AS Nordisk aluminiumindustri

Hydro Aluminium Holmestrand

I 1967 ble Naco og Nordisk en del av det statseide aluminiumselskapet ÅSV, og i 1986 ble ÅSV og Norsk Hydro slått sammen. Med Norsk Hydro på eiersiden ble det satset på marked og internasjonal ekspansjon. Hydro etablerte seg i aluminiumindustrien i 1963, da de slo seg sammen med det amerikanske selskapet Harvey på Karmøy. I 1975 kjøpte Hydro ut amerikanerne, og ble det største selskapet i Europa på metallproduksjon. I tillegg var selskapet også størst på kontinentet når det gjaldt pressverk. Hydro benyttet kapital fra sin oljerelaterte virksomhet til å kjøpe opp flere av Alcans og Alcoas kriserammede pressverk i Europa på slutten av 1970-tallet.

Omorganiseringer og automatisering

Hydro Aluminium satset på å styrke sin posisjon innen valsing, bauksittutvinning og oksidproduksjon. Valseverkene på Karmøy og i Holmestrand var selskapets eneste. Lønnsomheten var størst på Karmøy, og Nordisk, som nå het Hydro Aluminium Holmestrand, fikk kniven på strupen. Bedriften gjennomgikk derfor store omorganiseringer og antall ansatte ble redusert som følge av automatisering. Produksjonen fikk en annen funksjon enn å være avtaker av råaluminium og hovedsenter for forskning og utvikling. Istedenfor ble produksjonen konsentrert rundt valsing og lakkering av bånd samtidig som fabrikken på ny ble involvert i samarbeid med norske og utenlandske forskningsmiljøer. Ved overgangen til 1990-tallet var produktiviteten i Holmestrand doblet, men produksjonskostnadene ble allikevel vurdert som for høye.

Satsing på resirkulering

Ettersom det ikke var mulig å øke prisene på produktene ytterligere, ble det store spørsmålet hvordan man kunne redusere produksjonskostnadene. Svaret ble å basere seg på resirkulering. Omsmelting var ikke noe nytt i Holmestrand. Kapp fra valseprosessen hadde alltid blitt brukt på nytt, men omsmelting i større skala ville kreve store investeringer i teknologi og kunnskap. Å basere virksomheten på resirkulering innebar at man måtte kjøpe skrapmetall i store mengder og at man hadde kontroll på hva dette skrapet inneholdt av ulike legeringer. Fabrikken i Holmestrand kunne velge mellom a) å hente skrap med et kjent innhold, b) kartlegge hva skrapmetallet inneholdt hos de forskjellige leverandørene og c) innføre prosesser for å balansere innholdet i smeltemassen selv.

Holmestrandfabrikken valgte ingen av strategiene, men satset istedenfor på alle. I dette arbeidet kom bedriftens rolle som kunnskapssenter innen metallurgi og overflatebehandling gjennom mange år, til å bli viktig. Fabrikkens sammensatte kompetanse fra alle ledd i produksjonen gjorde det mulig å eksperimentere med nye metoder innenfor støpning, valsing og lakkering. I 1992 var et nytt anlegg med en resirkuleringskapasitet på 90. 0000 tonn på plass, og i 1994 var det klart for at aluminiumindustrien i Holmestrand kunne fortsette.

Rendyrket halvfabrikatprodusent

Hydro Aluminium Holmestrand ble nå utviklet til en rendyrket halvfabrikatprodusent. Det som var igjen av kjøkkentøy- og melkespannproduksjonen, samt roll-bond til frysere og kjøleskap ble utkonkurrert og produksjonen i Holmestrand ble lagt ned i 1996. Hydro satset i stedet på å utvikle produkter ut fra kundenes behov og gi teknisk støtte og oppfølging. Etter hvert ble Hydro Aluminium Holmestrand i stand til å produsere materialer med egenskaper som markedet etterspurte.

Et eksempel på markedsorienteringen var utviklingen av et spesialtilpasset materiale til varmevekslere for bilindustrien. Hydros pressverk tok store deler av markedet, og produksjonen kom til å utgjøre en stabil inntjening for valseverket i Holmestrand. Men nye metoder for valsing og overflatebehandling kom til å gjøre bygningsmaterialer basert på resirkulert aluminium til det største satsningsområdet.

Hydro blir et intergret globalt selskap

Overgangen til produksjon basert på omsmeltet skrap i Holmestrand ble gjort mulig gjennom et nasjonalt forskningssamarbeid bestående av Forskningsrådet, NTNU og særlig Sintef. Strategiendringen til Norsk Hydro innebar ikke bare økt videreforedling og resirkulering, men også økende internasjonalisering av aluminiumvirksomheten. På slutten av 1990-tallet vendte konsernet blikket mot europeiske aluminiumselskaper med tanke på fusjon eller oppkjøp. I 2002 lyktes det Hydro å kjøpe det tidligere tyske statseide Vereinigte Aluminium Werke. (VAW) Oppkjøpet gjorde Hydro til et av de største aluminiumselskaper i verden. Da Hydro også kjøpte det brasilianske gruveselskapet Vales var selskapet endelig et integrert globalt selskap.

Investeringene utenlands betyr ikke at norske metallverk ikke blir prioritert og modernisert. Konsernet har investert tungt i det som er verdens mest energieffektive aluminiumverk på Karmøy. Det viser at bedre miljøtilpasset aluminiumproduksjon er en sentral del av selskapets nyskapings- og produksjonsstrategi. I dag driver Hydro kun med aluminium, og fabrikken i Holmestrand er en del av dette bildet. Resirkulering er Hydro Holmestrands grønne profil, og fabrikken har etablert seg som en respektert leverandør av lakkerte produkter basert på resirkulert aluminium. Til tross for store nedbemanninger går det langt flere tonn produkter ut fra Holmestrand enn det gjorde tidlig på 1980-tallet. Etterspørselen av resirkulerte materialer er økende, og fabrikken leverer materialer til emballasje, telyskopper og bilskilt i tillegg til byggmaterialer. Hydro Holmestrand, som det heter i dag, er i stand til å valse 90 000 tonn og har en omsmeltingskapasitet på 100 000 tonn. Byggmaterialer Holmestrand blir gjerne presset maskinelt på byggeplassen, og inngår i spektakulære bygg over hele verden. Eksempler på dette er flyplassen i Beijing og Gardermoen, og store idrettsarenaer i Romania og Brasil og store bygg til London-OL.

Hydro Holmestrand i dag

Satsingen på resirkulering i Holmestrand var motivert ut fra økonomiske hensyn, og etter oppkjøpet av VAW kan det synes merkelig at Hydro har beholdt et lite verk som Hydro Holmestrand. Forklaringen må ligge i utviklingen av teknologi for omsmelting av skrap, samt at bedriften er godt integrert med støpning, valsing og lakkering innenfor et lite geografisk område. Det gjør bedriften mer fleksibel enn de de store tyske verkene. Samtidig gjør klimautfordringene miljøaspektet stadig viktigere. Produksjonsmessig handler det om lavere energiforbruk og det faktum at omsmelting ikke er basert på bauksitt og raffinering av oksid. Resirkulerte materialer kan dermed markedsføres som enda «grønnere» enn primærmetall framstilt med vannkraft. Slik sett er Hydro Holmestrand eksempel på at vellykket industriproduksjon ikke bare krever stordriftsfordeler og kostnadsbevissthet, men også at lange tradisjoner, kompetanse, fleksibilitet og ansvarliggjøring kan være avgjørende.