i bruk i 1904, da argentinske forretningsmenn etablerte landstasjon i Grytviken på Syd Georgia. Stasjonen ble utstyrt fra Norge, ledet av kaptein C. A. Larsen fra Tjølling og bemannet hovedsakelig med nordmenn.
Driftsformen med landstasjon hadde sin storhetstid i årene fra 1912–1927, men ble benyttet helt til 1965. I 1905 startet den første norske hvalfangstvirksomheten i Sydishavet. Chr. Christensen fra Sandefjord startet fangst med det flytende kokeriet «Admiralen» og to hvalbåter. Hvalen ble opparbeidet langs kokeriets skuteside når fartøyet lå fortøyd til land eller oppholdt seg i smult farvann. Dette markerte opptakten til den moderne pelagiske hvalfangsten i Antarktis, som fikk sitt gjennombrudd 20 år senere. De rike feltene i Antarktis førte til en rask etablering av selskaper, i 1911 var 15 selskaper involvert i hvalfangst på feltene omkring Syd Georgia og Syd Shetland.
Moderne pelagisk fangst 1925–1968
England hevdet suverenitet over de antarktiske øygruppene. Fangsten var avhengig av britisk konsesjon og lisens. Dette førte til langvarige diplomatiske stridigheter mellom England, Norge, Argentina og Chile. England økte eksportavgiften på hvalolje og truet med å ikke fornye konsesjonene. Som en motreaksjon ble det etablert en pelagisk hvalfangst på det åpne hav utenfor territorialgrensene. Opphalingsslippen var en viktig oppfinnelse og gjorde det mulig å trekke hvalen hel opp på dekk for opparbeiding. Den første opphalingsslippen ble bygd om bord i larvikskokeriet «Lancing» i 1925.
Kokeriene ble for alvor omdannet til flytende fabrikker og bidro til en industriell ekspansjon som i tillegg til Norge omfattet nasjoner som England, Tyskland, Sovjetunionen og Japan. I sesongen 1930–1931 opererte 41 ekspedisjoner, 6 landstasjoner og 232 hvalbåter i Antarktis. Dette året ble det skutt over 40.000 hval og produsert 3,6 millioner fat hvalolje. Næringen ble rammet av den økonomiske verdenskrisen. Neste sesong gikk hele den norske hvalfangstflåten i opplag. Opplagsåret førte til internasjonale avtaler om begrensning av fangsten.
Kvotereguleringen hadde som formål å regulere produksjonen slik at prisene på verdens fettmarked holdt seg på et akseptabelt nivå. Senere kom også ønsket om å bevare hvalbestanden gjennom opprettelsen av «Den internasjonale hvalfangstkommisjon» (IWC) i 1946. Ettertiden har vist at den globale kvoten var for høy, selv om den gradvis ble senket, inntil den i sesongene 1967–1969, da Norge trakk seg ut av fangsten, var på bare 3.200 blåhvalenheter. I dag er de fleste større hvalartene totalfredet.
Hvalfangstregionen
Den moderne norske hvalfangsten ble etablert av forretningsmenn og hvalfangstselskaper fra søndre Vestfold. Småbyene Tønsberg, Sandefjord og Larvik med omliggende landkommuner pekte seg ut som en viktig hvalfangstregion. Den overveiende delen av mannskapene både på hvalbåtene, landstasjonene og de flytende kokeriene ble rekruttert fra søndre Vestfold. Hvalfangsten fikk stor betydning for utviklingen av næringslivet i regionen. En rekke lokale småbedrifter leverte spesialprodukter til næringen. Hvalfangsten ble en avtager for landbruksprodukter.
På landsbasis var de vanskelige 1920- og 1930-årene preget av stor arbeidsløshet og økonomiske kriser. I siste halvdel av 1920-årene ekspanderte hvalfangsten kraftig. Behovet for arbeidskraft og de store verdiene som ble ført tilbake til hvalfangerregionen førte til at krisen rammet langt svakere i søndre Vestfold enn i Norge generelt. I toppåret 1930–1931 var nær 11.000 mann sysselsatt om bord i hvalfangstflåten. Hvalfangsten som arbeidsplass var preget av streng rangordning og et svært differensiert lønnssystem, som igjen førte til stor sosial mobilitet og muligheter for høy fortjeneste. Som yrkesgruppe var hvalfangerne sent ute med fagorganiseringen. Norsk Sjømannsforbund fikk ikke skikkelig fotfeste før i 1935.
Gjennom 100 år satte den moderne hvalfangsten sitt preg på søndre Vestfold. Den sesongbetonte næringen påvirket kulturelle, økonomiske og politiske forhold og fikk kraftig innvirkning på levesett, familieliv, samfunnsliv og mentalitet. De sosial-, kultur- og mentalitetshistoriske sidene av hvalfangsten er lite berørte av forskere og vil være et satsningsområde for Hvalfangstmuseet i fremtiden.
Inuittisk, europeisk ishavsfangst
Selv om den moderne hvalfangsten er hovedtema, har Hvalfangstmuseet også avdelinger i utstillingene som tar for seg tidligere tiders hvalfangst. Fangst av større sjøpattedyr utgjorde eksistensgrunnlaget for Grønlandsinuittene frem til våre dager. Jegerfolket fulgte sjødyrtrekket langs kysten. I dag er befolkningen stasjonær. Kajakken var et viktig redskap. Byttet ble fanget med en håndkastet harpun med en line og en flyteblære i enden, som til slutt trøttet ut dyret slik at det kunne avlives. For å fange større hvalarter, som grønlandshvalen, måtte inuittene samarbeide i jaktlag. Til hvalfangsten benyttet man umiakken – inuittenes store åpne båt.
Under forsøkene på å finne en nordøstpassasje til India på slutten av 1500-tallet, oppdaget engelske og hollandske sjøfolk store mengder grønlandshval ved Spitsbergen og Jan Mayen. I 1610 startet engelskmennene hvalfangst ved Spitsbergen. Hollenderne fulgte etter to år senere. Også Tyskland og Danmark/Norge deltok i Ishavsfangsten. De fleste skutene brukte baskisk mannskap.
Omkring midten av 1600-tallet opererte en flåte på flere hundre fartøyer i Nordishavet. Holland og England konkurrerte, men klarte i fellesskap å holde andre fangstnasjoner borte fra Spitsbergen. Et unntak var Danmark/Norge, som hadde gamle rettigheter over Spitsbergen/Svalbard. Først omkring 1750 ble England den ledende fangstnasjonen. Hvalbestanden var i kraftig tilbakegang. Fangstfeltet ble utvidet østover til Novaja Semlja og vestover til Grønland og Davisstredet.
I starten ble hvalspekket kokt i trankokerier på landstasjoner på Spitsbergen. Omkring 1650 hadde hvalbestanden minsket så kraftig rundt Spitsbergen at man måtte flytte til fangstfelter på det åpne hav. Dette førte til nye opparbeidelsesmetoder. Hvalen ble fanget med håndharpun fra robåt, tauet til fangstskuta og opparbeidet i sjøen. Oljekokingen foregikk i store kjeler murt opp på dekk. På grunn av brannfare foretrakk mange å vente med kokingen til man kom hjem, noe som forringet kvaliteten på oljen.
Amerikansk fangst
Hvalfangsten langs Nord-Amerikas østkyst var i begynnelsen en ren kystfangst. Nedgang i bestanden tvang hvalfangerne til å gå lenger til havs, både nord- og sydover i Atlanteren. På 1800-tallet hadde fangsten spredt seg til nesten alle store havområder. Nantucket og særlig New Bedford ble sentra for denne fangsten. Den amerikanske hvalfangsten kulminerte i 1840-årene, tilbakegangen i næringen skyldtes store funn av jordolje, som delvis utkonkurrerte hvaloljen.
Den siste hvalfangsskuten la ut fra New Bedford i 1924. Amerikansk hvalfangst på 1800-tallet var basert på fangst av spermhval med håndharpun fra åpen båt. Flensingen foregikk langs skutesiden. Oljen ble kokt ut i store gryter på dekk. Fangsten var risikofylt og utfallet usikkert. Usikkerheten preget den praktiske utførelsen av de omtalte fangstmetodene, i motsetning til den moderne industrielle fangstvirksomheten hvor hvalens skjebne så og si var gitt på forhånd
