Opprettelsen av Larvik grevskap i 1671

Larvik grevskap ble opprettet, og byen fikk status som stattholderens residensby. Det tidligere ladestedet hadde gått gjennom en urbaniseringsprosess over flere tiår. Det er imidlertid den formelle statusendringen denne septemberdagen i 1671 vi bruker som utgangspunkt når vi feirer Larvik bys 350-årsjubileum i 2021.

En ny elite

Opprettelsen av Larvik grevskap er nært knyttet til innføringen av eneveldet i Danmark-Norge år 1660/1661. Kong Frederik 3 døde i 1670 og ble etterfulgt av sønnen Christian 5, som fullførte farens verk med å skape rammene for den nye styreformen.

I 1671 utstedte han tre nye lover og la med dette også grunnlaget for en helt ny elite omkring den eneveldige kongen og hans hoff. De to første lovene regulerte adgangen til majesteten og trakk opp linjene i eneveldets nye sosiale hierarki, mens den tredje loven definerte hvem som kunne tas opp i den nye adelsstanden.

Det var mange nåløyer som skulle passeres:

• Først og fremst måtte kongens vilje være til stede;
• Deretter måtte man søke, og for å kunne gjøre det, måtte man være gjeldfri og eie betraktelig rikdom i form av jord eller formue.
• For et grevskap måtte søkeren stille med 120.000 riksdaler og tilsvarende 50.000 riksdaler for et baroni, underforstått at formuen skulle brukes til kjøp av jordegods.

Når et grevskap ble opprettet, var det for eksempel ikke lenger vanlige arverettigheter som gjaldt. Ved grevens død skulle grevskapet ikke deles mellom arvingene eller splittes, men kun gå til eldste sønn, eller eldste datter når det ikke fantes en sønn.

Blant rettigheter som grevene hadde, var retten til å utnevne prester innenfor grevskapets kirker. Birkeretten ga grevene rett til å utnevne den lokale dommeren, og hals- og håndsretten omfattet retten til å idømme straff og bøter. Grevene kunne ikke rettsforfølges personlig i gjeldssaker, de nøt skattefrihet for gården de bodde på, betalte ikke kirkeskatt og hadde en rekke andre økonomiske privilegier.

De hadde jakt- og fiskerett og lov til å holde et visst antall bønder utenfor utskrivning til soldattjeneste. Et spesielt privilegium var at grevene ikke hørte innunder den vanlige øvrigheten – amtmannen – men selv utøvde amtmannsmyndighet innenfor sitt gods.

Kongen innførte med de nye lovene et helt nytt adelsbegrep, og uttrykk for den nye standens anseelse var for eksempel tiltaleformen «Høy- og Velbårne» og til og med «Høy-Grevelig Excellence». Andre tegn på den nye rangklassens eksklusive status var tillatelse til i øynefallende luksus i boliginnredningen. Dessuten var det kun grever og baroner som fikk bruke rød voks til forsegling av brev, alle andre måtte ta til takke med den vanlige sorte.

Norges stattholder, Ulrik Frederik Gyldenløve, opprettet det første grevskapet i Norge. Han hadde i 1670 kjøpt restene av adelsmann Niels Langes gods i Brunla amt, og arbeidet systematisk med å bygge det opp igjen. Som kongens lojale halvbror hadde han alle kort på hånden da den nye adelsstanden ble en realitet året etter.

Den 29. september 1671 fikk han godset, som også omfattet kjøpstaden Larvik, i forlengning som arvelig grevskap. Larvik hadde allerede ved kongelig anordning av 2. mars 1665 fått status som kjøpstad under Tønsberg, men denne forbindelsen ble hevet med lensbrevet og grevskapet ble oppkalt etter byen. Opprettelsen av grevskapet overskygget byens tidligere historie, og har siden vært regnet som grunnleggelsen.

«Grevskapene var det nye privilegiesamfunnets mest eksotiske blomster», skriver historikeren Øystein Rian. Grevskapene skulle gi den nye adelen inntekter og makt i generasjonene som fulgte. Ulrik Frederik Gyldenløves særrettigheter betegnes som fyrstelige.

Brunla amt ble med Larvik by det første sammenhengende territorium som kongen opphøyde til grevskap. Byen ble overdratt til Gyldenløve som en del av hans grevskap. Den fikk ikke egne kjøpstadsprivilegier, og øvrigheten skulle innsettes av greven. Larvik ble en privat residensby, noe som ikke var vanlig verken i Danmark eller Norge, men som hadde paralleller andre steder i Nord-Europa.

Kongen overdro all siviladministrasjon til greven, bortsett fra tollvesenet. Kongens fogd, som tidligere hadde hatt ansvar for skatteinnkreving og politivesen, ble overflødig, og grevens godsforvalter ble også fogd. Han fikk etter hvert tittel som amtsforvalter.

Kjernen i grevskapene var grevenes eget jordegods, og allerede før opprettelsen av grevskapet fikk Gyldenløve rett til å innløse alt krongods som tidligere konger hadde avhendet. Han fikk også rett til å innløse all jord som adelsfamilien Lange hadde eid og avhendet siden de kom til Vestfold. Som et tillegg ble det knyttet privilegier til Fritsø jernverk og sagbruk som ga eieren full kontroll over de viktigste delene av næringslivet.

Larviks særstilling skapte forutsetninger som ingen andre byer i Norge hadde. Virkningene ble store med tanke på hvordan byen ble ledet, for næringsutviklingen så vel som for hvordan den ble seende ut – med storslagen arkitektur, opparbeidet parklandskap og organisering i bydeler.

I 1692 hadde Gyldenløves grevskap fått sin form. For første gang ble byens grenser regulert, og skillet mellom borgerne, de selvstendig næringsdrivende på den ene siden, og arbeiderbefolkningen – strandsitterne – på den andre, ble formalisert. De førstnevnte skulle bo på «Nanset grunn», som var det «rette Larvik» (Storgata, Steinane og Prinsegata).  De som bodde her skulle ha enerett på å drive handel.

Arbeidere, sjøfolk og fiskere skulle bo på Langestrand, Fritzøebakken og Torstrand med Østre og Vestre Halsen og være frie for skattlegging. Til gjengjeld skulle de ikke drive handel eller annen borgerlig næring. Reglene var umulige å overholde og ble boikottet fra første stund. På den andre siden kunne de også utnyttes og utfordres på kreative måter som greven nok ikke hadde tenkt seg. Men det er en annen historie.