- 1/1
Kvinne som avlegger stemme for første gang ved valget i 1910. Foto: Oslo Museum.
I Larvik var mange kvinner opptatt av retten til å stemme. Da kvinnesaksforkjemperen Gina Krogh i 1892 besøkte byen, trakk hun fulle hus til sitt foredrag om Kvinnesak og stemmerett. Fire år senere ble det tatt initiativ til å starte opp en lokal stemmerettsforening, og det ble innkalt til et første møte i januar 1896.
Initiativtakerne var de to søstrene Olga og Erika Hassel. De var begge født i Porsgrunn, men bodde i 1896 sammen med sine seks søsken på Hovland. Olga Hassel var 47 år gammel og arbeidet som lærerinne ved Larvik Høiere Almenskole, mens søsteren Erika var ti år yngre og var lærerinne i folkeskolen.
-
Den 2. juli 1901 sto denne annonsen på trykk i Østlandsposten. Her inviterte 24 Larvikskvinner til møte om stemmeretten.
Tiden trengte kvinnenes engasjement
På forhånd hadde de to søstrene vært bekymret for at det ikke ville komme noen, men denne bekymringen viste seg grunnløs. Møtet ble holdt i Ynglingeforeningens sal, like ved Torget, og lokalet var fullpakket av kvinner fra alle samfunnsklasser.
Det innledende foredraget ble holdt av frøken Pauline Jønsberg, også hun en ugift lærerinne. Frøken Jønsberg pekte på den nære forbindelsen mellom kvinnesak og kvinnestemmerett, og viste hvordan stemmerettsreformen hadde hatt fremgang i ulike land. Hun mente at det ville være til samfunnets nytte at den halvpart av menneskeslekten som hittil hadde blitt holdt utenfor, også fikk en stemme. Historien hadde vist at kvinner kunne ta ansvar når de fikk lov til det. Tiden trengte kvinnenes engasjement, og frøken Jønsberg oppfordret kvinnene til å engasjere seg. Hun mente det var både deres rett og deres plikt.
Frøken Jønsberg oppfordret til engasjement, men det kan ikke ha vært lett å være kvinne og stå på barrikadene for stemmerett på denne tiden. Erika Hassel skrev senere at «det ikke manglet paa velmente advarsler fra den mandlige side mod ikke at holde møtet, da vi, som fik det istand, vilde komme til at undgjælde for det».
Pressen fikk ikke adgang
En prinsipiell motstand gikk ut på at kvinner og politikk ikke var forenelig, og at kvinner ennå ikke var modne for det samfunnsansvaret som stemmeretten innebar. Den som våget å stille krav om politisk deltakelse brøt med sosiale normer for hvordan kvinner skulle oppføre seg, og det kunne være en belastning for de kvinnene som forsøkte.
De to Hassel-søstrene ønsket å beskytte kvinnene som deltok på møtet fra latterliggjøring og sjikane, og tillot derfor bare kvinner på møtet. Også lokalavisene ble også nektet adgang, med den begrunnelse at kvinnene ville kunne snakke friere uten pressen til stede. I referatet som ble sendt til avisene etter møtet var alle deltakerne, også foredragsholderne, anonymisert.
Avisa Jarlsberg og Larviks Amtstidende skrev om møtet dagen etterpå, og benyttet anledningen til å harselere med kvinnene som hadde arrangert møtet, og til å offentliggjøre navnene deres, selv om de ønsket å være anonyme. Avisa skriver blant annet: «Indledningsforedraget holdtes av frk Jønsberg, der bl.a. opholdt sig ved Mændernes Skrøbelighet, der var parret med den mest skrigende hensynsløshed og Ligegyldighed overfor den anden halve Del af Menneskeheden. Dog var det ikke meningen ganske at gjøre Skabningens Herrer til slaver; man skulde bare hjælpe dem.»
Den første delseieren
I 1886 var det altså en belastning å skulle kjempe kvinnenes sak i Larvik. Møtet dette året ble innledningen til en kamp som skulle vare helt til 1913.
I 1901 fikk kvinnene sin første delseier. Da ble det innført begrenset kommunal stemmerett. Det vil si at kvinner som betalte skatt over en viss sum, eller som var gift med en mann som betalte en slik skatt, fikk lov til å stemme ved lokale valg. Kvinnene som var stemmeberettigede kunne også bli valgt inn i kommunestyret.
Dette året ble det kalt inn til et nytt møte. Fem år hadde gått siden søstrene Hassels møte, og kvinnesaken hadde nok modnet litt i folks bevissthet. Den 2. juli 1901 ble det kalt inn til møte i Festiviteten «til Drøftelse af Kvindernes Organisation og Deres Stilling til de forestaaende Kommunevalg». Hele 24 Larvik-kvinner sto som initiativtakere, og to dager senere ble Larvik Kvinnesaksforening stiftet med Augusta Abrahamsen som leder. Resultatet av dette møtet ble formidabelt: Alle partiene ble tvunget til å føre opp kvinner på valglistene, og hele seks kvinner ble valgt inn i bystyret i Larvik.
I Larvik i 1901 var det 1.389 kvinner innført i manntallet, men bare 450 av dem stemte. Det var tydelig at spørsmålet om stemmeretten var omstridt. På en del av listene var samtlige kvinner strøket, mens på andre lister var også kvinner fra andre lister ført opp.
- 1/1
Lærerinnen Erika Hassel (bakerst til venstre) var initiativtaker til det første møte om kvinnelig stemmerett i Larvik i 1896. Her er hun fotografert sammen med klassen sin ved Jegersborg skole i 1909. Foto: Per Nyhus’ fotosamling.
Engasjementet dalte
I årene som fulgte snudde stemningen i avisene, og foran valget i 1904 ble kvinner i Østlandsposten oppfordret til å stemme. Avisa skriver: «Kvinder! Ved Valget paa mandag har I Stemmeret! Mød frem i Flokk og Følge!» Valgdeltakelsen økte ved dette valget, og kvinnene fikk mye av æren for dette.
Frem mot 1913 dalte engasjementet for kvinnestemmeretten i Larvik. De kvinnene som hadde engasjert seg for kvinnelig stemmerett tilhørte hovedsakelig middelklassen. For deres del var kampen vunnet med innføringen av begrenset stemmerett i 1901, og stemmerett ved Stortingsvalg i 1907. I 1905 ble det bestemt at Kvinnesaksforeningen i Larvik skulle arbeide for fremme av husflid for barn. Man fant kanskje at man måtte ha et bredere interessefelt enn kun stemmeretten for å appellere til kvinnene i Larvik.
Den 11. juni 1913 ble allmenn stemmerett for kvinner endelig innført. Nå var man ikke lenger avhengig av egen eller mannens inntekt for å få lov til å stemme.
Artikkelen ble skrevet i 2013 i anledning den temporære utstillingen Stemmer i Larvik.
Kilder
- Larviks historie, bind 3
- Per Nyhus’ klipparkiv
- Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene av Brit Connie Stuksrud