Kongelige borganlegg i Norge

Under borgerkrigsperioden (1130-1243) i Norge ble det reist flere borger i stein. Les mer om hva en borg er her. Tunsberghus, Akershus, Bergenhus og Båhus kalles for riksborger. Disse var kongelige residenser og administrasjons- og forvaltningssentre for området rundt.

Tunsberghus

Tunsberghus ble reist på Slottsfjellets platå, som i middelalderen ble kalt «Berget». Borgen ga et godt overblikk over innseilingen til Tønsberg og området rundt.

Under den norske borgerkrigsperioden beleiret Sverre og birkebeinerne vinteren 1201-1202 Berget, hvor en gruppe baglere hadde forskanset seg. Allerede da fantes et forsvarsanlegg på Berget. Kong Håkon Håkonsson utbedret og videreutviklet dette fra første halvdel av 1200-tallet, og sønnen Magnus Lagabøte fortsatte byggingen av borgen. Anlegget sto ferdig utbygd i løpet av 1300-årene.

Tønsbergs beliggenhet sentralt i Oslofjorden og i et av landets beste jordbruksområder, var en overveiende grunn til at Tunsberghus var et viktig oppholdssted for de kongelige på 1200- og 1300-tallet. Selv om Akershus etter hvert tok over rollen som den viktigste borgen i Viken, fortsatte Tunsberghus å være sentrum for det norske aristokratiet i senmiddelalderen.

Flere viktige begivenheter tok plass på Tunsberghus. Sannsynligvis sto bryllupet mellom Magnus 7. Eriksson og Blanche (Blanka) av Namür 1335 her, og i 1372 foregikk forhandlingene mellom Håkon 6. Magnusson og Magnus 7. Eriksson med hanseatiske utsendinger på Tunsberghus.

Tunsberghus ble stormet og brent i 1503 under unionsstridene av en opprørsgruppe bestående av en hær av svensker og bønder fra Sande under ledelse av Knut Alvsson. Borgen ble aldri gjenoppbygd.

Akershus er plassert ytterst på Akersneset og vest for bybebyggelsen i middelalderen. Beliggenheten gir god oversikt over innseilingen i Oslofjorden og mot byen.

Et av de store spørsmålene rundt Akershus er når utbyggingen skjedde og hvordan den foregikk. Noen mente at utbyggingen av Akershus foregikk i ett strekk under Håkon 5. Magnusson (1299-1319), mens andre mener utbyggingen gikk over tid.

Fra 1500-tallet og utover ble borganlegget kraftig ombygd og utviklet. Dette har gjort det vanskelig å identifisere deler av middelalderborgen og dermed få et riktig bilde av hvordan borgen så ut i middelalderen.

Håkon 5.s interesser i Sverige og Danmark førte til at det politiske tyngdepunktet ble flyttet fra Bergen til Oslo, og Tunsberghus ble avløst av Akershus som kongens hovedsete på Østlandet.

I likhet med Båhus, ble Akershus utsatt for angrep en rekke ganger i senmiddelalderen. En av de mest kjente beleiringene var i regi av den svenske hertug Erik Magnusson av Södermansland, som forsøkte å skaffe seg fotfeste i Norge. Han beleiret Akershus i 1308, men mislyktes. Han giftet seg senere med Håkon 5. og Eufemias datter Ingebjørg. Sammen fikk de sønnen Magnus Eriksson, som ble konge av Norge og Sverige.

Under Kalmarunionens stridigheter ble Akershus i 1502 beleiret av opprøreren Knut Alvsson, som også gikk til angrep på Båhus og Tunsberghus. I motsetning til Tunsberghus holdt Akershus stand mot beleiringen.

Borganlegget, som først og fremst var en kongsgård, ble anlagt på Holmen nord for bryggen med langsiden mot Vågen. Beliggenheten ga god oversikt over innseilingen fra Byfjorden. Nordøst for borgen ligger en fjellrygg hvor den tidligere Sverresborg ble reist. Sverresborg og anlegget på Holmen var adskilt av et myrområde.

Kongsgården i Bergen ble anlagt av Øystein Magnusson på begynnelsen av 1100-tallet. Den opprinnelige kongsgården hadde bygninger av tre. Håkon Håkonsson bygde ut anlegget i stein, og det ble videreutviklet av Magnus Lagabøte og Eirik Magnusson rundt 1290.

Etter hvert ble kongsgården bygd ut til en større befestning og ble til Bergenhus omkring år 1500. Fra 1500-årene og utover ble anlegget utvidet og videreutviklet.

Norges orientering mot øyene i vest, førte til at Bergen vokste fram som Norges største og viktigste by på 1200-tallet. Kongsgården på Holmen var åsted for viktige møter og hendelser som for eksempel utformingen av Magnus Lagabøtes landslov. Bispesetet var også etablert på Holmen. Dette styrket området som makt- og kultursentrum.

Kalmarunionen i senmiddelalderen medførte at det politiske tyngdepunktet i landet ble flyttet østover, til Akershus og Tunsberghus. Bergenhus ble derfor sjeldnere brukt som kongelig residens. Den fortsatte likevel å være et senter for militær og sivil administrasjon for Vestlandet og Nord-Norge.

Borgen Båhus ble reist på holmen «Bagaholm», som ligger nordøst for Hisingen hvor Gøta elv deler seg. Gøta elv var en riksgrense mellom Norge og Sverige og en viktig kommunikasjonsåre.

Båhus ble anlagt av Håkon 5. og erstattet borgen på Ragnhildsholmen. I likhet med Akershus og Bergenhus, ble Båhus utvidet og bygget om en rekke ganger, og de middelalderske grunnmurene er flere steder dekket av rasmasser og nye bygninger. Borgen var i bruk til slutten av 1700-tallet.

Grensefestningen Båhus lå strategisk plassert i skjæringspunktet mellom Norge, Sverige og Danmark, og på 1330-tallet hadde unionskongen Magnus Eriksson og dronning Blanka sitt regjeringssete på Båhus.

Under unionsstridene på 1400-og 1500-tallet var Båhus særlig utsatt for angrep. Den skal ha blitt beleiret hele 14 ganger – blant annet i 1502 av den norske opprøreren Knut Alvsson, som også beleiret Akershus og Tunsberghus under unionsstridene.

Ved freden i Roskilde i 1658 avsto Danmark-Norge Båhuslen til Sverige. Båhus ligger i dag i Sverige.

Ragnhildsholmen er en holme i Nordre elv, som er en arm av Gøta elv. Holmen ligger rett overfor den viktige norske middelalderbyen Konghelle i Båhuslen. Borgen som ble anlagt her var på det tidspunktet den sydligste befestningen som ble bygd i grenseområdet mot Sverige.

Borgen på Ragnhildsholmen ble oppført av Håkon Håkonsson og har sannsynligvis blitt etablert som et ledd i kongens orientering sydover. Den har blitt bygget om en rekke ganger, og var mot slutten en kompakt ringmursborg på rundt 1500 kvadratmeter.

Svenske hertug Erik Magnusson fikk borgen til disposisjon etter Håkon 5. i 1304. Borgen på Ragnhildsholmen ble ødelagt av brann en gang etter 1315, og er ikke nevnt i skriftlige kilder etter 1319. Stein fra anlegget ble brukt i byggingen av Båhus.

Borganlegget Dynge lå på en odde ved Skredsviken – en arm av Gullmarsfjorden i Båhuslen. Veien mellom Oslo og den viktige byen Lødøse var lokalisert i nærheten.

Borgens grunnplan var ca. 260 kvadratmeter, og den har bestått av et steinhus eller tårn med rundt tre etasjer.

Enkelte funn tyder på at borgen ble oppført i andre halvdel av 1200-tallet under Håkon Håkonsson, men den står ikke nevnt i Håkon Håkonssons saga som kongens byggverk. Stedet Dynge blir ikke omtalt som borg (Dyngehus) i kildene før i 1340. Borgen ble ødelagt i en brann på 1500-tallet.

Mjøskastellet ble anlagt på Steinsholmen ved Ringsaker omtrent tre mil fra nordenden av Mjøsa. Kastellet ga god oversikt over området omkring.

Kastellet var den største tårnbygningen i Norge med et grunnareal på 18 x 20 meter – 360 kvadratmeter. Det var bygd av kalkstein. Lite av ruinen er undersøkt, men tykkelsen på murene tilsier at kastellet kan ha hatt minst fem etasjer.

Kastellet ble reist under Håkon Håkonsson i første halvdel av 1200-tallet, men hadde ingen avgjørende betydning i borgerkrigstiden. Det kan ha fungert som vaktpost for området rundt.

I Magnus Lagabøtes Hirdskrå fra midten av 1270-tallet kan vi lese at Mjøskastellet var et fengsel for fanger fra Oppland.

Borgen på Valdisholm ligger omtrent midt i Glomma. Fra borgtårnet har utsikten vært god.

Steinborgen var på ca. 800 kvadratmeter med en ringmur av gråstein og tegl samt et hovedtårn, porttårn og en lavere bygning.

Borgen ble anlagt av Håkon Håkonsson i første halvdel av 1200-tallet, og er nevnt flere ganger i sagaen under den siste fasen av borgerkrigstiden. Det siste vi hører om den er Skules hærtog mot borgen i 1240. Deretter kan borgen ha spilt en rolle som administrativt senter og kontrollpunkt i området.

I Hirdskråen fremkommer det at borgen har gått over til å bli et statlig fengsel under Magnus Lagabøte. Den siste bevarte historiske kilden som nevner Valdisholm er datert i 1346.

Trondheim

Sverresborg – også kalt Sion – ble anlagt på platået på den bratte klippen «Steinberget» sydvest for Trondheim.

Borgen har hatt inngang i sør gjennom et porttårn. På hver side av porttårnet var det en bygning. Borgplatået var ca. 3700 kvadratmeter og omgitt av ringmur. Byggematerialet var naturstein og senere tegl.

Sverresborg ble oppført av birkebeineren Sverre Sigurdsson i 1182-83 i borgerkrigsperioden. Borgen omtales flere ganger i Sverres saga. Den ble stormet, brent og revet i krigen mot baglerne, men ble senere bygd opp igjen av Håkon Håkonsson.

Bergen

Borgen har vært plassert på en fjellrygg nordøst for kongsgården på Holmen. Borgen er aldri undersøkt, og i dag er fjellet nesten helt sprengt bort.

Borgen ble reist av Sverre og nevnes første gang i 1185-86. Sverre døde i hallen på borgen vinteren 1202 etter en langvarig beleiring av baglere i Tønsberg. Borgen ble stormet og brutt ned i 1207, men Håkon Håkonsson bygde den opp igjen. I 1248 brant den ned i forbindelse med Bergens bybrann, og ble aldri gjenoppbygd.

På nordøstspissen av Varangerhalvøya øst i Finnmark ble Norges nordligste borg anlagt. Hvor på Vardø den tidligste middelalderborgen befant seg vites ikke. Rundt 1450 skal det ha blitt bygget en ny borg, men denne er det heller ikke synlige spor etter.

I dag er det likevel stort sett enighet om at det eldste Vardøhus må ha ligget på samme sted som det senere såkalte «slottet», altså ved Østre Våg, og at oppføringen kan ha blitt gjennomført ved tørrmuring. En slik muremåte setter ingen varige spor etter seg og kan være årsaken til mangelen på funn fra det eldste anlegget.

Håkon 5. reiste borgen på Vardø for å forsvare Norges grenser nordøst. Både Sverige og republikken Novgorod hadde interesser i området. Borgen fungerte også som administrasjonssenter for distriktet rundt.