Borre - et maktsenter i Vestfold

Gjennom hele Vestfold, fra Mølen i sør til Horten i nord, strekker det seg ut en markert morenerygg fra siste istid. Isbreen la igjen lettdrenert sand og grus over en kjerne av leire. Resultatet ble svært gode forhold for jordbruk og bosetting.

Mellom Horten og Åsgårdstrand ligger Borre. Med en strategisk beliggenhet som gir kontroll over transport av mennesker og varer på Oslofjorden, fruktbar jord og nærhet til havet har dette området i lang tid vært attraktiv. Det har vært menneskelig aktivitet her i mer enn 3000 år. C14-analyser gir dateringer som spenner fra eldre bronsealder til sen middelalder. Men det Borre er spesielt kjent for i dag, er det store gravfeltet og hallene fra yngre jernalder.

Borrefeltet består av minst 49 gravminner. Opprinnelig var det minst 9 storhauger, men 2 av disse er i dag borte. To store runde gravrøyser og en langrøys på 45 meter er også en del av gravfeltet. I tillegg har det blitt funnet to skip fra yngre jernalder her. Det første skipet ble funnet i 1852 og er datert til første halvdel av 900-tallet. Funnet av det andre skipet ble offentliggjort våren 2019, og er ikke utgravd. I tillegg til gravminnene er det funnet spor etter minst tre større bygninger fra yngre jernalder, den ene med flere faser.

Borre som maktsenter På slutten av 500-tallet, dukker de første store monumentale gravhaugene opp på Borre. Sannsynligvis ble også de første store hallene bygget  rundt samme tid. Dette kan ha sammenheng med en krisetid på midten av 500-tallet. Krisen førte til samfunnsendringer, og det er mulig at maktsenteret på Borre oppsto som et resultat av disse endringene.

Da Snorre Sturlasson skrev Heimskringla rundt år 1230, ble Borre nevnt. Heimskringla innledes med Ynglingesagaen, som forteller historien om kongeslekten Ynglingene. De fikk sitt navn etter sin mytiske forfar. Dette var Yngve, et annet navn på guden Frøy. Sagaen forteller at fem konger i denne slekten holdt til i Vestfold. To av kongene, Øystein Fret og hans sønn Halvdan den Milde, kan ifølge Snorre ligge begravet på Borre.

Hvorvidt Snorre kan brukes som kilde til hvem som holdt til på Borre, er omdiskutert. Det er heller ikke sikkert at de mange gravminnene er et bevis for et langvarig dynasti som hersket i Vestfold, slik Snorre forteller om. Tvert imot kan de mange monumentale storhaugene på Borre være et resultat av politisk ustabilitet.

Ny forskning kan bidra til å gi en økt forståelse om de politiske forholdene i Vestfold i yngre jernalder. Men sannsynligvis vil vi aldri få vite hvem som ligger begravet i de monumentale storhaugene på Borre.

Haugene på Borre - Skipshaugen

Arkivar Nicolay Nicolaysen ledet utgravingen av Skipshaugen våren 1852. Veiarbeidere hadde vinteren før oppdaget skipsrester når de lagte en tunnel i gravhaugen. Borre og Vestfold var på denne tiden sett på som det naturlige utgangspunktet for Norges rikssamling. Det er derfor ikke overraskende at Nicolaysen hadde store forhåpninger til funnet. Rester av mindre båter fra yngre jernalder var funnet tidligere, så han hadde en viss idé om hvordan konstruksjonen burde se ut. Men hans arkeologiske utgravning var den aller første av et større skip fra yngre jernalder.

Nicolaysens utgravning viste at haugen skjulte et skip med en lengde på minst 16-17 meter. Rester av treverk viste at skipet, på samme måte som de senere skipsfunnene fra Gokstad og Oseberg, ikke var brent. Om bord i skipet ble det funnet mye brente bein. Undersøkelser viste at det var mest dyrebein, men minst fem fragmenter stammet fra menneske. Nicolaysens tolkning var at de brente beinene hadde blitt begravet i en jernkjele om bord i skipet. Skipshaugen er den eneste kjente skipsgraven hvor menneskelevningene ser ut til å være kremert, mens skipet er ubrent.

Skipshaugen er datert til første halvdel av 900-tallet, og er den eneste av haugene på Borre som er utgravd. Under utgravningen ble det funnet mange flotte gjenstander. Mange av disse kan sees i våre lokaler her på Midgard Vikingsenter.

De flotteste gjenstandene fra Skipshaugen stammer fra flere sett med rideutstyr, til minst tre hester. Blant gjenstandene var det små beslag til seletøy i forgylt bronse, et flott selehøvrebeslag i forgylt bronse og rester av en dekorert sal. I tillegg ble det funnet et trestykke med forgylte bronsebeslag som vi ikke vet formålet med. Alle gjenstandene av bronse var dekorert i det som ble hetende Borrestil. Rideutstyr er funnet i både mannsgraver og kvinnegraver, og kan derfor ikke hjelpe til med å kjønnsbestemme graven. Imidlertid er det flere andre gjenstander som kan gi en indikasjon på kjønn.

Funnet av et spinnehjul av kleberstein kan være en indikator på at det var en kvinne i graven. Spinnehjul er et ganske vanlig funn. De brukes for å spinne tråd, en aktivitet som ofte knyttes til kvinner. Det er også flere andre funn i graven som også kan knyttes til en kvinne. En liten gullring, funnet i 2003, kan stamme fra et gullkjede av en type kjent fra kvinnegraver i Østersjøområdet. Et annet funn er en perle av bergkrystall. Perler er kjent fra mannsgraver, men er mer vanlig i kvinnegraver.

En liten bjelle av bronse er et sjeldent funn. Bare tre bjeller av denne typen er kjent i norske vikingtidsgraver. De er mer vanlige i østlige områder, slik som Midt-Sverige, Østersjøområdet, Finland, Russland og Ukraina. I øst ble slike bjeller brukt på kvinnedrakten, og det er også eksempler på at de har vært festet til rytterbelter. Funnet av et lite bronsebeslag med spor etter rød emalje, tolket som en del av en knivslire, er også et sjeldent funn i norsk sammenheng. Dette er nok et funn som er mer vanlig i østlige områder, hvor små kniver med slike slirebeslag er funnet i kvinnegraver.

Disse fem gjenstandene indikerer sammen at det kan ha vært en kvinne begravet i Skipshaugen på Borre. Dobbeltgraver, hvor en mann og en kvinne er begravet sammen, er kjent fra en rekke steder, spesielt i østlige områder. Den eneste gjenstanden som sannsynligvis kan knyttes til en mann, er øksen. En skulle forvente å finne flere våpen hvis en mann var begravet. Mest sannsynlig er graven plyndret, slik som alle de andre storhaugene i Vestfold. Det er derfor mulig at resten av våpnene har blitt fjernet, noe funnet av en spydspiss ca 50 meter nordøst for haugen kan tyde på. Heller ikke i Gokstadhaugen ble det funnet våpen, selv om den avdøde var en mann som hadde dødd i kamp. Skipshaugen er på bakgrunn av dette tolket som en sannsynlig dobbeltgrav, med en mann og en kvinne. Interessant i denne sammenhengen er at det på Gokstad er funnet et spinnehjul rett ved haugen, som sannsynligvis stammer fra graven. Kanskje var det også en dobbeltgrav?

Hallene på Borre

Flere større bygninger fra yngre jernalder er funnet på Borre. Alle er tolket som sannsynlige haller. Haller var ikke bolighus, men derimot bygg som skulle imponere med et storslagent ytre og et indre preget av et stort åpent rom. Hallen var bygningen som rommet fest, kult og forhandlinger. Det var aristokratiets festsal. Sal og hall er ord som brukes om bygninger hvor stormannen befestet og utøvde sin makt ved forlening av jord. Gaver ble gitt og allianser styrket ved oppfostringsavtaler og ekteskapsinngåelser.

Forlening er i denne sammenhengen et viktig fenomen. Jernalderens samfunn var et samfunn basert på vasallitet. Dette betyr at en fri mann har undergitt seg og står i et tjenesteforhold til en herre. Gjennom dette tjenesteforholdet blir vasallen herrens mann. I jernalderen skjedde dette gjennom utveksling av gaver, hvor gaven krevde en motgave. Det var få gaver som kunne gis til noen med høyere sosial status. Dette betydde at de fleste gaver måtte gjengjeldes med tjenester.

Gjennom forlening av jord, hvor vasallen mottar et stykke jord fra sin herre, blir han i stand til å drive sin egen gård, og knytte til seg menn som han igjen blir herre over. Han fortsetter imidlertid å være i et vasallforhold til den herren som ga han forleningen, og kan bli kalt til tjeneste med sine menn for sin herre.

I 2007 og 2008 ble det funnet spor etter to store bygninger på Borre ved hjelp av georadar. Arkeologiske undersøkelser viste at bygning A sannsynligvis har hatt minst to faser. Årsaken er det store antallet stolpehull, som tyder på at den første bygningen ble revet, og deretter erstattet med en ny bygning på samme sted. Begge fasene har et areal på ca 40x12 meter, mens bygning B er litt mindre, ca 33x11 meter.
Disse tre bygningene har mulig datering til merovingertid (år 550-800), noe som passer godt med bruken av gravfeltet. Ytterligere geofysiske undersøkelser i 2013 førte til oppdagelsen av spor etter en betydelig større bygning på Borre, med et areal på ca 63x18 meter. Denne hallen er ikke datert, men konstruksjonen kan tyde på at den stammer fra vikingtiden.

Arkeologene ser en mulighet for at den første hallen på Borre kom samtidig som storhaugene på slutten av 500-tallet, og at det fantes haller her på Borre fram til gravfeltet gikk ut av bruk en gang på 900-tallet.