- 1/1
Om utstillingen
Hvalfangsten har en lang og innholdsrik historie. Det har ikke vært et mål å fortelle hele historien i denne utstillingen. Vi har valgt å fokusere på temaer som tidligere har vært lite belyst. Utstillingen setter søkelyset på norske oppdagelser og tilstedeværelse i Antarktis, kulturelle møter, menneskeverd, familieliv og kjønnsroller.
Utstillingen er i stor grad bygget på museets foto- og filmsamlinger, gjenstander og arkiv, samt innlånt materiale. Takk til alle bidragsytere.
Norge i Antarktis
Norge er det eneste landet som gjør krav på områder i både Arktis og Antarktis. Hvorfor er det slik? De norske kravene i Antarktis er i stor grad basert på oppdagelser som hvalfangstrederen Lars Christensen gjorde under ekspedisjoner på vegne av den norske stat.
Norske selskaper er i dag involvert i turisme og fiske i Sørishavet. I tillegg er Norge representert med forskningsstasjonen «Troll».
Den første delen av utstillingen viser historien om da Norge for alvor ble en nasjon å regne med i Sørishavet.
Hvalfangst på alle verdens hav
Arbeidere fra mange land og ulike kulturer ble etter hvert en del av hvalfangstindustrien. Hvorfor etablerte nordmenn hvalfangststasjoner blant annet langs Afrikas kyster?
Hvalfangsten drev en rovdrift, ikke bare på hvalbestander, men også på menneskelig arbeidskraft. Fangstens industrialisering i Finnmark fra 1860-tallet ga hvalbestandene en dramatisk knekk. Den norske hvalfangsten ble verdensomspennende i tiden etter århundreskiftet, med stasjoner i Japan, Sør-Amerika, det sørlige Afrika, Antarktis og mange flere steder.
Øya Sør-Georgia i Antarktis ble et sentrum for moderne hvalfangst. Gjennom den globale fangsten møttes ulike kulturer, menneskesyn og verdier.
Hjemme alene
Hvordan var livet i et samfunn der mange av mennene var borte store deler av året? Havet har alltid spilt en viktig rolle for mange i Vestfold. Under hvalfangstens oppsving på 1920-tallet ønsket mange lokale gutter og menn seg hyre til sjøs. I en økonomisk usikker tid kunne hvalfangsten bringe velstand og stabilitet.
I denne perioden varte hvalfangstekspedisjonene i om lag seks til syv måneder. Fraværet av menn var ikke noe nytt. Fangsten i Sørishavet preget likevel Vestfold fordi den sysselsatte flere menn enn det andre yrker på havet kunne gjøre. Avreisen og hjemkomsten skapte en års-syklus for hvalfangerfamiliene og menneskene rundt dem.