Minner fra "jernalderen" på Langestrand

Gravplatene henger i dag like innenfor porten til Fritzøe verk, og treformen er nå å se i museets nye utstilling: Mennesker og makt i Larvik 1671 – 1783.

Slike massive minner var langt fra uvanlige på den tiden, da Fritzøe jernverk gikk for fullt. De finnes fortsatt på alle de eldste kirkegårdene i distriktet, og den som tar seg tid til å lese kan lære et og annet om samhold, kjærlighet, slit og sorg for noen hundre år siden.

Hjertet i produksjonen

I dette tilfellet handler det om Niels Friis Pedersen og ektefellen Elisabeth Horn. Niels Friis Pedersen var ingen hvem som helst ved jernverket. Som obermasmester hadde han ansvar for hjertet i produksjonen, selve masovnen der malmen ble smeltet om til glødende, flytende jern. Han er dessuten et spennende eksempel på hvordan 1700-tallets mennesker reiste ut i verden for å ta utdannelse. Med grevens velsignelse og støtte reiste han først til Moss og deretter til Sverige for å lære seg å bli masmester. Deretter kom han tilbake til Fritzøe verk, hvor han bodde og arbeidet inntil døden innhentet ham, 61 år gammel. Årsaken var ifølge kirkens protokoller «svaghed i maven».

Dyktig, redelig og svært respektert

Sønnene besørget støping av platen etter en form som hadde vært i bruk ved verket helt siden 1710. I det øverste feltet på platen gjengis Jesu korsfestelse med basunengler som varsler oppstandelse. Nederst symboliseres forgjengeligheten med timeglass og dødninghode, og i hvert hjørne en medaljong med en evangelist. Midt på hadde formen et åpent felt der løse bokstaver ble festet med stifter slik at de dannet en tekst. Under støpeprosessen ble treplaten presset ned i våt sand slik at den satte avtrykk som deretter ble fylt med flytende jern.

Friis Pedersen synes å ha vært en dyktig, redelig og svært respektert mann, som ganske sikkert hadde lært sine sønner hvilke verdier som gjaldt i tiden. Teksten avsluttes nemlig med følgende fyndige ord (litt forenklet):