En fargerik historie

Det er underlig å tenke på at for hundre år siden var det ingen selvfølge at huset skulle få stå. Vinnerutkastet fra havnekonkurransen i 1920 ville hatt som ytterste konsekvens at det meste av bebyggelsen i området ble jevnet med jorden og erstattet med betong. Heldigvis får man si, strakk heller ikke den gang ambisjoner og penger til, og bygningen er i dag fredet. Noen lurer kanskje på hvorfor? Vi må tilbake til start, den gang dagens Kirkestredet 5 var det staseligste huset i byens Storgate.

Husets alder er synlig for alle som går forbi og løfter blikket. I fasaden mot Kirkestredet er ankerjernene utformet som årstallene «1714» og «1730». Bygningen brant i 1728, slik at det første årstallet betegner oppføringen, mens det andre betegner gjenoppføringen. Byggherren het Johan Andreas Blume og han var i utgangspunktet kjøpmann og murmester.

I 1725 ble han utnevnt til bygnings- og reparasjonsinspektør samt overbokholder for grevskapets fabrikker, kirker, residenser og gårder i byen så vel som på landet. Blume var en viktig mann som selvsagt bodde standsmessig i byens fineste strøk. Navnet hans dukker hyppig opp i grevskapets papirer. Der kan man blant annet lese at han var den som sørget for inskripsjonen i fjellet ved Herregården etter Christian 6s besøk i 1733.

Han hadde «fått en Steen-Piger (steinhugger) til å sitte og kakke på et berg ved Residensen for å innhugge det vers til anmerkning om det kongelige besøk siste sommer». Blume døde i 1741 og etterlot seg åtte barn i alderen 6–24 år samt hustruen Anthonetta Jochumsdatter Blume.

Den neste som flyttet inn og som bodde i huset til 1771 var enda en av grevens tjenere. Han het Peter Stierne og ble den første sognepresten i Larvik i 1741. Tradisjonen som prestebolig fortsatte i 1790-årene med sogneprest og prost Johan Fredrik Sartz. Ved folketellingen i 1801 bodde han her sammen med fru Else (Bugge), sønnen Friderich, datteren Maren Kristine og en fostersønn.

De holdt seg med tjenestegutt, husholderske, amme og kokkepike. Prost Sartz var en dynamisk herre og embetet var ikke til hinder for at han også var skipsreder og handelsmann. Han var dessuten politisk engasjert, og representerte Larvik og Sandefjord ved det første overordentlige Storting i 1814. Da Larvik grevskap ble lagt ut for salg av den danske kongen, var Sartz sentral i et lokalt interessentskap som til slutt fikk avtale om kjøp. Prostens barnebarn Sophus Bugge skrev i sine erindringer at kjøperne av folkevittigheten ble kalt for «grevlinger».

Omtrent på samme tid fikk arkitekt og byggmester Hans Christian Lind, som var ansatt ved Fritzøe verk, i oppdrag å måle opp prostens eiendom. På dette tidspunkt ser huset ut til å ha en annen farge enn den opprinnelige røde. Dette stemmer med fargeundersøkelsen som viser at presteboligen på et tidspunkt har vært hvit eller lysegrå.

Prost Sartz døde i 1839, og eiendommen ble noen år senere kjøpt av tollvesenet, som innredet huset til tollbod. Perioden varte bare noen tiår – til 1888, da en ny og tidsmessig bygning ble innviet ved utstikkerbryggene. Den neste perioden i husets historie er ikke enkel å gjøre rede for i detalj, men det lille som var igjen av fortidens prakt forsvant da det ble tatt i bruk som trikotasjefabrikk i 1911. Kun årstallene samt teksten «Gud vere vor vægter» minnet om husets historie.

Senere fortsatte forfallet, noe som fremgår av fotografier. Den okergule fargen som de fleste forbinder med Kirkestredet 5 tilhører denne fasen. På begynnelsen av 1900-tallet stod Larvik i utviklingens og endringens tegn, og man hadde som nevnt store og dramatiske planer for havneområdet. Parallelt foregikk imidlertid en annen prosess med det forestående byjubileet som en viktig utløsende faktor.

Gjenoppdagelsen av bygningen må sees i forbindelse med en lokalhistorisk oppvåkning, men også en nasjonal redningsaksjon. Blumes gård er faktisk blant landets første fredninger etter at Lov om bygningsfredning ble vedtatt i 1920.

I 1952 kjøpte Larvik kommune bygningen, som var i så dårlig forfatning at man vurderte om det var for sent å redde den. Etter en omfattende restaurering kunne likevel Larvik Sjøfartsmuseum åpne dørene i 1962.

For tiden blir alle fredningsvedtak fra perioden 1923–1979 gjennomgått av Riksantikvaren i den såkalte Fredningsgjennomgangen. 

Hver epoke har lagret sine minner i veggene. Tiden er inne for å gjenskape historien og fortelle om fortiden sett med dagens øyne. Kanskje skulle vi grave litt mer i bygningsinspektørens og de driftige prestefamilienes liv og levnet. Det kan bli godt museum av slikt!