Byen før byen

Den første helhetlige framstillingen av Larviks historie ble skrevet for nesten 100 år siden, og tar for seg Larviks utvikling frem til 1814. Presentasjonen er dels kronologisk og dels tematisk oppbygd, og den som vil vite noe om perioden før Larvik blir residensby for stattholder Gyldenløve, må lete litt på kryss og tvers. Uansett er perioden 1536–1670 dekket i løpet av noen få og korte boksider.

Dette var årsaken til at Larvik Museum produserte plakatutstillingen «Byen før byen» i 2013. Dette var en forstudie til et prosjekt vi håper kan realiseres om forskning innenfor Larvik bys tidlige historie.

Inspirert av historikeren Finn Einar Eliassen lot vi  eiendomshistorien være et hovedtema, men utstillingen dekket også tema som topografi, demografi og næringsliv og forsøker å komme litt tettere på de menneskene som skapte Larvik. Utstillingen formidlet byens tidlige historie i form av kart som viser rekonstruksjoner av landskap og bebyggelse fra år 800 til 1650. Kartene er basert på arkeologiske utgravninger, lokalhistorisk litteratur, arkivmateriale og eldre kart og prospekter.

Europeisk byutvikling sto nesten stille fra tidlig på 1500-tallet og i 200 år fremover. I Norge skjedde det motsatte og i løpet av 1600- og 1700-tallet vokste mange nye byer frem. Dagens forskning regner Larvik som reell by fra et sted mellom 1536 og 1660.

Den viktigste faktoren for dannelse og framvekst av de nye byene i Norge var innovasjon og strukturendringer i trelasthandelen. På 1300-tallet fikk næringen økende økonomisk betydning, og det ble fra kongemaktens side lagt begrensinger både på handel og utførsel til fremmede land. Handelen skulle foregå fra byene eller bestemte havner dit bøndene kunne bringe tømmer for salg, og tollere skulle kreve inn toll på kongens vegne.

Etter reformasjonen ble Larvik-området dominert av to familiedynastier som slo seg opp gjennom trelastnæringen. Den danske lavadelsmannen Iver Jensen fikk i 1540 kongens samtykke til å makeskifte gårdene Fresje, Nanset og Rolsrød i Hedrum, og ble samtidig eier av Hedrum kirke. Med dette utgangspunktet startet en godskonsentrasjon, som sønnen Peder fortsatte.

Arronderingen av jord som Iver Jenssøn og Peder Iversen foretok fra 1540–1617 ga kontroll over et sammenhengende jordegods vest for Farriselva og østover til Lågen. Områdene som var strategisk viktige for driften av sagbruk og møller ble sikret først. Deretter ble gårdene på vestsiden av elva arrondert. Her ble en jernhytte og senere jernverket bygd opp.

Adelsfamilien eide skogsområdene, drev sagene og hadde hånd om tømmerhandelen. De var selv aktive innenfor handel og hadde egne skip. Etter 1600 ekspanderte virksomheten, og i denne perioden anla Peder Iversen en jernhytte ved Farriselva.

Da Peder Iversen døde i 1617 var et lite samfunn etablert innerst i Larviksfjorden. Et skjøte som ble satt opp ved salget av Fritsøgodset til Gunde Lange i 1623 er en unik kilde til kunnskap om den tidlige bebyggelsen og innbyggerne.

Alle som betalte leie for å bo på grunnen er nevnt ved navn, og i noen tilfeller yrke. Blant 57 menn må vi tro at mange hadde familier, og til sammen kan det ha dreid seg om en befolkning  på 150 mennesker.

På kart 1 er hovedgården Fresje ved Farrisvannet avmerket sammen med næringsvirksomhetene ved Farriselva og alle de gamle gårdene. I tillegg er det kommet nye stedsnavn som Bakken og Stranden. Leieinntektene fra tomter og hus på disse nye stedene hørte til adelsfamiliens inntekter. Den samlede inntekt var 37 riksdaler, 5 tønner høstmakrell, 9 skippund havremel og 1 skippund rugmel.

Bakken (Backen)

«Bakken» ble brukt om området vest og øst for Farriselva. På den østre siden lå antagelig det såkalte «Stenhuset på Bakken», foruten syv sager, seks par kverner og 20 bolighus. På vestsiden var det en jernhytte, en stampe og 10 bolighus. De to områdene må ha vært forbundet med en bro.

Stranden

De fleste innbyggerne i Larvik ser ut til å ha bodd på Bakken, men noen få bodde også i området som ble kalt for Stranden. Senere i 1660-årene ser det ut til at Stranden var navnet på området fra dagens Bøkkerfjellet og i retning mot Tollerodden. En Morten Schaat eller Morten Skott, som finnes i kildematerialet, er fristende å knytte til det senere navnet Schaate- eller Skottebrygga.

De som bodde på Bakken og Stranden ble kalt for strandsittere, en betegnelse som sier noe om relasjonen til godseieren. Strandsitterne betalte en årlig festeavgift. De var fritatt for den alminnelige skatten (landskatten) til kongen, men betalte husleie og husbondhold. Det siste var en gammel føydal avgift og beregnet i naturalia:

Claus Saugmester, for hand er schatfri for aldt Kongeligh tønge, och holder feh paa min gresseng, hosbondholdt Een fiering høsstMackreel. Hussleye Tho Daller.

I jordeboken som ble opprettet for Fritsø hovedgård i 1639 het det at (…)de hus, som på samme hovedgårds grunn er oppbygd til Sagmestere og daglige Tjenere, har han taksert for et hundre Tønner Korn, i den Forhåpning at de må og kan bli skattefri, såsom de er solgte for av Claus Brockenhuus.

Strandsitterne ble betraktet som godseierens tjenere og var viktige for driften av sagbruk og jernverk. Så sent som i 1650 skrev eieren Nils Lange at størstedelen av Larviks innbyggere var husmenn, som han kunne pålegge arbeid uten lønn.

Blant yrkene som nevnes i 1623 er to smeder, en hammerslager, en kullbrenner, tre sagmestre og to møllere. Disse var trolig knyttet til virksomhetene langs Farriselva. Dessuten fantes to skomakere, en bøkker, en salmaker, en feldbereder og en skredder som ikke umiddelbart knyttes til sagbruket eller jernhytten.

De øvrige vet vi ingenting om, men ut fra de sparsomme kildene synes det som om både antall jernverks- og sagbruksarbeidere økte det neste tiåret, og det ble flere håndverkere – blant andre en bøssemaker og en svarver.

Når kan Larvik kalles en by? Nøkkelen til et svar ligger antagelig i Langefamiliens overtakelse som eiere av bygrunnen i 1623. I 1637 fikk stattholder Vincents Bildt et kongebrev angående «elskelige Nils Lange til Fritsø», om at alle skip som ankom «Laurvigen udi vort Rige» hadde plikt til å kjøpe trelast av ham. Adelsmannen drev handel på samme måte som handelsborgerne.

Langene må ha forstått at det var gode penger å tjene på å leie ut tomter øst for deres eget og strandsitternes nedslagsområde. De eldste tomtene langs Stranden ser ut til å ha vært store og uregelmessige i formen. De dyreste innbrakte 20 og 24 riksdaler i årlig leie, til forskjell fra de vanlige strandsittertomtene som lå rundt 1–2 riksdaler.

Eldre litteratur forteller at borgerne allerede tidlig på 1600-tallet hadde kramboder som betjente dem som bodde på stedet og i omlandet, noe som gikk ut over den virksomhet som ladestedene normalt hadde tillatelse til å drive.

Ganske raskt kom både private og statlige tjenestemenn på plass i området. Nils Lange hadde selv tollerembetet fra 1639, og både hans og kronens fogd hadde antagelig hus langs Stranden fra 1640-årene. Trolig kom havnefogden samtidig.

I perioden fra ca. 1620 til ca. 1660 ble bydelene i Larvik etablert: Langestrand, Fritzøebakken, Stranden (Storgata) og Øvregaden (Prinsegata og Stenene) som utgjorde Laurvigen, Fjeldsnes (senere Torstrand) samt Østre og Vestre Halsen.

I 1665 fikk Larvik sin egen jurisdiksjon og rettighet som kjøpstad, selv om den fortsatt lå under Tønsbergs magistrat. Det er mange faktorer som til sammen viser en klar urbaniseringstendens i Larvik fra 1620-årene av. Folketallet steg til omkring 600 i 1660, men enda viktigere var den varierte sammensetningen av yrker.

Sist men ikke minst lå Larvik strategisk til både for sjøveis og landveis kommunikasjon, og hadde lang tradisjon for kontakt med handelssteder både i inn- og utland.

For Larvik som for mange andre kystbyer var trelasthandelen avgjørende for utviklingen av ladestedet og deretter byen. Dansk adel eide Larviks bygrunn fra 1540 og leide ut tomter både til strandsitterne og til byborgere. Forholdet mellom grunneier og grunnleiere er et tema for videre undersøkelser.

Kildesituasjonen for den tidlige utviklingen av Larvik by er vanskelig, blant annet fordi bygrunnen lå under en adelig setegård. Derimot skaper arveoppgjøret og avhendingen av Fresjegodset etter Nils Langes død andre og bedre muligheter for kildeundersøkelser fra 1652 og fremover til stattholder Gyldenløves overtakelse av Fritsøgodset i 1670.

Litteratur:

• Finn E. Eliassen, Norsk småbyføydalisme, 1999
• Tor Weidling, Adelsøkonomi i Norge fra reformasjonstiden og fram mot 1660. 1997
• Larviks historie, bind 1, 1923
• Øystein Rian, Vestfolds historie 1671 – 1821, 1980

Arkivkilder

Transkripsjon av skjøte fra Claus Brockenhus og Emmerentse Pedersdatter til Gunde Lange 15. desember 1623 på Fritsø hovedgård og underliggende eiendommer. Formidlet av Tor Weidling, Riksarkivet

Riksarkivet

• Landskatt Brunla len 1636 og 1637
• Brunlanes prosti. Prestemanntall 11, 1664-1666
• Manntall på frigrunnene i Larvik 1733, også Langestrand

Statsarkivet, Kongsberg

Fortegnelse udi Strandsidderne udi Laurwigs Bye N 41, 1675

Kart

Grunnlag: Britt S. Mathisen, Larvik kommune, Gro Stalsberg og Aina Aske, Larvik Museum.
Rekonstruksjon: Fritz Halvorsen Arkitektur AB