Dette skrev Johan Fredrik Bøhn i en avisartikkel om den gamle herregårdshagen i 1915. Han fortalte hvordan det som på hans tid var blitt en bypark, gradvis ble spist opp av byutviklingen. Det begynte med en kirkegård og fortsatte med fattighus og skolebygninger.
I forbindelse med byggingen av den nye Ahlefeldtsgate 1-10 skole og familiesenter, ble det sensommeren 2011 foretatt en såkalt geofysisk undersøkelse for å kartlegge restene etter det første inngrepet i grevens hage; kirkegården. I en tidligere artikkel pekte vi på ting som ikke helt lot seg forklare, nemlig at det snakkes om to kirkegårder i området.
Den yngste gikk det greit både å finne opplysninger om, og utstrekningen til. Den bredte seg utover den østlige delen av herregårdshagen, som på 1600- og 1700-tallet utgjorde grevens kjøkkenhage. Nærmere bestemt området der Farrishallen ligger i dag. Men hvor lå den eldste kirkegården? Og hvor gammel var den? Her hadde vi bare noen vage opplysninger om at den skulle skrive seg tilbake til tidlig på 1800-tallet. Utstrekningen visste vi ingen ting om.
- 1/1
Herregårdshagen. Unsnitt av Wilsters kart fra 1688.
Gartneren fikk disponere området
Saken dukket opp på nytt da jeg i høst arbeidet med arkivsaker fra 1700-tallet og tidlig 1800-tall. Brev og dokumenter kunne fortelle at Herregårdens territorium var større enn det vi hittil hadde kjent til. Øst for den egentlige hagen lå nemlig et område som i kildene ble kalt for «hest hagen», altså beitemark for grevens hester. Nå var det slik at greven ikke hadde noen hester, for han bodde jo ikke i Larvik.
Dermed fikk herregårdshagens gartner disponere området som strakte seg videre i retning av dagens Griffenfeldts gate og Reipbanegata. Det besto av furuskog og små gressbakker og var omgitt av et lavt steingjerde. Hver vår måtte gjerdene repareres fordi de ble ødelagt av kjelker og sleder som Torstrands innbyggere slepte med seg over snøen vinterstid. De tok denne veien når de skulle hente brensel i bymarka, eller Byskoven som den ble kalt.
Til gartnerens irritasjon hendte det ofte at de samme innbyggerne forsynte seg med stein fra gjerdene, enten de trengte den til å bygge grunnmur til et hus eller som ballast i båtene sine. Gartneren som holdt to kyr og en liten hest innenfor steingjerdet hadde stadig noe å klage over. Blant annet ba han om at noe ble gjort med «de ringløse svin» som folk lot gå uten tilsyn og som gjorde skade på grevens eiendom. Verre skulle det bli, for året 1805 forsøkte en av byens foretaksomme jurister å lure til seg gartnerens beitemark. Forsøket ble kontant og effektivt stoppet av greven selv, og hans trofaste embetsmann, overinspektør Henrik Bull, som slo fast at: «Thi saa længe det [grevskapet Laurvig] vedbliver at bære Navnet af Grevskab maa vel grevelige Rettighetder også vedblive».
Gymnas midt i den eldste kirkegården
Jeg forfulgte gartnerens kamp for sine rettigheter videre, og dermed dukket informasjon opp som ga forklaringen til den eldste kirkegårdens alder og utstrekning. I 1808 var kirkegården ved Larvik kirke blitt for liten, dels fordi begravelser i kirkens kjeller var blitt forbudt, men særlig fordi byen hadde fått en garnison eller innkvartering og dessuten var det opprettet lasarett for «Roe Flotilliens Sygemandskab». Kirken måtte bekoste en reserve kirkegård med innhegning, planering, vedlikehold, drenering og ikke minst utvidelse ettersom Garnisonen så ut til å bli permanent.
Byens innbyggere ville helst «blive begravede i den gamle Kirkegaard, hvor dels deres Fædre ligger, og hvor de saakaldte Fornemme og mest Formuende allerede har ervhvervet Fæste paa Gravstæder for sig og Børn på 21 Aar». På den nye kirkegården ble jorden inndelt i to klasser: a) for de av byens innvånere som enten ville ligge der eller ikke hadde feste på familiegravsteder, og b) for de militære og flotiljens matroser, hospitallemmer og byens fattige.
Området for gravplassen var intet mindre enn grevens gamle hestehage. I et hjørne ble koleragravene lagt i 1853. Da Larvik gymnas ble bygd i begynnelsen av 1960-årene skjedde dette midt i den eldste kirkegården. Undersøkelsene som NIKU gjorde i 2011 påviste det som med stor sikkerhet er de siste restene, som heldigvis har fått ligge i fred for dagens gravearbeider. Det er underlig å tenke på at gravplassen fra 1808 var det første inngrep byen gjorde i grevens hage, eller snarere i dens randsone. Det skulle gå nesten 100 år før nedbyggingen virkelig tok fart. Men det er en annen historie.
Kilder
- Statsarkivet på Kongsberg,
- Larviks historie, bind 1, 1962
- Hesselbergs F.M. Kjøpstaden Larviks kommunalpolitik og byens lædende mænd, perioden 1671 – 1874. Larvik 1920