Hva er en borg? / What is a castel?

Hva er en borg?

Allerede i forhistorisk tid ble det bygd forsvarsanlegg på toppen av høyder, berg og fjell. Keltiske og romerske festninger er forgjengerne til våre middelalderborger. Byggingen startet i Frankrike på 800-tallet, og spredte seg raskt til Vest-Europa.

En borg er et sluttet forsvarsanlegg, dvs. at den er lukket inne av murer. I tillegg kan borgen være bolig for de kongelige og ha en representativ funksjon. Dette betyr at man kan bo der, holde møter og ta imot gjester. En borg er nesten alltid lagt på et høydedrag, slik at man har god oversikt over området rundt. Borgen beskytter alltid et område.

I middelalderen kunne en borg bli omtalt som «castellum» («kastala», «kastell») eller «castrum». Castrum kan bety både «borg», «hus» og «slott».

I senmiddelalderen, fra ca. 1350, blir ordet «hus» mer og mer brukt i Norden, slik som Tunsberghus, Akershus og Båhus.

En borg som forsvarsanlegg har tårn, hus for borgens besetning og gjerne en kirke. Borger kunne fungere som periodiske oppholdssteder for konger og andre viktige personer.

Fra de tidligste tider hadde de fleste borger en bestemt standard i utforming og konstruksjon. Det mest sentrale trekket i borgen var «donjon» (borgtårnet /kommandotårnet). Hovedfunksjonen til borgtårnet var også å fungere som bolig for å gi trygghet i krigsperioder. Tårnet kunne også fungere som lager og fengsel.

På 1300-tallet besto borgen på Berget i Tønsberg av en ytre og en indre ringmur, Magnus Lagabøtes teglkastell (borgtårnet), Bredestuen og Mikaelskirken. Til den ytre ringmuren fantes tre mindre tårn: Vest-, Syd- og Nordkastellet og flere åpne/halvåpne rundtårn (rondeller). Det fantes også flere bygninger på Berget, noen var faste, andre midlertidige. Det var vanlig å sette opp laftede bygninger når begivenhetene krevde det.

Norges borger var bosteder for de kongelige. I tillegg var de administrasjonssentre for områdene rundt. I middelalderen hadde ikke kongene et fast bosted, slik som i dag, men reiste rundt om i landet. I Norge ser det ut til at kongene utover i middelalderen forflyttet seg mellom de viktigste byene og borgene. Tønsberg med Tunsberghus var en av de viktigste oppholdsstedene for de kongelige på 12- og 1300-tallet, helt frem til Håkon 6.s død i 1380. Både Magnus 6. Lagabøte (1263-80) og Håkon 5. (1299-1319) ble født her.

På borgen var det til enhver tid en høvedsmann (leder), soldater og tjenerskap. Antallet soldater og tjenere må ha økt i de periodene kongelige bodde der. De kongelige hadde dessuten prester og munker i sin tjeneste, ikke bare til religiøse formål, men også som skrivere. I tillegg var det trolig prester knyttet til Mikaelskirken på borgen.

Modellen av Tunsberghus bygger på tidligere forskning

Arkeologiske utgravninger ble først foretatt av arkitektene Haakon Thorsen (1877) og deretter av Johann Meyer (1898). Arkitekt Gerhard Fischer gjorde de mest omfattende arkeologiske utgravningene på Slottsfjellet i tiårs-perioden 1924-1934. Det er hans tolkninger som ligger til grunn for dagens rekonstruksjon. Anna-Lena Eriksson skrev sin doktoravhandling om borgen i 1995, og i senere tid har arkeolog Regin Meyer ved NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning) forsket på borgen. Norsk Borgsenter er i gang med nytt forskningsarbeid rundt Tunsberghus, og en fagfellevurdert publikasjon vil utgis i 2024.

Skriftlige kilder har stor betydning for tolkningen av modellen. De arkeologiske gjenstandsfunnene gir også viktig informasjon. Store deler av gjenstandene kan fortelle om borgen som et maktpolitisk sentrum.

What is a castle?

Already in prehistory defensive structures were being constructed on top of hills and mountains. In Norway these were known as village fortresses. Celtic and Roman fortresses are the predecessors of those erected during Medieval times. Construction of this kind of fortress began in France in the 9th century and spread quickly throughout Western Europe.

A fortress is defined as a closed defensive structure, i.e. enclosed by walls, which can also serve a representational purpose and function as a residence. This means one can live there, hold meetings and receive guests. A fortress is virtually always situated on a height or mountain, so that it provides a good view of the surroundings. The fortress always protects an area.

In Medieval times a fortress could be referred to as ”castellum” («kastala», «kastell») or «castrum». Castrum can mean ”fortress”, ”house” and ”castle”.

In the late Middle Ages, from around 1350, the word ”hus” (meaning ”house”) was increasingly used in the Nordic countries, as in Tunsberghus, Akershus and Båhus.

As the fortress is a defensive structure, a good view is a prerequisite. Hence a fortress usually sports towers. A fortress also needs a house for the crew to live in and often features a church. Fortresses that acted as periodic lodgings for kings and other prominent people would also require more eminent premises suitable for such purposes.

The building of fortresses began properly in Norway at the end of the 12th century, under the rule of king Sverre (1177-1202). He erected the first stone fortress in Norway, Sverresborg (also called Sion) at Trondheim (Nidaros) and later built another one by the same name in Bergen. In the late Middle Ages, fortresses were the corner stones of the government of Norway, as elsewhere in Europe. The Norwegian national fortresses of the era were Båhus (in today’s Gothenburg), Akershus, Tunsberghus and Bergenhus.

Even from the earliest of times the majority of fortresses adhered to a particular design and mode of construction. Normally, the central trait of a fortress would be the donjon, which was the crucial command tower. Another key function of the donjon was to act as a residence, which provided safety in times of conflict. It could also function as a store and gaol.

At its largest, in the 14^th century, the Slottsfjell fortress consisted of an outer and inner ringed wall, Magnus Lagabøte’s brick citadel (the donjon), the Brede cottage and the Mikael’s church. Three smaller towers were built in connection with the outer ringed wall, known as the western, southern and northern citadels, as well as several open or half-open round towers (roundels). There were additional buildings on the Slottsfjell, some permanent, others temporary. It was not unusual to erect temporary notched log buildings if there were events, which required extra space.

The model builds on earlier research

Archaeological excavations were first performed by the architects Haakon Thorsen (1877), and, later, Johann Meyer (1898). Architect Gerhard Fischer ran the most extensive archaeological excavations on the Slottsfjell during the ten-year period 1924-34. Also, it is his interpretation, which forms the basis of the present reconstruction, supplemented by new fortress research by the archaeologist Regin Meyer at NIKU. In addition written sources are important to the interpretation. The archaeological artefact findings also provide vital information. Large parts of the artefact finds can be understood with regards to their function, and they can be seen in connection with the fortress’ role as a political centre of power.