Berget / The Mount

Bergets plassering hadde naturlige fordeler når det gjaldt å bygge en borg.
Utsikten fra øst mot sør viser de sydlige delene av Slagen og sundene rundt Husøy og ut i Oslofjorden. I klart vær kan man se over til Østfold!

I sydvest kunne man se den gamle bykjernen med havnen, kanalen, Nøtterøy og Vestfjorden.

I nordvest har man oversikt over fjorden og landområder og ikke minst raet, åsen der Vestfolds hovedvei har gått siden forhistorisk tid til dagens E18.

Berget var trolig i forhistorisk tid sentralt i et signalsystem som besto av varder og utsiktstårn langs kysten. Berget hadde i tillegg betydning som kontrollpunkt for innseilingen til Oslofjorden og dermed bygdene innenfor. 

Når ble borgen tatt i bruk?

Første gang vi hører om Berget er i 1165 under kong Valdemar av Danmarks flåteferd til byen. I det danske historieverket Gesta Danorum nevner Saxo Grammaticus at ”en liten flokk av Erlings tilhengere forsøkte å redde livet ved å flykte opp på en høy klippetopp”. Ved samme anledning skal Valdemar ha latt være å brenne byen, på grunn av alle kirkene som lå ”spredt mellom de private boligene”.

I året 1168 kom kong Valdemar tilbake til byen. Den norske riksstyreren Erling Skakke holdt seg unna og unngikk militær konfrontasjon. I følge Saxo tok innbyggerne i Tønsberg i mot Valdemar med en ærbødig prosesjon. Valdemar besteg fjellet og innså at det var «ganske uinntakelig, for her overgikk naturen alt hva mennesker kan konstruere».

Den virkelige utbyggingen av steinborgen som ble til Tunsberghus, ser ut til å ha begynt på 1200-tallet. Byggingen fortsatte utover 13- og 1400-tallet. Borgen var et maktpolitisk sentrum helt fram til den ble brent og revet ned i 1503 under de nordiske unionsstridene.

Etter at Tunsberghus brant ned i begynnelsen av 1500-tallet fulgte noen århundrer med ytterligere forfall. Visste du at mange av de gamle husene i Tønsberg er bygget på steiner fra ruinene? Det var ikke uvanlig å hente stein fra ruinene på Slottsfjellet til byggeprosjekter i byen.

It has been claimed that the plateau of the Slottsfjell, or ”Berget” (the Mount) as it was called in Medieval times, really is too large to constitute the base for an efficient defensive structure. But the location of “Berget” was naturally advantageous in terms of building a fortress:

The view from the east towards the south takes in the southern parts of the Slagen parish as well as the sounds nestling around Husøy and out into the Oslofjord. When the weather is clear you can see across to Østfold!

To the southwest one could see the old centre of town with the harbour, channel, Nøtterøy and Vestfjorden (the West Fjord).

To the northwest one had an view of the fjord and not least the mainland with the moraine; the ridge along which Vestfold’s main thoroughfare has run from prehistoric times and up until the present day E-18 motorway.

“Berget” was probably a central point in a signalling system consisting of beacons and lookout towers, running along the coast of Vestfold in prehistoric times. Strategically “Berget” was of more than local importance, as it could also function as a control point for the seaward entrance of the Oslofjord and hence the villages beyond.

When Was the Fortress First Used?

The first time we hear of the Slottsfjell is in 1165 during King Valdemar of Denmark’s raft journey to the town, to assert the Danish king’s traditional supremacy over the Viken area (that is the land on both sides of the Oslofjord). In the Danish historical annals Gesta Danorum, Saxo Grammaticus mentions ”a small gang of Erling’s more fanatical supporters tried to save their lives by running up onto the top of a cliff”. On the same occasion Valdemar refrained from burning the town, because of all the churches, which lay ”scattered between the private houses”.  

In the year of 1168 king Valdemar returned to town. The Norwegian regent, Erling Skakke, stayed away and avoided a military confrontation. According to Saxo the inhabitants of Tønsberg received Valdemar with a respectful procession. Valdemar climbed the mountain and realised it was ”fairly impregnable, because here nature far surpassed anything that humans can construct”, Saxo writes.

The real expansion of the stone fortress that became Tunsberghus, appears to have commenced in the 13th century. Construction and maintenance continued throughout the 14th and 15th centuries, and the fortress was a political centre of power up until it was burnt and torn down during the Nordic union battles of 1503.