Kiøsterudgården

«Du, hvor er den broen?» Dette er et spørsmål som raskt blir stilt i forbindelse med et besøk i Munchs hus. Og, uløselig knyttet til «broen» er huset, Kiøsterudgården, foto punkt nr en i Åsgårdstrand ved siden av Munchs hus. Eiendommen som er et av de fremst symbol på Munchs kunstneriske virke i Åsgårdstrand.  Bildet «Pikene på broen» innebar også en ny epoke i Munchs kunst. Som motiv er det godt bevart og dermed gjenkjennbart. Likevel må mange gjøres oppmerksomme på det. Og først da «ser» de.

Kiøsterudgården og Munchs hus er for alltid knyttet sammen gjennom Edvard Munchs kunstnerskap: Synliggjort på en særegen måte, elevert, gitt oppmerksomhet og et kunstnerisk blikk. De er diametrale motsetninger i form og utstrekning, stil og historie. Men har også det til felles at de er bærere på noe utover «seg selv», sine arkitektoniske former og stilmessige trekk. Og Kiøsterudgården har også sin helt egen historie.

Arkitektur omgir oss hver dag, hele livet. Men vi er den sjelden bevisst. Først ved endring, eller med turistens nysgjerrige briller på, er det som om vi virkelig ser den. Arkitektur er ikke kun et hus: Arkitektur kan uttrykke eksempelvis makt, drømmer, politikk. Den er bærer av en tids smak og idealer, av ideer, historie og nasjonal/lokal tilpasning. Som all arkitektur forteller også Kiøsterudgården historier; om rådende stil og moter, om lokale tolkninger av disse, om tiden det ble bygget i, og om byggherren. Og den har selvsagt også vært rammen om enkeltmenneskers liv, om hverdagens gleder og sorger

Bygninger som på en god måte uttrykker dette finner en sjelden gang sin vei og plass inn i kunsthistorien. Kiøsterudgården er i denne historien både representert som arkitektur, og også i billedkunsten, som motiv.

Det er en stor og omfattende eiendom med bolighus, låve og andre sidebygninger. Sentralt plassert i Åsgårdstrand, majestetisk vendt mot den fjorden som skaffet stedet vekst og befolkningen inntekter. Samtidig kan den oppleves noe tilbaketrukket fra havnen, men gjennom hele sin historie har den vært vitne til ulike aktiviteter og skifte her: Seilskuter og dampbåters ankomst og avganger med forskjellig last, sosial samlingsplass, de fastboende som gjennom hele året har lagt i vei med sine båter, og bade- turistenes epoke. Vannveien var lenge hovedpulsåren inn og ut av Åsgårdstrand.

1500- og 1600-tallet er beskrevet som en veksttid i Europa. Og i oppgangstider bygges det. Nederland var en stor handels- og sjøfartsnasjon, med behov for tømmer og trelast. Norge ble nå en attraktiv handelspartner og Åsgårdstrand var et av flere steder som ble etablert som utskipningssted for trelast. Først fra midten av 1700-tallet (1752) fikk Åsgårdstrand formelt rett til å drive handel med trelast. Det førte til at flere kjøpmenn flyttet hit og la grunnlaget for økt handelsvirksomhet. Flere drev også egen rederivirksomhet og sjøfarten ble hovednæringen. De velstående klasser importerte også de rådende stil- og moteidealer fra Europa for å uttrykke sin posisjon og dannethet, disse ble selvsagt tilpasset norske forhold. Moten kom riktignok litt sent til Norge sammenliknet med det øvrige Europa. På slutten av 1700-tallet var det Louis-seize-stilen som gjaldt. Som navnet tilsier oppsto stilen i Frankrike, og fikk sin største utbredelse i kong Ludvig XVIs regjeringstid, fra 1774-92. Utviklingen av stilen ble sterkt påvirket av de arkeologiske utgravningene i Pompeii, som igjen gjorde det antikke formspråket bedre kjent og aktuelt. I Norge finner man stilen representert primært i årene 1770 til 1810. Dens formspråk slo dype røtter i Åsgårdstrand. I boken «Åsgårdstrand. Om hvite hus og løvkroner» peker forfatter Arne Eide på bygg i Tønsberg som en mulig inspirasjonskilde og forbilde for stilen i Åsgårdstrand.

Historie og velstand gjenspeiles i arkitekturen. I Åsgårdstrand er det flere hus om uttrykker dette, i litteraturen er det de tre «søstergårdene» det her refereres til; Kiøsterudgården, det gamle Grand og Skovdals hus (senere rådhuset). Arne Eide beskriver slik deres plassering og dominans: «Med bredde og verdighet under de rolige valmtak hevet de sine veldimensjonerte hvite, lysende bygningskropper i det stigende terreng, omga seg kokett med flatterende løvkroner og satte et kvalitetsstempel på hele ladestedet. De brakte liksom orden i alle de andre små husene som leiret seg om dem som hvite kyllinger. De ble bygd omtrent samtidig, noenlunde etter samme plan, og fikk det samme stilpreget – de var som tre søstre.»

Grunnen som Kiøsterudgården er bygget på tilhørte opprinnelig Jarlsberg grevskap, og den fikk derfor betegnelsen Grevens grunn nr 19 (tidligere nr. 15 og 16). I dag lyder adressen Havnegaten 5.  

Kiøsterudgården ble oppført av Mathias A. Riddervold (1745-1807); en velstående kjøpmann og skipsreder som eide 10 skuter, hadde sin egen lystbåt og drev et lite skipsrederi. Et godt bilde på en gylden tid for norsk skipsfart og eksporten av tømmer og trelast.

Hovedbygget ble oppført i 1789. En oppmåling/takst avholdt i 1801 nevner videre en sidebygning fra 1790 som inneholdt bryggerhus og rom for tjenestefolk (drengerom), en husbygning oppført i 1791 i to etasjer med fjøs og ytterligere en bygning i 1798. Husets innredning bar preg av eierens yrke, med et «fatebur»/spiskammer i 2. etasje i hovedhuset. Salen i 2. etasje vitner også om et selskapelig hus, med utskårne paneler og dørfyllinger. Det finnes også spor etter et stort forrådskammer som tydelig forteller at det måtte provianteres for både private husholdning og Riddervolds skipsmannskaper. I låven var et av rommene inndelt i båser/fjøs. Taksten beskriver også eiendommen som to tomter, den ene hvor bygningene ligger i dag, den andre en inngjerdet del øst for hovedbygningen. Mellom disse to gikk det en vei kalt Moldenhauers Allé, den gikk rett nedenfor bolighusets hovedinngang, fra havnegaten og ut nederst i N.C. Nielsens gt. Sett med dagens øyne var eiendommen altså delt i to. Disse ble ikke forent før på 1950-tallet.

Anders Otterbeck Riddervold (1782-1860) overtok gården etter farens død i 1808 og fortsatte også rederiet og skipsbygging. Han er omtalt som ladestedets mest fremstående mann i sin tid, et uttrykk for det er også at han i 1838 ble valgt til Åsgårdstrands første ordfører. I 1851 solgte han Kiøsterudgården og avviklet samtidig sin økonomiske virksomhet. Eiendommen forsvinner med det ut av familiens Riddervolds eie.

Den nye eieren var skipskaptein Anders Olavus Moldenhauer (1813-74), også han tilhørte en av Åsgårdstrands gamle slekter. Det er antatt at han fikk utført en del endringer på bygget som delvis gikk ut over dens stilpreg: Sveitserstilen var nå gjeldende stilideal, og hadde også nådd Åsgårdstrand. Moldenhauer var skipper og reder på flere skuter, og eide flere eiendommer. Også Moldenhauer hadde sin periode som ordfører i Åsgårdstrand.  Han var i tillegg svært interessert i kommunens fattigvesen og var formann i fattigkommisjonene i flere år. Fattighuset i Åsgårdstrand, kalt «Moldenhauers Minde», be oppført i 1879 som gave fra ham.

I de følgende år et det noen raske eierskifte på eiendommen før den finner en mer permanent eier: Otto Emil Moldenhauer (1848-1925) overtar etter sin far i 1872, men selger allerede i 1874 til Jacob Larsen. Han dør raskt etter kjøpet og eiendommen finner igjen ny eier, Hans Albert Grøn (1840-1921).

Så, i 1879 ble eiendommen solgt til en velstående grosserer og skipsreder fra Drammen, Abraham Simers Kiøsterud. En familie som på mange måter har preget bygningen, både ved sitt lange eie, frem til 1955, men også gjennom å gi bygningen det navnet den senere har gått under. Det er også under dette eierskapet eiendommen ble fredet, allerede i 1927. Familien leier ut sidebygningen, og benytter hovedhuset utelukkende som sommersted. Slik blir det nye eierskapet fortsatt uttrykk for velstand, og relatert til dette: Fremveksten av Åsgårdstrand som badeby, med middelklassens nyetablerte ferievaner, og den senere fremveksten av vitalismen på tidlig 1900-tall.

Abraham Simers Kiøsterud kunne også ha endret kunsthistorien. Det er et stort paradoks at han gjorde alt han kunne for å forhindre byggingen av den «broen» som ble del av Munchs motiv og som gjorde Kiøsteruds egen eiendom verdenskjent: Den gamle «Hansteensbryggen” i Åsgårdstrand hadde blitt så ramponert av den nesten ikke lenger var brukbar. Mange i Åsgårdstrand hadde imidlertid lenge vært misfornøyd med at stedets eneste båthavn og brygge var i privat eie og. Det hadde derfor en tid vært arbeidet med planer for et kommunalt moloanlegg med brygge, og Statens Havnevesen hadde vært kontaktet både om prosjektering og finansiering. Realiseringen av disse planene ville imidlertid ennå ta noe tid, og da ”Hansteenbryggen” ble ubrukelig bestemte kommunestyret at de skulle anlegges en midlertidig dampskipsbrygge. 

Åsgårdstrands strandstrekning var stort sett privateid, og det eneste stedet hvor det var fri adgang til sjøen var ned Grevegaten, nåværende Havnegaten. Utenfor her skulle bryggen ligge, og for å få nok dybde måtte man ca. 100 meter ut fra stranden. Derfor skulle anlegget bestå av en 100 meter lang, smal, pælet gangbro med rekkverk på begge sider, og med dampskipsbrygge ytterst. Eieren av Kiøsterudgården var ikke begeistret for disse planene og skapte nå store vanskeligheter for kommunen: Strandstrekningen nedenfor huset hadde alltid ligget åpen for fri ferdsel, men da broen skulle bygges satte Kiøsterud opp et gjerde som stengte for denne ferdsel og som sto så nær broen at det ville sjenere trafikken. 

Kommunen mente dette var ulovlig og åpnet derfor en del av det oppsatte gjerdet. Kiøsterud hadde også skrevet til kommunen og protestert mot bryggeanlegget, da han mente at selve dampskipsbryggen delvis ble liggende på hans ”sjøgrunn”. Dette ble avvist og det ble rettssak: Kiøsterud fikk rett til å ha gjerde, men ikke medhold i at bryggen lå på hans grunn. Kiøsterud forlangte likevel en årlig avgift fra kommunen, noe som ble avvist. Saken ble anket, men dommen ble stående.  Og broen et faktum, fra 1894-1904, den ytterste og siste del revet i 1909

I 1950 ble nedre del av eiendommen mot sjøen overført til Åsgårdstrand kommune. Dette i forbindelse med opparbeidelse av strandpromenaden. Moldenhauers alle ble stengt og tillagt eiendommen, hage og hus ble dermed endelig samlet til dagens eiendom.

I 1955 ble eiendommen solgt ut av Kiøsterudfamilien, til kunsthandler Harald Holst Halvorsen. Han hadde store planer om å flytte sin samling av Munchgrafikk til Kiøsterudgården, hvilket dessverre ikke realisert. Eier i årene 1969-1980 var Ivar Tandberg, og låven ble nå omgjort til utstillingslokale. Så, 1980-2005 eies eiendommen av Erik og Margareth Gjeruldsen, som ble siste bofaste eiere. I 2005 ble eiendommen solgt til Olav Thon. I dag eies den av Pål G. Gundersen.

Kiøsterudgården fant tidlig sin vei inn i Munchs kunst, hvor den gradvis går fra å tjene som bakgrunn til å ta en mer fremtredende plass i en rekke malerier og slik bli en del av hovedmotiv og stemning i bildet. Lindetrærne smelter hos Munch sammen til en form, gjengitt i utallige bilder både av eiendommen og som et orienteringspunkt i de mange strandmotivene fra Åsgårdstrand. Eiendommens hage skimtes i bildet «Nattstemning» (1892) og «Stjernenatt» (1893). Hagen og hovedhuset ses i «Stormen» (1893).  

Og huset spiller hovedrollen i «Hus med rød villvin» (ca. 1900) og «Rød villvin» (1898-1900). Fra 1901 og den første versjonen av «Pikene på broen», og senere også «Damene på broen», får Kiøsterudgården et annet formspråk og enda mer fremtredende rolle. Etter hvert også som landskap, uten menneskelig tilstedeværelse, som i «Kiøsterudgården i Åsgårdstrand» (1905), «i Trær og hagemur i Åsgårdstrand» (1902-04) og Kiøsterudgården (1902-03). Slik løfter Munch frem en liten del av Åsgårdstrands front mot sjøen, og gjør den ikonisk. Slik blir også Munchs bilder en del av historiene om huset.